Av Anna Løken (leder av UHR-Bibliotek og bibliotekdirektør ved Universitetet Innlandet) og Randi Halveg Iversby (nestleder i UHR-Bibliotek og bibliotekdirektør ved Universitetet i Oslo).
Publisert 23. juni 2025 kl. 16:40
Det pågår en debatt i Forskerforum i kjølvannet av rapporten Det gikk på engelsk og norsk, ført i pennen av medieforskerne Tore Slaatta og Helge Rønning. Rapporten er bestilt av Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening og har møtt motbør i UHR og i Det nasjonale publiseringsutvalget.
Les resten av debatten:
Det kan se ut som NFFO og forfatterne bak rapporten har et felles budskap, at et sviktende boksalg i forlagsbransjen betyr krise for norsk fagspråk. Ifølge bransjestatistikken for 2024, hentet fra Forleggerforeningens sider, kjøper nå studenter i snitt 1,5 lærebok i året. Dette representerer 16 prosent nedgang fra året før og hele 36 prosent nedgang om vi ser de siste tre årene under ett. Det er ikke vanskelig å forstå at slike tall er svært krevende for den norske forlagsbransjen, men følger det som konsekvens at norsk fagspråk er i krise? Vi er ikke like sikre som NFFO på denne sammenhengen, og som statistikken til publiseringsutvalget viser, så brukes norsk fagspråk svært aktivt av norske forskere på mange andre flater enn i lærebokformatet.
For forleggerne betraktes våre ansatte som forfattere. For norske universiteter og høgskoler er våre ansatte forskere, forelesere, veiledere, fagfeller og formidlere av kunnskap. Vi har derfor sammenfallende og ulike interesser på en gang og det vil derfor være uenigheter mellom oss.
Lærebøker skrives på norsk, men det blir lenger og lenger mellom nye titler fordi salget svikter, studenter kjøper ikke lenger bøker i samme omfang som tidligere. Hvorfor det er slik er komplekst. Det handler om studentenes lesevaner, digitalisering og nye læringsmåter. I bibliotekene har vi tett dialog med de fagansvarlige, de som setter sammen pensum ved våre institusjoner. Flere av dem ser med bekymring at studentene i mindre grad enn før leser lærebøker og forsøker derfor ulike andre løsninger. Fragmentering av pensum blir derfor en måte å tilpasse seg endringene.
Digitalisering har endret både lesing og læring. Det er viktig å lytte til studentene, som er tydelige på at de ønsker frihet i valg av pensum, at de ønsker å benytte seg av ulike format i sine læringsprosesser og at pensum ikke lenger er ensbetydende med trykte lærebøker.
Da NIFU bistod UHR og Kopinor med å kartlegge pensum, som et kunnskapsgrunnlag i forbindelse med forhandlinger om ny avtale for tilgang til opphavsrettslig beskyttet materiale i 2013, ble det avdekket at institusjonene hadde svært ulike måter å presentere pensum på for sine studenter. Det var krevende å få oversikt og derfor ble det satt i gang et arbeidet i regi av SIKT å organisere innkjøp av felles digitalt pensumlistesystem. Dette er nå på plass i form av systemet Leganto, som er et verktøy for studenter, ansatte og bibliotekarer som sørger for mer helhetlige pensumlister. Det har vært hevdet at Leganto svekker bokens posisjon og dermed norsk fagspråk. Men, bøker er akkurat like tilgjengelige i Leganto som artikler. Universitetene og høgskolene har tilgang til langt mer digitalt innhold enn tidligere og slike tilganger vil naturlig nok også kunne påvirke hva som settes opp på pensum. For bibliotekene er det viktig å utnytte det digitale innholdet vi betaler for på en god måte. Digitalisering av pensumlister kan bidra til å favorisere innhold som er tilgjengelig digitalt, men det er en overforenkling å skylde på digitaliseringen og verktøyet Leganto. For 2024 var 77 811 referanser merket som artikler, mens 138 595 referanser var merket som bøker, bokkapitler eller andre utdrag fra bøker (tall fra Sikt). Vi har behov for å gå mer inn i disse tallene, blant annet ønsker vi å se nærmere på språk, men ved første gjennomsyn ser vi at boken fortsatt dominerer. Uansett finner vi ikke belegg for å hevde at digitalt pensumsystem fører til at vitenskapelige artikler på engelsk fortrenger lærebøker på norsk.
Hvilken rolle har så bibliotekene oppe i alt dette? Bibliotekene er ikke en stor kunde, det er det studentene som er (eller var). Når deres vaner endres, så får det naturligvis effekt for boksalget, og for utlån av trykte bøker i UH-bibliotekene, som har gått ned med 30 prosent siden 2019 (tall fra SSB). Det er ikke slik at bibliotekene har lagt om sin innkjøpspolitikk, eller at det har skjedd endringer i våre innkjøp og vår formidling av det trykte. Vår oppgave som bibliotek er å legge til rette for og støtte opp om de fagansvarliges arbeid med å sikre studenters læring. Samtidig ser vi en forskjell mellom nasjonale og internasjonale forlag i hvordan de tilpasser seg til det digitale markedet.
