Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 4. juni 2025 kl. 15:50
Harvard University vekker beundring verden over for å stå opp for sine idealer og avvise Trump-administrasjonens krav om å tilpasse seg presidentens politiske program, som mange ser på som forsøk på å ensrette universitetene og tvinge dem til å underlegge seg en politisk overstyring som ikke bare truer akademisk frihet og forskningens materielle betingelser. Harvard fremstiller det som en kamp for sivilsamfunnets uavhengighet, for opprettholdelse av et fritt ordskifte i samfunnet og i siste instans som et forsvar for grunnleggende menneskerettigheter. Det er ikke bare universitetets, men samfunnsborgernes frihet det står om.
Vi liker egentlig tanken om å være så betydningsfulle, vi som har valgt universitetet som arbeidsplass. Men det følger naturligvis også med et ansvar. Hvor langt er vi villige til å gå for å forsvare de verdiene som universitetet er satt til å forvalte – forskningens frie sannhetssøken og åpne og fordomsfrie debatt, respekten for sannhet og saklighet, og de absolutte krav til vitenskapens uavhengighet av politisk og ideologisk styring?
Det vakte skuffelse at Columbia University og flere akademiske institusjoner så raskt bøyde seg for Trump-leirens krav, tilsynelatende uten kamp. Desto viktigere var det at Harvard University, det mest anerkjente universitet i verden, tok ledelsen i motstanden. Men har vi egentlig, gjennom historien, mye å være stolte av når det gjelder å stå opp mot politiske forsøk på å undertvinge universitetene?
Idealet om det frie, sannhetssøkende universitet er ikke så gammelt. Først på 1700-tallet kan man vel si at det begynte å bli aksept for at professorer og studenter kunne skrive og tale ubundet av statsledelsens konfesjonelle og politiske grunnlag. Det var flere faktorer som drev dette frem. En av dem var konkurransen mellom de mange tyske universitetene, som gav god grobunn for at fyrstene tillot professorene å skrive fritt og la studentene lese hva de måtte ønske. Slik kunne man rekruttere berømte lærere og tiltrekke seg studenter fra rike og fornemme familier, som kunne betale godt.
Universitetet i Göttingen ble grunnlagt i 1737 nettopp med et slikt formål, og ble en stor suksess – både akademisk og pekuniært. Det ble datidens Harvard. Men ved den storslåtte feiringen av 200-årsjubileet i 1937 var det noe ganske annet enn akademisk frihet som stod i fokus. Ensrettingen av de tyske universitetene som startet rett etter Hitlers maktovertagelse i 1933, var fullført. Jødiske studenter og universitetslærere var fordrevet. Jødiske forfatteres verker var fjernet fra pensumlister og bøkene brent. Den akademiske prosesjon gjennom byen ble en mønstring av professorer og gjestende akademikere, ikledd kapper som egentlig hadde vært den akademiske frihetens symbol, men som nå ubesværet blandet seg med naziuniformer og hakekorsfaner.
Triumfen for naziregimet ble ikke mindre av at ensrettingen vakte svært liten motstand fra universitetene selv. At velansette jødiske professorer ble fratatt embete og eiendom og tvunget ut av landet, var noe deres «ariske» kolleger fant seg i med fatning, stort sett. Studentene var for en stor del aktive i å gjøre livet vanskelig for jødene, og få eller ingen satte seg imot. Det var unntak – det skal sies – men de var få. Og ikke nok med det. Fordrivelsen av jødene fra de tyske universitetene hadde møtt protester fra utenlandske universiteter. Britiske universiteter boikottet 1937-jubileet i Göttingen av den grunn. Men slett ikke alle universiteter i Europa sluttet seg til boikotten. Mange tok imot invitasjon til å delta. Til naziregimets store tilfredshet.
Universitetet i Oslo (den gang fortsatt Det Kongelige Frederiks) var blant dem som valgte å være representert ved jubileet, på tross av oppfordringen til boikott. I sin rektorkappe vandret professor Didrik Arup Seip i prosesjonen gjennom Göttingens gater, mellom hakekorsfanene og over plassen der bokbålene hadde brent få år før. Hva han tenkte der han gikk, har han selv aldri fortalt.
Få år senere ble D.A. Seip selv et symbol for prinsippfast motstand mot NS-regimet i Norge under den tyske okkupasjonen, og satt i fangenskap fra 1941 til 1945.
