Publisert 29. mai 2022 kl. 23:16
24. februar våknet Dmtrij Dubrovskij mye tidligere enn han pleier. Han hadde lenge håpet at Putins aggresjon ved den ukrainske grensen ikke var noe annet enn en muskeldemonstrasjon. Da han skrudde på PC-en ved sekstiden, innså han at det var langt mer dramatisk.
Dubrovskij forsker på menneskerettigheter og akademisk frihet. Når utenlandsk presse er nysgjerrig på vilkårene for russisk akademia, er det gjerne han de kontakter:
– Det er ikke fordi jeg er så fantastisk, men fordi jeg nesten er alene om å forske på akademiske rettigheter og frihet i Russland, sier Dubrovskij, som inntil han mistet jobben tidligere i år, var professor ved Higher School of Economics (HSE) i Sankt Petersburg, et anerkjent universitet. HSE, som også har avdelinger blant annet i Moskva, var lenge ansett som et av de mest liberale i Russland.
Dubrovskij beskriver Russlands invasjon av Ukraina som «starten på et nytt liv» og «slutten på alt». Nå har han tatt med seg familien og bosatt seg i Praha.
Dubrovskij dro fordi han mistet jobben. For Dmtrij Musolin, insektforsker og tidligere prorektor ved et statlig russisk landbruksuniversitet, var det annerledes. Han hadde allerede en jobb i Paris som ventet på ham:
– Jeg visste at jeg og familien skulle flytte til Frankrike. Jeg trengte ikke å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, jeg bare pakket sakene og flyttet raskere enn jeg hadde planlagt, sier han.
Irina Busygina, professor i statsvitenskap ved HSE og dermed tidligere kollega av Dmtrij Dubrovskij, har derimot valgt å bli i hjemlandet:
– Jeg har tolv ansatte under meg. Alle er yngre enn meg, og de anser meg som en leder. Hvordan kommer de til å se på meg hvis jeg drar? Kapteinen forlater skipet som den siste.
Det er vanskelig å anslå hvor stor opposisjonen ved universitetene er, og det finnes ingen eksakte tall på hvor mange akademikere som har forlatt landet. Men i krigens innledende fase signerte 4000 vitenskapelig ansatte og studenter ved det statlige universitetet i Moskva, Russlands største universitet, et brev som tar avstand fra krigen.
Et annet åpent brev, som ber om umiddelbar krigsstans, hadde mer enn 8000 akademiker-signaturer i slutten av april. De tre forskerne Forskerforum har snakket med, har alle skrevet under på slike antikrigsbrev. – Det er ingen framtid igjen for oss her, sier en forsker fra sin nye dissidenttilværelse i Georgia til nettavisen Times Higher Education.
Ifølge nettstedet paperpaper.ru dro flere tusener russere ut av landet i perioden fra 24. februar til 20. mars. Mange av dem var forskere, journalister, advokater og menneskerettighetsaktivister.
– Vi er ikke helter, vi er privilegerte, sier Dubrovskij om dem som har dratt.
For å forklare bruker han utrykket «exit power», altså den symbolske eller praktiske kostnaden ved å enten fortsette livet som før eller ved å dra ut av landet. Uansett hva man velger, så har det en pris, mener han.
– Hvis man ikke kan rømme og forlate landet, prøver man å være taus. Hvis man ikke er taus, blir man arrestert eller varetekstfengslet.
Selv måtte han tenke kreativt for å komme seg ut: En kontakt ved King’s College i London ordnet et forskningsopphold i Praha, mens en venn på det estiske konsulatet i Russland fikset visum. Deretter måtte han finne ut hvordan han kunne omgå Russlands stadige håndhevelse av koronarestriksjoner. Utdanning, arbeid og helse er eneste gyldige grunner til å forlate landet.
– Det morsomme er at spa blir ansett som medisinsk grunn. Vi kjøpte umiddelbart et opphold på et spahotell.
Slik krysset Dubrovskij og familien grensen til Estland. Noen dager senere var de i Praha, der Dubrovskij kunne starte i sin nyervervede stilling i en ideell organisasjon som jobber for å fremme rettsstaten.
Hvordan er situasjonen for russiske akademikere nå? Har de akademisk frihet? Ja, svarer den russiske ambassaden i Norge i en e-post til Forskerforum. De viser blant annet til artikkel 44.1 i Russlands grunnlov: «Alle skal sikres frihet til litterær, kunstnerisk, vitenskapelig, teknisk og annen form for skapende virksomhet og undervisning.»
Likevel ble det 4. mars offentliggjort et brev som mange har tolket som at russiske universiteter nå har én funksjon, og det er å være et verktøy for den russiske staten og hæren: «Det er veldig viktig i disse dager å støtte landet vårt», står det blant annet i brevet, signert av over 200 rektorer i den russiske rektorforeningen.
