– Det er usolidarisk av vestlige land å la akademiske miljøer i Russland være så isolert
LUKK
Annonse
Annonse

– Det er usolidarisk av vestlige land å la akademiske miljøer i Russland være så isolert

Av Julia Loge

Publisert 1. april 2022

Manglende ytringsfrihet gjør at Elena Tkachenko må tenke seg om to ganger når hun samarbeider med Russland. Men nettopp derfor advarer hun mot å kutte kontakt.

Da Russland gikk til krig mot Ukraina, ba det nasjonale forskningsfondet i Ukraina om at akademikere over hele verden umiddelbart skulle kutte alle bånd til russiske vitenskapelige institusjoner. Universiteter og forskningsfinansiører over hele Europa har fulgt opp, også i Norge. Samtidig er det ikke en full boikott, for Kunnskapsdepartementet har sagt at direkte samarbeid mellom forskere skal fortsette, selv om det ikke går fly, pengestrømmen er kuttet, og grensene praktisk talt er stengt.

Fakta
Hvem: Elena Tkachenko
Tittel: Dosent og språkforsker ved Oslomet
Aktuell med: Mener det er feil å fryse
akademisk samarbeid med Russland

– Det er positivt, men det er vanskelig å skille, for vi forskere tilhører vanligvis en institusjon, kommenterer Elena Tkachenko.

Annonse

Hun har studert og jobbet ved statsuniversitetet i St. Petersburg, før hun kom til Norge i 2004.

– Jeg har fortsatt mange forbindelser og har ledet samarbeidsprosjekter med Russland. Da jeg hørte om sanksjoner innenfor akademia, tenkte jeg med en gang at det kan bli ganske uheldig.

– Hvorfor mener du det er så uheldig med sanksjoner mot russisk forskning?

– Dette handler i stor grad om akademisk frihet, og vi vet at den er ganske innskrenket i Russland. Men akademikere og studenter tenker kritisk, stiller spørsmål og tør å vise motstand og spre informasjon. Da bør vestlige institusjoner støtte dem, og jeg er redd for at en slik sanksjon begrenser muligheten for støtte. Det kan fungere mot sin hensikt og tjene Putins regime, for man kan tenke seg at regimet ønsker seg mer isolasjon og begrenset informasjonsspredning. Da blir det mer polarisering og isolasjon. Jeg er også redd for at en slik sanksjon kan provosere fram motsanksjoner, at Russland stenger enda mer slik at russiske universiteter ikke får samarbeide med vestlige. Det er usolidarisk fra vestlige land å la akademiske miljøer i Russland være så isolert.

– Hva risikerer vi å tape på å kutte kontakt?

– Man risikerer mer polarisering mellom øst og vest, mindre åpenhet og færre muligheter for å ha ordentlig dialog og samarbeid. De samarbeidspartnerne som vi har nå, hadde vi også i 2014 da Russland annekterte Krim. Jeg syntes det var krevende og givende å snakke om den politiske situasjonen. Vi hadde studenter på utveksling, med norske og russiske studenter sammen, og jeg husker hvor lærerikt det har vært for studentene å oppleve andre synspunkt og andre måter å se ting på. Det var mange aha-opplevelser, for de norske som så hvorfor mange støtter Putin, og for russiske studenter var det en virkelig åpenbaring om hva vestlige land mener. Hvis du bare hører en fortelling, blir det vanskelig å tenke kritisk og danne en egen mening om hva som skjer.

– Hva burde vi gjøre i stedet?

– De siste ukene har det vært mange diskusjoner også i Russland. Det er akademikere, studenter og mange flere som er imot krigen. Hvis vi ønsker en endring i Russland, må vi støtte de som tør å vise motstand, så det blir gjort noe innenfra.

– Ja, hvordan gjør man det i praksis?

– Man kan bidra med å spre informasjon gjennom de kanalene man får tilgang til. En annen ting er å tørre å vise støtte og ta den vanskelige samtalen med samarbeidspartnere. Men da må du vise forståelse for situasjonen, for det kan få store konsekvenser for deres liv og familie. Vær forsiktig når du tolker svaret, for du kan ikke være sikker på at de uttaler det de faktisk mener. En tredje ting, det er mange som flykter fra Russland, vestlige land bør vurdere om russiske forskere og opposisjonelle kan søke asyl på politisk grunnlag. Men hvilken opposisjon blir igjen i Russland da?

– Hva mener du med å tolke svar med forsiktighet?

– Jeg må ofte tenke dobbelt. Først må jeg forsikre meg om at de synes det er greit at jeg spør om noe og at det er greit for dem å uttale seg, for eksempel på e-post. Jeg vet ikke om eposten blir kontrollert.

– Hva er den siste kontakten du hadde med dine samarbeidspartnere i Russland?

– Vi hadde et møte bare noen dager etter at krigen startet, og alle var veldig preget. Det var et veldig følelsesladet møte. Vi snakket om det som skjer, og for noen av samarbeidspartnerne våre var det kanskje først i møte med vår reaksjon at de fikk se alvoret i situasjonen, som kanskje ikke framstilles slik i russiske medier. Det viser hvor viktig det er å holde kontakten. Selv om det var et veldig tungt møte, mener jeg det var veldig viktig.

– Nå har du bodd i Norge i nesten 20 år. Hvordan har Russland endret seg på de årene?

Jeg synes det har vært veldig store endringer, for eksempel innskrenking av ytringsfrihet og mer kontroll av massemedier. Jeg pleier å reise til Russland to-tre ganger i året. Rundt 2008-2009 la jeg merke til hvor mange folk som plutselig begynte å støtte Putin. Jeg satt med en rar følelse av at mange av de jeg kjente endret politisk ståsted. Det var virkelig en stor overraskelse for meg.

– Tror du det blir mulig å plukke opp restene av samarbeid når krigen er over?

– Jeg tror det blir veldig krevende. Vi vet ikke hvordan det russiske samfunnet blir etter denne krisen og hvor mye kritisk tenkning som blir igjen. Hvis vestlige land ikke støtter opposisjonen i akademia, så er det ikke sikkert at det er noen opposisjon når krisen er over. Da blir det vanskelig å fortsette samarbeidet.

– Hvordan er det å stå midt oppi dette?

– Det er tøft å følge med på. Medier i Norge og Russland serverer veldig forskjellige fortellinger om det som skjer. I et demokratisk samfunn er det viktig å få fram og snakke om disse ulike fortellingene, for å kunne tenke kritisk. Jeg prøver å åpne opp for dialog, for det er mellommenneskelige relasjoner som kanskje virkelig kan gjøre verden til et bedre sted å leve i.

Les også: