– Man får inntrykk av at læreryrket er tøft. Men det er ikke hverdagen for de fleste.

Av Lina Christensen

Publisert 23. april 2026 kl. 11:07

I år er det 200 år siden Norge fikk lærerutdanning. Alt startet i 1826, i den lille bygda Trondenes, som i dag er del av Harstad. Etter unionsoppløsningen i 1814 så  Stortinget behovet for en egen lærerutdanning. Men siden det var manko på penger, vendte politikerne seg mot nord, der de hadde et eget fond med øremerkede midler til utdanning.

Det såkalte «Lappefondet», der det var satt av penger til utdanning av lærere for den samiske befolkningen, ble løsningen, forteller Siw Skrøvset, som leder for instituttet for lærerutdanning ved UiT nærmest forvalter 200 år med lærerhistorie.

I dag kan man fortsatt studere til å bli lærer i Harstad.

– Hvorfor akkurat på lille Trondenes? Og ikke Tromsø? Eller Kristiania, der det allerede var et universitet?

– Lærerutdanningen ble plassert langt ut på landet i begynnelsen. De trengte et sted passe langt unna de store byene, der fristelsene for ungdom var. Lærerne skulle være rollemodeller. På 1800-tallet var de sterke moralske forbilder og ble sett på som de høyverdige i bygda – de ble jo kirkesangere alle sammen. I 1848 flyttet seminaret fra Trondenes til Tromsø, og etter hvert fikk man lærerutdanning i Oslo også, så de ble mer avslappede med tiden.

– Hva har en 200 år lang tradisjon betydd for landsdelen og den nåværende lærerutdanningen ved UiT?

– Bortimot alt. Mottoet for jubileet er «lærer bygger samfunn». Uten lærer og lærerutdanninger, ingen barnehager eller skoler. Vi ser også at det går utover lokalsamfunn. Det er bare et par år siden Sør-Varanger sleit med å få på plass lege og politi, fordi det ikke var nok ansatte til å jobbe i barnehagen.

– Lærere blir vel ikke akkurat sett på som de høyverdige i bygda lenger. Hvordan ser vi på lærere i dag?

– Lærernes storhetstid var etter krigen. Det var høy status å være lektor, og den gangen fikk de også godt betalt sammenlignet med mange andre yrker. Det som kanskje ikke har endret seg, er at det fortsatt ikke er helt legitimt for en lærer å skille hva du gjør på jobb og hva du gjør privat.

– Mye har åpenbart endret seg: lærerutdanningen har vært gjenstand for hyppige reformer, studiet har blitt akademisert og studentene må gjennom en femårig mastergrad. Er det i det hele tatt noe som er igjen av lærerutdanningen som ble etablert for 200 år siden?

– Utdanningen har hatt praksis helt siden starten. En av grunnene til at de flyttet fra Trondenes til Tromsø i 1848, var at det ikke var god nok praksis. Viktigheten av å ha praksis og kvaliteten på praksisen har blitt diskutert hele veien.

– Ja, er det for mye teori og for lite praksis, eller omvendt?

– Det er ikke lett å svare på, det er mulig det er passelig. Men vi må integrere dem godt med hverandre. Teorien må faktisk iverksettes i klasserommet, og når man er i praksis, må man kunne diskutere undervisningen. Hvis man ikke har det perspektivet på praksis, kan man risikere å få en mindre kompetent praksislærer, slik at man i gåseøyne risikere å kaste bort eller i verste fall bli vranglæret. Praksis er den delen av studiene studentene evaluerer mest ulikt. Det er fordi praksisen er viktig for studentene, og fordi den er altfor variabel. Der har vi mer å gå på.

– Få yrker diskuteres like mye som læreryrket. Fra ditt perspektiv som lærerutdanner, hva er den største utfordringen i dag?

– Akkurat nå handler det om å gi relevante fagtilbud i hele landet. Vi har synkende studenttall, og det er en fare for at vi ikke klarer å tilby små fag – særlig praktisk-estetiske fag – som er viktig for elevene.

– Torsdag kom søkertallene til høyere utdanning og søkingen til grunnskolelærerutdanningen holder seg ganske stabilt. Hvorfor vil ikke flere unge bli lærere?

– I Nord-Norge handler det om en demografisk utvikling; ungdomskullene har blitt mindre. Vi kommer nok ikke til å komme tilbake til søkertoppen, men jeg er skuffet over at vi ikke har en større andel av søkerne. Det er nok yrket som rekrutterer, mer enn utdanningen. Folk blir ikke lege fordi de har hørt at medisinutdanningen i Tromsø eller Bergen er spesielt god, men fordi de har lyst til å bli lege. Det samme gjelder læreryrket. Når det snakkes om vold og uro i skolen, har det gått særlig utover søkingen til ungdomskolen. Det skal ikke mange negative oppslag til før det fester seg en holdning om «åhh, det må være slitsomt å være lærer». Men det er ikke nødvendigvis hverdagen for de fleste lærere. De aller fleste opplever det som veldig meningsfullt.

– For ikke å snakke om jobbutsiktene – det bør jo være attraktivt?

– Når du spør hva som består etter 200 år med lærerutdanning, så har studentkullene hele tiden fulgt oppgangs- og nedgangstider i samfunnet. For å si det sånn: Når folk har veldig god råd, blir mange økonomer. Når det er nedgangstider, så søker folk seg mot de trygge yrkene. Her ved UiT ser vi at profesjonsutdanningene stort sett holder stand når verden er usikker, mens færre søker seg til disiplinfag, hvor man ikke helt vet hva man blir.

– Har kravet om mastergrad styrket eller svekket yrket?

– Nå blir lærere sett på som en av de store profesjonsutdanningene sammen med psykologer, leger og jurister. Jeg er helt sikker på at det har gjort noe med kompetansen, selvtilliten og anseelsen. En mastergrad er en utdanning i å bli undersøkende og forskende. Den kompetansen skal man ikke underslå i disse dager når mange ting er i endring. Studentene får kompetanse på å tilnærme seg fakta og fag, og det bør vi være opptatt av nå om dagen, også i et demokratiperspektiv.

– Hva bør vi ta vare på fra disse 200 årene?

– Grunnholdningen om at lærer bygger samfunn. Hvis vi tenker på hva vi hadde vært uten lærere: Hva hadde skjedd med barna våre, oppveksten og kunnskapen deres? Det vil alltid være endringer i lærerrollen, men vi må alltid ha med oss en kombinasjon av fag og fagformidling og det å tenke på hele mennesket. Det må vi aldri gi slipp på.

– Har du hatt en lærer som har betydd ekstra mye for deg?

– I voksen alder har jeg skjønt at han var nyutdannet, men for oss var han kjempegammel. Han het Reidar Brevik, var min kontaktlærer og blant annet tysklærer på Abildsø skole i Oslo og var rundt 27 år. Han sto skikkelig på og lærte oss ganske avanserte ting. Han var nemlig opptatt av at vi skulle dra til Tyskland og snakke tysk. Det var en tenkning bak det, som jeg har tatt med meg – en genuin vilje.