Av Julia Loge
Publisert 27. november 2023 kl. 14:39
Da Hamas angrep Israel 7. oktober, var Nadim Khoury og familien hans på besøk hos familie i Jerusalem. Vel hjemme i Norge skulle han forelese for studenter på Internasjonale studier i Lillehammer om krig og selvforsvar.
– Jeg har en student fra Gaza, så det første jeg gjorde, var å spørre om han hadde hørt fra familien sin. Han møtte ikke blikket mitt, og jeg skjønte øyeblikkelig hva det betydde. Etter forelesningen sa han at han hadde mistet elleve familiemedlemmer dagen før, og resten bare ventet på å dø. Da begynte jeg å gråte foran studentene mine. Det har jeg aldri gjort før.
– Det er virkelig vanskelig. Jeg er vokst opp under okkupasjon, men jeg har aldri før følt frykt på dette nivået, en eksistensiell frykt, som om noe i kjernen av min identitet er truet. Det er mye frykt. Sinne. Raseri. Men jeg går fortsatt på jobb, og underviser om flyktninger og folkemord og alle disse temaene som er så til stede.
– Det er krevende å forholde seg objektivt. Som foreleser er det min jobb å utfordre studentene. Da jeg underviste i Palestina, kunne jeg ta Israels argumenter på alvor, holde avstand og utfordre studentene. Men nå, i denne situasjonen, kan jeg ikke holde den avstanden. Dessuten vet jeg at alt jeg sier, kan bli feiltolket. Alt dette gjør det vanskelig å forske og undervise akkurat nå.
– Ja, folket mitt opplever dette som et folkemord. Mange i Gaza har allerede opplevd etnisk rensing i 1948 og er flyktninger, og de har vært under militærblokade de siste 16 årene. Israel sier de skal ta Hamas, men det er en kollektiv straff. Og nå regner det bomber. Over 40 000 mennesker er drept, skadet eller savnet, 1,7 millioner mennesker er fortrengt. Israelske myndigheter kaller dette en ny Nakba, forsvarsministeren snakker om menneskelige dyr og om å bombe Gaza slik Dresden ble bombet under 2. verdenskrig. Og ingenting kan stoppe det. Vi har aldri brukt «Stopp folkemordet» som slagord før, men det er det folk opplever nå.
– Fagpersonen prøver å se om virkeligheten passer med definisjonen fra FNs folkemordkonvensjon: en villet handling med mål om å ødelegge et folk. Da blir det komplisert. Noen sier det ikke er folkemord, fordi Israel har bedt folk om å dra sørover. Den juridiske terskelen er veldig høy, men folkemord er også et politisk uttrykk. Hele diskusjonen føles absurd, som om vi må vente på at et folkemord har skjedd, før vi kan gripe inn. Men vi lever i en verden der vi skal hindre folkemord, og intervenere når vi ser forhold som kan føre til folkemord, slik som i Kosovo eller Libya. Så når palestinerne sier at det er et folkemord, så mener de «gjør noe». Og verden gjør ingenting.
– Vel, en del av meg frykter at et folk blir eliminert, i hvert fall i Gaza. Og det er virkelig, virkelig, virkelig ille. Dette er et vendepunkt der Israel har gått fra å administrere konflikten til å kjempe en eksistensiell krig mot Palestina. Israelere og palestinere sier de slåss for sin eksistens. Og når man forstår noe som ditt liv eller mitt liv, er det et veldig farlig scenario. Jeg kan ikke huske at Israel har gjort det før. Nå sammenligner de med andre eksistensielle øyeblikk for Israel. Når du ser det sånn, kan alt gjøres for å redde din eksistens. Det er ekstremt skremmende, og jeg vet ikke hvor dette ender.
– Akkurat nå greier jeg ikke engang å lese disse artiklene. Jeg har kanskje endret mening; jeg talte for et Israel-Palestina der vi kunne leve sammen som likeverdige, slik Sør-Afrika endte apartheidregimet, men når du ser hatet nå, føles det fjernt. Det eneste jeg vil nå, er oppdeling. Vi trenger vår egen stat for å føle oss trygge. Det ville jeg ikke ha sagt for noen uker siden, men noe er endret i meg.
– Jeg tror ikke to stater er mulig, vi lever i en enstatsvirkelighet. Men nå går det heller ikke an å se for seg en sameksistens. Jeg tar et skritt vekk fra mitt eget arbeid, som også er akademisk smertefullt, for jeg føler at alt jeg har skrevet de siste ti årene, er irrelevant. Spørsmålene jeg stiller, er fortsatt relevante, men jeg er redd svarene kan bli endret.
– De siste 16 årene, etter at Israel begynte å blokkere Gaza, har vi blitt vant til en viss rytme: Hamas angriper ved grensen, Israel svarer med bomber, og mange dør. Så blir det våpenhvile, og alt fortsetter som før. Men nå er det ingen vei tilbake dit. Hamas angrep israelere inne i Israel. Israel ødelegger Gaza og har sagt de skal komme med nye sikkerhetstiltak. Det blir verre, det blir mer blod. Men jeg vet ikke hva som vil skje med Hamas, de palestinske selvstyremyndighetene, eller om bosettere vil annektere hele Vestbredden.
– Ja, men det er ikke like vanskelig. For meg er det et klart ja. Modellen er Sør-Afrika, der boikott og sanksjoner virkelig presset myndighetene og hjalp til med å få slutt på apartheid. Det eneste virkemiddelet folk i sivilsamfunnet har, er boikott.
– Ideen om at boikott kan skade israelsk vitenskapelig produksjon, ignorerer hvordan okkupasjonen skader palestinsk akademia. Jeg har undervist ved Al-Quds universitetet i Jerusalem, der soldater kom og hentet studenter under forelesningene. Jeg underviste om Nietzsche mens soldater angrep universitetet med gummikuler og tåregass, helt til studentene sa at vi måtte finne et tryggere sted. Professorer blir arrestert, og utenlandske akademikere slipper ikke inn eller blir fortalt hva de kan undervise i. Israelsk akademia er også del av okkupasjonen og produserer overvåkningsteknologi og militær teknologi. Dessuten er det å overdrive kreftene i en boikott å tro at det vil skade vitenskapelig produksjon og kunnskap. Det er ikke målet. Formålet er å utøve politisk press og få slutt på Israels brudd på folkeretten.
