– Mange norske bedrifter er små og har nok med å holde hjulene i gang, skriver Rema-sjef og direktør for Reitan Retail Ole Robert Reitan i en epost til Forskerforum.
Flere rapporter viser at Norge henger etter innen forskning og utvikling. Mye handler om at det utføres relativt lite forskning i næringslivet, slik Forskerforum tidligere har skrevet om. Av de 2000 bedriftene i verden som brukte mest på forskning og utvikling i 2023, var bare to norske, ifølge EU: Visma og Equinor.
Forskerforum har derfor tatt kontakt med en av landets mest formuende næringslivsledere om hva som må til for å flere bedrifter på banen. Rema-sjefen hadde ikke tid til et telefonintervju, men har svart på spørsmålene skriftlig.
Reitan peker på at vi har en mer råvarebasert næringsstruktur sammenlignet med Sverige og Danmark, med «innovasjon i produksjon fremfor i laboratorier». I tillegg handler det om kultur, mener næringslivslederen.
– Vi har ikke hatt den samme tradisjonen for langsiktige forskningsinvesteringer. Det betyr ikke at viljen mangler, men risikoen oppleves stor.
Ifølge bladet Kapital økte Reitan-familien formuen til 69 milliarder kroner i fjor. Til sammenligning er det samlede budsjettet til universiteter og høgskoler rundt 45 milliarder kroner.
Så hvem har ansvaret med å få opp farten? Staten? Eller næringslivet? Reitan svarer diplomatisk: «Det ansvaret deler vi».
– Staten må legge til rette med rammevilkår og utdanning, mens næringslivet må ta initiativ og se forskning som en investering, ikke bare en kostnad. Jeg tror vi kan og bør samarbeide tettere, for ingen klarer dette alene, særlig når vi vet at de fleste bedriftene i landet er små og mellomstore.
For at bedriftene skal bli mer villige til å satse på forskning, må forutsigbarhet, tilgang på kompetanse og samarbeid, samt insentiver på plass, mener han.
– Bedriftene må vite at rammevilkårene står seg over tid.
– Jeg vil også trekke frem at det handler om insentiver, altså ordninger som deler risiko og gjør det lettere å satse langsiktig, sier Reitan.
Forskningsinnsatsen i næringslivet må styrkes hvis Norge skal holde tritt med resten av Europa, er konklusjonen i en NHO-rapport fra august, der de analyserte Norges konkurransekraft. Blant NHOs 34 000 medlemsbedrifter, er over 96 prosent små eller mellomstore, sier Rebekka Borsch, avdelingsdirektør for kompetanse og innovasjon i NHO. Også hun etterlyser flere mekanismer som kan avlaste bedriftene for den risikoen de tar ved å investere i forskning.
– De siste årene har det vært inflasjon, alt har blitt dyrere, det har vært mye diskusjon om skattesystemet – da er muligheten til å investere i forskning og innovasjon begrenset, fordi det er en reell risiko å ta for en bedrift, sier Borsch.
Nylig annonserte regjeringen 750 millioner kroner for å utvikle norsk kvanteindustri. Hensikten er at bedrifter og forskningsmiljøer sammen skal søke om midler fra satsingen, slik at de kan utvikle løsninger med kvanteteknologi. Et godt grep for å få flere bedrifter på banen, sier hun.
– Kvanteteknologi er en umoden teknologi, all forskning i dag er grunnforskning. Det gir i hvert fall ikke verdiskapning de neste tre til fem årene, men det er likevel svært viktig at bedrifter kommer tettere på forskningsmiljøene rundt dette.
– Ser vi i for stor grad på forskning som statens ansvar?
– I Norge ser alle i stor grad til staten. Det har vi historisk tjent godt på, men spørsmålet er om det bikker over i passivitet. Norge har gått bra i mange tiår og gjør det fortsatt veldig bra økonomisk. Men vi er kanskje ikke like sultne og risikovillige, sier Borsch.
Dermed risikerer vi at landene rundt oss omstiller seg raskere, mener Borsch.
– Har forskning vært en del av valgkampen? Absolutt ikke. Og ikke forrige valgkamp heller. I andre land blir forskning sett på som avgjørende for å henge henge med i utviklingen, sier Borsch, som opprinnelig er tysk.
Dagens Næringsliv skrev nylig om hvordan rike familier og bedrifter i Danmark og Sverige tradisjonelt har opprettet stiftelser slik at formuene skal komme samfunnet til gode. Norge har mange milliardærer, men bortsett fra noen få unntak, har de ikke vært like villige til å opprette stiftelser.
– Det tror jeg handler mye om historie, kultur og skatteinsentiver. Sverige og Danmark har lange tradisjoner for familieeide selskaper som etablerer stiftelser. Norske formuer har i større grad vært knyttet til naturressurser og statlig eierskap, og vi har ikke hatt de samme skatteinsentivene, kommenterer Reitan.
– Har det vært aktuelt for Reitan Retail å opprette en allmennyttig stiftelse?
– Vi har hittil valgt å bidra gjennom partnerskap og støtte til utdanning, forskning og kultur. For oss handler samfunnsansvar om å være til stede der vi har virksomhet, og å bruke vår rolle til å skape positive ringvirkninger.
Til tross for den manglende lovnaden om å la Rema-formuen komme samfunnet til gode gjennom en allmennyttig stiftelse, har ikke dagligvarekjeden vært fremmed for å investere i verken forskning eller kultur. Selskapet samarbeider blant annet med BI for å få mer innsikt i endringer i forbruksmønstre, og sammen med Sintef har de utviklet et verktøy for å måle og redusere klimaavtrykk i verdikjeden. Det siste året har selskapet kanskje vært mest kjent for å bidra til kulturlivet i Trondheim, der de står bak en nyetablert teaterscene og et museum for moderne kunst.
– Reitan Retail er et stort selskap, og vi har et ansvar for å bidra aktivt. Det mener jeg at vi gjør, skriver Reitan.
Les om hvordan de andre nordiske landene satser på forskning:
