Av Gørill Nilsen, professor i arkeologi, Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet
Publisert 7. februar 2024 kl. 10:37
Det er opplagt ting jeg er enig med prorektor Kathrine Tveiterås i: Ungdomskullene som fremover skal søke seg til høyere utdanning blir mindre, det blir færre programstudenter og finansieringen av høyere utdanning har blitt strammet inn. Små fag «tjener mindre» med resultatfinansiering som premierer avlagte studiepoeng.
Selvsagt er resultatmidler fra avlagte studiepoeng viktig for et universitet, men av de 4 061 059 000 kroner som UiT har fått til bruk i 2024 fra Kunnskapsdepartementet, så ligger det også en betydelig basisfinansiering.
UiT skal ikke bare oppfylle de satsninger tildelingsbrevet signaliserer skal prioriteres. UiT har nemlig også en sentral og gjennomgripende strategi, Eallju. Bildet er dermed ikke slik at alt slavisk må følge en bedriftsøkonomisk rasjonalitet knyttet til inntjening av resultatmidler studiepoeng i studieporteføljesaka.
Prorektor Tveiterås ser ut til å være fornøyd med forløpet i studieporteføljesaka, slik hun fremstår i Forskerforum, all- og styremøter. Jeg må dessverre melde at jeg verken er fornøyd med prosess eller foreslåtte løsninger.
Mitt ståsted er fra bunnen av organisasjonen. Jeg er verken leder eller sitter i noen styrer. Jeg er del av et bitte lite fagmiljø bestående av seks fast ansatte arkeologer på et flerfaglig institutt. Men jeg er underviser og har vært med på porteføljegjennomgang ved UiT i 2016-2017 der arkeologi BA var ett av programmene som måtte omstrukturere. Jeg vet hva dette handler om og den svære jobben som må gjøres fremover, av oss undervisere og studiekonsulenter.
Fra ledelsesnivå beskrives prosessen gjentatte ganger som god, og at ansatte og studenter har blitt hørt. I Forskerforum skriver blant annet Tveiterås: «Gjennom kartlegging, analyser, arbeidsgrupper, innspillsmøter og høringer har flere modeller og tiltak blitt vurdert.». På papiret ser tidslinjer og høringsmuligheter fine ut, men i praksis opplever jeg noe helt annet.
Jeg har et bredt nettverk med undervisere på bunn av organisasjonen, fra ulike fag og ved ulike campuser. Jeg har ikke støtt på én underviser som har vært fornøyd med prosessen. Tidspress er ett ord som går igjen. Skinnprosess er et annet, der vi på gulvet blir bedt om å kun svare på konkrete spørsmål fra ledelsen. Reelle alternativer har vi aldri fått lagt på bordet og utfallet av saka har blitt oppfattet som i utgangspunktet gitt.
Slik jeg oppfatter det, må det også ha skjedd mye i lukkede rom på toppen av UiT, mellom høringsinnspill og frem til offentliggjøring av sakspapirer til universitetsstyremøter. For her henger ikke ting sammen.
Ett eksempel er papirene til møtet 19. desember. Gjennom høringsprosess ble det bedt om å vurdere to modeller knyttet til maksimalt antall studiepoeng i programfag: Inntil 90 eller 120 studiepoeng. I universitetsstyrepapirene til møtet kom en ny variant: Inntil 100 eller 130 studiepoeng. Hvordan og hvorfor det skjedde er jeg usikker på.
Et annet eksempel er knyttet til hva som er unntak og hva som er normalen. I høringsprosessen ble normalen vurdert som inntil 90 studiepoeng, og unntakene inntil 120 studiepoeng. Dette ble for eksempel skrevet slik i HSL-fakultetets høringssvar:
«For å sikre en god og varig effekt av omleggingen til byggeklossmodellen vil det være viktig at det blir så få unntak som mulig. Det er allikevel enkelte disiplinutdanninger ved HSL hvor avvik fra rammen på 90 studiepoeng programfag kan være nødvendig. Dette gjelder arkeologiutdanningen og enkelte språkfag.» (min utheving)
Når vi kommer til sakspapirene til universitetsstyret, er normal versus unntak snudd om.
Her er NMT, samisk, kvensk og russisk, økonomi og administrasjon samt fiskeri- og havbruksvitenskap i 130 studiepoenggruppa. De fleste programområdene er derfor kommet i det som jamfør høring skulle være unntakene.
Normalgruppa på 100 studiepoeng er nå samfunnsvitenskap og humaniora, minus språkfagene kvensk, samisk og russisk. Normalen i høringen fremstår nå som unntakene, igjen uten at jeg klarer å finne klare begrunnelser for dette.
At noe må gjøres med studieporteføljen, er jeg enig i. Men dette begynner å fremstå ganske merksnodig i mine øyne. Slik sakspapirene nå fremstår er det samfunnsvitenskapelige og humanistiske bachelorprogram som står igjen som tapere når det gjelder mulighet til faglig fordyping.
Min oppfordring til ledelse og universitetsstyret ved UiT er:
Gjør det enklere å få kabalene til å gå opp i utgangspunktet. La det bli mulig å gi tilbud om inntil 130 studiepoeng i alle disiplinære programfag. Det vil gi reduksjon i tilbudte emner, og pakkene som skal tilbys på tvers enklere å sy sammen.
Min oppfordring til ansatte, studenter og alle interesserte er:
8. februar behandler universitetsstyret ikke bare sak om studieportefølje, men også prinsipper for ny intern budsjettmodell ved UiT, berammet endelig vedtatt i universitetssyremøte 6. mars. Dette er saker som henger sammen, og er viktige for alle studenter og ansatte på samtlige campuser. Men siden styremøtet holdes fysisk, blir det ikke strømmet.
Jeg kan garantere at jeg blir veggpryd på dette styremøtet, og det oppfordrer jeg alle ansatte, studenter og interesserte til å være.
