Publisert 8. desember 2023
– Jeg dro i mars 2022. Jeg hadde ingen plan, sier statsviter Ivan Fomin.
– Jeg måtte vente lenge på oppholdstillatelsen. Det var nesten umulig for russiske statsborgere å få visum i Tsjekkia, forteller historiker og forsker på menneskerettigheter, Dmitrij Dubrovskij.
I februar 2022 jobbet begge ved Higher School of Economics (HSE), tidligere kjent som et av de mest liberale universitetene i Russland. Halvannet år senere er de i selskap med omtrent en million russere som har forlatt landet siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina.
Siden har Fomin og Dubrovskij, som regimekritiske akademikere, vært nødt til å opprettholde karrieren i eksil. Nå jobber de ved Karlsuniversitetet i Praha, det eldste og største universitetet i Tsjekkia.
Når Fomin får spørsmål om å beskrive tilværelsen som eksilforsker, sammenligner han den med situasjonen til forskere flest. En tilværelse med midlertidige stillinger og stadig jakt etter midler for å kunne utøve sitt virke. Siden mars 2022 har han oppholdt seg i Georgia, Montenegro, Tyskland, USA og nå Tsjekkia. De to første landene dro han til fordi det var enkelt å få visum, de tre siste på grunn av forskningsstipender.
– Akademia er ikke det tryggeste stedet å jobbe. Det er vanskelig å få en kontrakt, uansett hvilket pass man har. Men med et russisk pass blir alle disse problemene forsterket, sier Fomin når Forskerforum møter forskerne til lunsj på campus i Tromsø. De er invitert dit for å snakke om akademisk frihet i Russland.
Dmitrij Dubrovskij beskriver en slags limbo, der man hele tiden må se etter den neste jobben. Men som eksilforsker er det ikke bare forskerkarrieren som står på spill når kontrakten er i ferd med å løpe ut, men også muligheten til å få visum og oppholdstillatelse. Nå håper han at kontrakten som tar slutt ved nyttår, blir forlenget, slik at han kan få visum for neste år.
– For russiske akademikere betyr dette at de ikke kan dra hvor som helst. De kan ikke dra hjem. De er i en stresset situasjon. Det krever større innsats, og det er flere vanskeligheter, sier Dubrovskij.
Ivan Fomin sier det er vanskelig å planlegge fram i tid.
– Da jeg dro fra Russland, var tidshorisonten min tre dager. Så ble den en uke. Deretter et par måneder. Så fikk jeg en stilling på tre måneder i Tyskland. Etter et år blir det mer utholdelig. Man kan faktiske planlegge noe og fokusere på jobben, sier Fomin.
I dag underviser begge ved masterprogrammet i Russland-studier ved Karlsuniversitetet. Programmet finansieres av organisasjonen Boris Nemtsov Foundation of Freedom, oppkalt etter opposisjonspolitikeren og Putin-kritikeren Boris Nemtsov, som ble skutt og drept på åpen gate i 2015. Organisasjonen ledes av hans datter, den russiske journalisten Zjanna Nemtsova. Undervisningen foregår på russisk og engelsk, og de fleste studentene er enten fra Russland eller russisktalende.
– Programmet fokuserer på Russland etter 1991, særlig russisk politikk, sier Fomin.
Men er det mulig å forske og undervise på samme måte som før? Eller har de vært nødt til å endre på noe? Dubrovskijs interesse for akademisk frihet startet for alvor da han mistet jobben ved det statlige universitetet i St. Petersburg i 2015 etter kritiske uttalelser om myndighetene. Derfor ser han på seg selv som «halvt akademiker, halvt aktivist».
– Sånn sett har ingenting endret seg. Jeg underviser på samme måte som før og i de samme temaene, sier Dubrovskij, som særlig underviser om menneskerettigheter i Russland etter sovjettiden.
Fomin, som forsker på den politiske diskursen i Russland, forteller at han var mer teoretisk og metodeorientert før.
– Jeg arbeider mer empirisk nå, og jeg kommenterer i større grad den dagsaktuelle situasjonen i Russland. Jeg føler at jeg må, at det er mitt ansvar å gi noen svar, sier Fomin.
Særlig etter annekteringen av Krim i 2014 merket forskerne hvordan den akademiske friheten gradvis skrumpet inn. Blant annet mistet flere profilerte professorer jobben i årene som fulgte. En del av dem gikk sammen om å etablere Free University, en uavhengig utdanningsinstitusjon som tilbyr gratis forelesninger på nett, fri for statlig sensur. I dag teller de omtrent 200 professorer, 200–250 kurs og 5000–6000 studenter. «Allerede et lite universitet», ifølge Dubrovskij, som selv er en del av staben.
– Jeg underviser studenter som bor i Russland. Noen av dem bruker kallenavn utad, men informerer meg om hva de heter. De er redde for at informanter fra sikkerhetstjenesten skal skjønne hvem de er.
– Hvordan kan du være sikker på at sikkerhetstjenesten ikke vil kunne kjenne igjen studentene?
– De kan saksøke meg. De kan straffeforfølge meg. Det er min risiko. Men jeg har naturligvis ikke vært villig til å dele den risikoen med studentene. Så langt har det gått bra. Det har ikke vært noen saker ennå.
Men det er likevel ikke helt ufarlig, verken for studentene eller foreleserne. I vår erklærte myndighetene Free University som en uønsket organisasjon. Loven om uønskede organisasjoner gjør at myndighetene kan slå ned på organisasjoner de ikke liker.
– Enhver handling man utfører som har med universitetet å gjøre, kan bli ansett av staten som deltagelse i en uønsket organisasjon, sier Dubrovskij.
– Akkurat nå tror jeg underviserne risikerer å bli straffeforfulgt, og jeg tror de kommer til å bli det. Men de som underviser, er ganske anerkjente akademikere. De er allerede der av en grunn, sier Dubrovskij.
Han mener vesteuropeere har vanskelig for å forstå noe av det særegne ved lovgivningen i autoritære land.
– Autoritære land innfører ikke lover for å implementere dem med en gang. De er der for å skape frykt – en nedkjølende effekt – for å advare om hva man ikke skal gjøre, sier Dubrovskij, som mener myndighetene lager en slags «vollgrav av krokodiller» rundt visse organisasjoner, slik at de ikke kan fungere.
I likhet med USA og andre europeiske land har Norge kuttet institusjonelt samarbeid med russiske universiteter. Men sanksjonene mot russisk akademia er bare symbolske sammenlignet med hvordan Russland selv behandler egne akademikere, mener historieprofessor Kari Aga Myklebost, som har invitert forskerne til Tromsø.
– Hvis mine kollegaer ved Higher School of Economics ønsker å samarbeide med meg, må de be om tillatelse fra myndighetene. Jeg har mulighet til å samarbeide på personnivå, men mine russiske kollegaer er potensielt sett i fare og kan få status som utenlandske agenter.
Hun mener sanksjonene er viktige som et moralsk standpunkt. Samtidig understreker hun det paradoksale ved situasjonen: De bidrar også til å hjelpe Putin med å isolere egen befolkning.
– Restriksjonene hjelper Putin med å bygge denne veggen, men Putin vinner antagelig mer på det enn vestlig side. Men på den annen side kan ikke jeg med god samvittighet samarbeide med rektorer og forskere som åpent støtter krigføringen.
Det beste man kan gjøre nå, er jobbe med forskere i eksil, mener Myklebost.
– De er våre viktigste allierte i å kjempe mot Kremls propaganda og isolerende politikk. Våre russiske kolleger forstår propagandaen bedre enn det vi kan drømme om, sier Myklebost.
Les også:
