Av Tor Hernes, professor ved Copenhagen Business School og USN Handelshøyskolen, Universitetet i Sørøst-Norge
Publisert 26. mai 2025 kl. 16:09
Forskningens styrke er dens evne til å opprettholde mangfold og spenninger mellom trosretninger og synspunkter. Hovedarenaen – debatten – foregår der argumenter brynes mot hverandre, hvor skillelinjene avdekkes og hvor nye forskningsagendaer skapes. Noe som gjør debatt mulig er samfunnsforskeres evne til enhver tid å skille mellom hva man tror, hva man mener, og hva man vet. For eksempel, jeg kan tro at høytrykk avløser lavtrykk, jeg mener derfor at det blir sol i morgen og jeg vet at dette skjer ofte på denne tiden av året. Til sammen kan disse tre delene gjøre det mulig for andre å blottlegge svakheter i min argumentasjon, men også bygge på dens styrke.
Skillet mellom tro, synspunkter og viten gjør at vi kan opprettholde meningsfull debatt på tvers av trosretninger og synspunkter. For dersom de svekkes, blir forskningen rolle som kunnskapsformidler undergravet. En form for undergraving kommer utenfra som for eksempel Trump-administrasjonens forsøk på å kneble deler av klima- og kjønnsforskningen. En annen form for undergraving kommer innenfra, ved at forskere selv kortslutter det akademiske system og dets spilleregler gjennom å spre lettkjøpte argumenter hvor tro, mening og fakta pakkes sammen i en uformelig masse.
Professor Glenn Diesen ved Universitetet i Sørøst-Norge (også min arbeidsgiver) er et eksempel på hvordan forskningen kan undergraves innenfra ved at man tåkelegger skillet mellom hva man tror, mener og vet.
I diverse medieinnslag legger han frem diverse «fakta» uten å avsløre hvordan de henger sammen med tro og mening. For eksempel, i en tidligere podkast med Wolfgang Wee forteller han at i krigen mellom Russland og Ukraina har ukrainerne 6–7 ganger så store tapstall som russerne. Det presenteres nærmest som kjent stoff. Eller at Vesten manipulerer informasjon om krigen, gjennom argumentasjon om at blant andre private organisasjoner, som vi får høre ikke er private, men er utenlandske offentlige organisasjoner. Dermed blir, for eksempel, organisasjoner som Norges Røde Kors, Caritas og Flyktningehjelpen fremstilt som utenlandske organer som bruker menneskerettigheter som skalkeskjul for sin aktivitet.
Problemet her er at Diesen tilslører helt hva som er tro, mening og viten, som blir til en slags argumentasjon som kommer ingensteds fra. I stedet for å avklare sitt grunnlag, blir Diesens argumentasjon til en løs konstruksjon hvor fakta blir fiksjon og vice versa i en kvasivitenskapelig sammenblanding. I sammenblandingens tåke kan nærmest alt bli til fakta. Når den kommer fra en person som akademia har gitt en professortittel, blir bærebjelken i forskningen – skillet mellom tro, mening og viten, svekket. Ved å manipulere det som skal være forskningsbasert kunnskap til å fremstå som noe annet, undergraves forskningen også som institusjon. Jeg og andre kolleger ved Universitetet i Sørøst-Norge som har som oppgave å hjelpe studentene til å tydeliggjøre premissene for sine påstander, opplever dette som et direkte svik.
Vi som forsker og underviser ved universiteter og høyskoler, lever til daglig med den kontrakt vi har med samfunnet rundt oss. Vi skal være pålitelige, og hvis vi ikke er sikre på det vi sier, definerer vi grensene for påliteligheten av det vi sier eller skriver. Det er det forskningsetikk dreier seg om, og det er det vi skal etterleve i vår forskning, undervisning og formidling, uansett om vi står foran studenter, skriver en artikkel, eller deltar i mediene.
Dette er tiltagende viktig for at vi med forskningsbasert kunnskap kan bryte gjennom løgnenes lappeteppe som preger deler av den populistiske kunnskapsformidlingen. Vi møter daglig nysgjerrige studenter som vil vite hva som er viktig, hva som er sant, hva som er mindre sant, samt hvordan kan bygge en fremtidig verden på grunnlag av det ve vet eller ikke vet. Vi skylder dem å forbli etisk etterrettelige og ikke synke hen i en lettkjøpt og populistisk verden.