Samme dag som rektorbrevet kom en ny lov som gjør at russere som sprer «falske nyheter» om militæret, risikerer opptil 15 år i fengsel. Det betyr at akademikerne som har signert antikrigsbrev, lever farlig. I dag er navnene i mange av oppropene anonymisert.
I tillegg pløyer russiske myndigheter sosiale nettverk etter mulig motstand. Det fikk Dmtrij Dubrovskij erfare da han noen dager etter invasjonen postet en regimekritisk melding på Facebook-siden sin:
– Umiddelbart etter at jeg hadde publisert en protest mot krigen, fikk jeg en advarsel fra HR-avdelingen, sier Dubrovskij.
Posten var i strid med universitetets etiske regler «for politisk nøytralitet», stod det i brevet han fikk samme kveld. Han fikk ordre om å merke profilen sin med at synspunktene ikke reflekterer universitetets holdninger, men at de var hans egne.
Kari Aga Myklebost er historieprofessor ved UiT – Norges arktiske universitet og har i mange år samarbeidet tett med russisk akademia. Hun mener vi kan dele angrep på den akademiske friheten i Russland i to: lovreguleringer og repressive tiltak på den ene siden og penger og insentiver som fremmer en bestemt type forskning, på den andre siden. I løpet av det siste tiåret har det for eksempel kommet en rekke lover som legger begrensninger på hvordan man skal tolke Russlands fortid og samtidspolitikk, særlig knyttet til andre verdenskrig, og hva som er tillat å si om dette i undervisningen. I tillegg har det vært en utvikling bort fra valgt universitetsledelse. Kreml peker nå i stor grad ut lojale rektorer og dekaner. Ifølge Istories Media forlot for eksempel 32 rektorer sine stillinger i 2021. Blant dem var Jaroslav Kuzminov, som ble sagt opp etter 28 år som rektor ved HSE.
Men det har ikke alltid vært slik:
– I 1990-årene, etter Sovjetunionens oppløsning, var russisk akademia plutselig fritt, sier Myklebost.
Da hadde de lite penger å rutte med, men de kunne til gjengjeld forske langt friere enn før. Men så skjedde det noe i 2000-årene: Vladimir Putins maktovertagelse. Staten var tilbake, og akademisk autonomi ble byttet ut med penger og politisk styring.
– Siden Putin ble gjeninnsatt som president for den tredje perioden i 2012, har han jobbet for å sentralisere makten under Kreml. Etter anneksjonen av Krim i 2014 tiltok dette ytterligere, sier Myklebost.
Dubrovskij har personlig erfart hvordan Putin-regimet har strammet til de akademiske rettighetene.
I ti år underviste han i menneskerettigheter ved Smolny College, som er del av det statlige Universitetet i Sankt Petersburg. Da han i 2015 var i USA for å holde en gjesteforelesning, fikk han beskjed om at han ikke lenger var ønsket i stillingen. Begrunnelsen var at han ikke var til stede for å fornye kontrakten. Dubrovskij hevder imidlertid at han aldri mottok en ny kontrakt.
Og nå har det skjedd igjen. Tidligere i år kom beskjeden om at HSE ikke lenger ønsket å fornye kontrakten hans. Dermed forsvant også kursene i menneskerettigheter, som Dubrovskij var ansvarlig for, fra HSEs portefølje. Han mener avskjeden er ledd i en prosess med å rydde unna kritiske og uavhengige stemmer ved russiske universiteter. Han forteller at han publiserte på et helt greit nivå, antagelig mer enn det arbeidskontrakten krevde, og at han i fjor ble kåret til den beste underviseren blant internasjonale studenter:
– Men ingen bryr seg, sier han om sine egne meritter.
– Det er derfor jeg tror avskjeden er av politiske grunner. Jeg fikk aldri noen offisiell forklaring, sier Dubrovskij, som har sin siste formelle dag som HSE-ansatt når Forskerform snakker med ham.
I Paris er den store statuen på Place de la République, der franskmenn ofte møtes for å protestere eller å markere, kledd i gult og blått. I et vindu i en gate i nærheten kan man skimte det etter hvert berømte skjermbildet av den russiske tv-journalisten som sa nei til krig i beste sendetid.
Dette møtte den russiske insektforskeren, og tidligere prorektoren, Dmtrij Musolin, da han ankom Paris i slutten av mars:
– Jeg søkte om diplomatisk visum, gjorde ferdig arbeidet i Russland, pakket sakene og flyttet, sier Musolin på skjerm fra sin nye leilighet i Paris, som han og partneren til slutt klarte å få tak i etter å ha pløyd seg gjennom fransk boligbyråkrati.
7. april hadde han sin siste dag som prorektor ved Sankt Petersburg State Forest Technical University, et mindre, men tradisjonsrikt landbruksuniversitet som har fostret skogbrukere og ingeniører siden 1803.
Musolin mener han har vært heldig. Arbeidskontrakten med en internasjonal organisasjon for plantevern i Paris var allerede signert da de russiske styrkene inntok Ukraina. Planen var å starte 1. mai, men da han så at det ble vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av Russland, fikk han tommel opp fra den nye arbeidsgiveren for å fremskynde oppstartsdatoen.
Men når Forskerforum snakker med ham, er han fortsatt prorektor ved et statlig, russisk universitet, offisielt på ferie i den franske hovedstaten. Musolin ønsker ikke å skape trøbbel for rektoren eller universitetet, forteller han. Derfor vil han ikke uttale seg til media med fullt navn og universitetstilknytning. Kanskje er det fordi han har som leveregel å være så åpen som mulig, for når det viser seg at artikkelen ikke skal publiseres før etter at han er ferdig som prorektor, snakker Musolin gjerne fritt:
– Hvis jeg som prorektor, altså en offentlig tjenestemann, kritiserer russiske myndigheter, antar jeg at de lokale utdanningsmyndighetene i Sankt Petersburg ville lagt press på universitetet, sier Musolin og viser til forbudet mot å kalle krigen i Ukraina en krig.
Når Forskerforum lurer på hva han tror ville skjedd, sukker han tungt, noe han gjør flere ganger i løpet av samtalen.
– Jeg vet ikke akkurat hva slags straff det ville blitt. Men det ville blitt lagt merke til. Statlige ansatte skal ikke si noe om dette, sier han, og kaller det en slags «myk sensur».
Alle har imidlertid ikke behjelpelige kontakter, en jobb som venter, eller nok penger til å betale for de få flyrutene som går fra Russland. Og så finnes det dem som ikke vil dra. En av dem er Irina Busygina, professor i statsvitenskap ved HSE, der hun forsker på forholdet mellom Russland og EU.
Få dager før den uavhengige avisen Novaya Gazeta, grunnlagt av fredsprisvinner Dmitrij Muratov, satte driften på pause, proklamerte hun i et intervju slutten på russisk samfunnsforskning. Hun har også stilt opp i intervju hos Morgenbladet og holdt foredrag ved amerikanske og tyske universiteter.
– Jeg forsøker å gjøre min posisjon så offentlig som mulig. Det er derfor jeg snakker med deg. Jeg skriver artikler, og jeg signerer hele tiden antikrigs-opprop, selv om det er risikabelt for meg, sier en synlig opprørt Busygina via skjerm-forbindelse fra sin leilighet i Sankt Petersburg, der hun sitter foran en bred vegg med bøker.
Hun nærmest roper, som om hun vil bli hørt:
– Jeg risikerer å bli arrestert, satt i fengsel i mange år, og å bli sparket. Men jeg kommer til å forlate universitetet uansett, fordi jeg vil ikke undervise om denne patriotismen for det store Russland og den store Putin, sier Busygina, som antar at de statsvitenskapelige kursene hun skal undervise i til høsten, vil bli tatt av plakaten.
Busygina beskriver situasjonen før krigen som en form for «skjult frihet» eller et slags kompromiss mellom henne og myndighetene. Inntil da hadde hun aldri opplevd å bli sensurert. Hun sa det hun ville til studentene, og publiserte det hun ville. I 2014 kalte hun anneksjonen av Krim for en anneksjon, og hun akter å kalle invasjonen av Ukraina for en krig.
– Alt ble ødelagt da denne krigen startet. Hvis du er en historiker som underviser i antikkens Hellas, kan du fortsette å undervise i de samme kursene, ingenting endrer seg. Men for dem som underviser i statsvitenskap eller nyere historie, har situasjonen endret seg drastisk.
– Jeg lever fortsatt, svarer Busygina da Forskerforum et par uker senere ber om en oppdatering om tilværelsen.
Insektforsker Musolin melder at «det skjer noe nytt hver dag». Han har fått beskjed om å møte opp hos de lokale myndighetene i Sankt Petersburg som følge av noe han har postet i sosiale medier.
– Selvfølgelig kommer jeg ikke til å dra, sier den tidligere prorektoren, som tipper han vil få en bot på 30 000 rubler (ca. 4000 kr) hvis han ikke møter opp.
Dubrovskij har funnet seg godt til rette i Praha og forteller at den nye leiligheten er nærmest «perfekt». Det eneste som gjenstår, er å finne skolegang til tenåringssønnene hans.
– De fleste skolene prioriterer ukrainske barn, men det er helt rettferdig.
Så, sent en fredag kveld, kommer en e-post. Dubrovskij har fått ordre om å markere alt han skriver med en lang advarsel om at han operer på vegne av utlandet:
– Breaking news! I dag ble jeg inkludert på listen over utenlandske agenter.
Les også:
