– Ingen har rett til en scene

Av Julia Loge

Publisert 11. juni 2019

Å diskutere scenenekt er god bruk av ytringsfriheten, mener Anine Kierulf. Men hun advarer mot å tro at man vet hvilke meninger som bringer verden framover.

Den norske debatten om scenenekt eller «no-platforming» fikk ny styrke da Nordiske mediedager inviterte Donald Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon til Bergen.

Fakta

Anine Kierulf

Aktuell med: Diskuterte scenenekt og ytringsfrihet under Nordiske mediedager i Bergen.

Er fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter.

Da hadde debatten allerede gått en stund ved Universitetet i Bergen, etter at rektor Dag Rune Olsen åpnet for å invitere holocaustfornektere og tok avstand fra studenter som ville ha trygge rom uten ubehagelige meninger, og Alternativmessen ønsket seg en UiB-forsker for å diskutere om jorden er rund. Jurist og ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf ble også invitert til Bergen. Hun snakket om scenenekt og ytringsfrihet

– La oss begynne helt overordnet: Hva er scenenekt?

– Kort sagt er scenenekt å utestenge enkelte stemmer fra å komme fram i offentligheten, fordi man misliker dem eller synes de er farlige eller dumme. For eksempel er det uproblematisk å gjøre et redaksjonelt utvalg av hvilke synspunkt, stemmer og tekster som skal komme i eteren eller en avis. Jeg tenker heller ikke på det som scenenekt at man ikke alltid inviterer alle typer stemmer til alle fora. Kvinnegruppen i SV har ikke plikt til å invitere masse menn fra Høyre til sitt landsmøte-formøte. Men det som er mer problematisk i et offentlighets- og rettsperspektiv, er å diskriminere muligheten for å komme fram i det offentlige rom på bakgrunn av politiske preferanser. Det kan være ulovlig å tillate demonstrasjoner eller valgstands for ni av ti partier, men ikke det tiende, på en offentlig «scene» som staten eller en kommune forvalter. Jo nærmere det er offentlig styrt, jo mer problematisk blir det å utestenge stemmer.

– Finnes det gode argumenter for scenenekt?

– Ja, ingen har rett til en scene. Av og til får man en falsk balanse, og det er ikke nødvendigvis riktig å ha alle synspunkter representert hele tiden. Noen er banale og marginale. Det er også viktig å tenke på hvem man prioriterer å slippe til i offentligheten, ut fra en forståelse av at den offentlige diskusjonen ivaretar majoriteten, mens minoriteter i mindre grad slipper fram med sine synspunkter. Sånn sett er scenenekt et forsøk på å demme opp for majoritetsdominansen i offentligheten. Å verne om ytringsfriheten til små grupper kan også være en grunn. Når offentligheten er så hard at grupper av stemmer trekker seg ut av debatten, undergraver det idealet om at flest mulig synspunkt brytes mot hverandre.

– Hva er de tilsvarende argumentene mot scenenekt?

– Det er vanskelig å drive sannhetssøken hvis noen synspunkter systematisk utestenges. Demokrati er også vanskelig hvis man marginaliserer synspunkter, tilfang av ulike meninger er viktig. Og for å kunne mobilisere mot det vi ikke visste om, men er uenige i, må vi skjønne hva noen står for. Så er det skepsisargumentet: Det er umulig å vite hvilke ytringer som driver historien framover. Kopernikanske eller protestantiske ytringer var veldig uvelkomne i sin samtid. Det er relativt hybrispreget å tro at akkurat jeg vet best hvilke ytringer som fører til at verden blir farlig for utsatte minoriteter, eller om de fører til at majoriteten reiser seg og forsvarer minoritetene. Vi er etter ganske grundig diskusjon blitt enige om noen rettslige grenser for ytringsfriheten. Innenfor dem er det ganske vilkårlig hvor man trekker grensen. Hvem kan bestemme hvem som er en viktig dissident eller en farlig kommunist? Eller hva som er samfunnsrelevant innvandringsskepsis, og hva som er rasisme? Hvis du mener at de andre er for lettpåvirkelige til at de bør utsettes for et syn du synes er skummelt, så sier du egentlig at du ikke har tillit til andre individer som selvstendige bærere av moral og vurderingsevne. Det er greit å mene det også, men da er det ikke sikkert demokrati er riktig styringsform.

– Hva med forskere som blir invitert til å debattere om jorden er flat eller om holocaust skjedde, bør de stille opp?

– Det tenker jeg er opp til den enkelte forsker. Universiteter i Norge er offentlige institusjoner, forpliktet på sannhetssøken og kritikk av eksisterende dogmer, så man burde kunne diskutere alt. Ytringsfrihet inkluderer retten til å søke informasjon, og så får jo forskeren prioritere tiden sin og om vedkommende vil bidra til å diskutere, slå ned eller løfte fram en mening. Men noen ting er såpass underbygget at mange vil tenke at vi ikke trenger å diskutere det, fordi alt man har av vitenskapelige funn, sier at jorden ikke er flat. Andre saker kan være mer problematiske, for flere ser jo ut til å mene at klimakunnskapen er feil, om enn på sviktende vitenskapelig grunnlag – og når mange rent faktisk tenker slik, trengs jo videre formidling og diskusjon, uansett hvor underbygd de vitenskapelige innsikter er. Hvis vi tenker oss ytringsfrihet som en sirkel, ringet inn av lovavgrensninger, så er den ganske stor. Og inni dette rommet er poenget nettopp at hver enkelt av oss skal kunne ta stilling til hvordan de skal bruke ytringsfriheten sin. Så skal noen komme opp med klare «bør» om snevrere grenser inni dette rommet, må de begrunnes godt, fordi du med ditt «bør» sier at din dømmekraft om verden er sterkere enn min, og burde overstyre den.

– Bidrar de da til å legitimere vaksinemotstandere og klimanektere?

– Det er en heftig vurdering av ens egen betydning i verden å si at «hvis jeg argumenterer med deg, så legitimerer jeg deg som person og dine synspunkters relevans». Hva gir deg denne posisjonen? Jeg synes legitimeringstanken er en vanskelig måte å nærme seg en offentlig debatt på. Tar du den helt ut, så overflødiggjør du den vitenskapelige ytringsfrihetens begrunnelse. Hele poenget med vitenskap er å argumentere mot det som er feil. Jeg legitimerer jo ikke en dårlig underbygd teori ved å vise at den er feil.

– Kan studenter nekte obligatorisk undervisning eller obligatoriske fag på grunn av foreleserens synspunkter?

– Ja, de kan velge å skjerme seg, de kan la være å gjøre hva som helst. Men de kan ikke kreve både å skjerme seg fra alt det foreleserne vil utsette dem for, og å fullføre studiet sitt og få gode karakterer. Men det er klart, den type boikott kan føre til at studiet på sikt blir endret, hvis foreleserne bøyer seg for slike krav.

– Regjeringen har nylig oppfordret universiteter til å ha egne retningslinjer for hvilke arrangementer og organisasjoner som kan tillates på campus. Er det scenenekt?

– Nei, det fremstår som et forsøk på å skape forutberegnelighet. Et universitet skal være åpent for å diskutere alt, men det går an å presisere det som allerede følger av lover folk kanskje ikke kjenner til, i retningslinjer, som at arrangører ikke skal diskriminere på bakgrunn av kjønn og religion, og sette grenser mot ulovlige ytringer. Slike retningslinjer kan ikke være snevrere enn lovgrensene og formålet med universitetet, for det kunne bli en innskrenking av ytringsfriheten. Men å minne om forpliktelser til demokrati, likeverd og fravær av vold, det vil være ganske ukontroversielt.

– Er scenenekt en begrensning av ytringsfrihet eller bruk av ytringsfriheten?

– Å ta til orde for scenenekt er en bruk av ytringsfrihet som er lovlig og viktig. Men hvis du får gjennomslag for den holdningen, så er det en begrensning, som hvis professorer mister sine professorater, eller invitasjoner trekkes tilbake. Effekten av scenenekt er en begrensing av ytringsfriheten i ett rom, men det er ikke en begrensning som er ulovlig, med mindre det er staten som gjør det. Jeg tenker at debatten som oppstår, er positiv, man får fram synspunkter om en sak og diskusjon om hva scenenekt er. Det er ytringsfrihetens poeng, å ha disse debattene hele tiden om hva offentligheten og demokratiet er og burde være. Dermed er scenenektargumentasjon en legitim bruk av ytringsfrihet, men den har ikke nødvendigvis som konsekvens at synspunktene blir borte. Kanskje blir de bare forsterket ved at du gir dem oppmerksomhet? Eller ved at de fremstår ekstra interessante for dem som opplever at du gjør deg til dommer over hva de bør få tenke over, og hvordan? Det er som å fjerne hodepinen med en tablett. Det er ikke sikkert svulsten inni hodet blir borte likevel.

  • Les også: