Av Alex Krumer, professor i sportsøkonomi ved Høgskolen i Molde
Publisert 4. april 2024 kl. 08:58
Jeg har ikke lyst til å skrive dette innlegget, jeg liker ikke å snakke om krig og boikott, og jeg liker ikke å sammenligne akademiske resultater. Jeg vil helst konsentrere meg om forskningen min, om den negative effekten av å spille i hvite shorts i kvinnefotball eller om prestasjonene til utøvere i skihopping, men her sitter jeg i stedet og skriver dette.
Først vil jeg få presentere meg selv. Jeg er israeler og jobber ved en norsk akademisk institusjon, og som jeg har sagt mange ganger tidligere, føler jeg meg heldig som bor i Norge og oppdrar barna mine her. De siste månedene har jeg imidlertid vært vitne til et økende hat mot alt som har med Israel å gjøre. Antisemittiske hendelser har blitt hyppigere, og en fersk rapport viste at norske jøder ikke er villige til å delta i debatter om den israelsk-palestinske konflikten, rett og slett fordi de er redde. Nylig kom det til og med en oppfordring om å lage en liste over jøder/israelere/tilhengere av Israel «som en liste over pedofile».
Så jeg er også redd, men jeg har innsett at frykten min er grunnen til at jeg ikke vil være stille. For hvis vi er redde for å si ifra i et land som Norge, har vi tapt som vestlig sivilisasjon.
Målet med denne kronikken er å diskutere den nylige avgjørelsen til Oslomet (og senere to andre institusjoner) om å «fryse» samarbeidet med University of Haifa i Israel. Ærlig talt ser jeg ingen forskjell på om avgjørelsen blir kalt boikott, eller om den blir kalt «frysing». Det absurde med denne beslutningen er at Haifa-universitetet har den største andelen arabiske studenter blant alle israelske universiteter. Nærmere bestemt er andelen arabiske studenter ved universitetet i Haifa 44 prosent, mens andelen arabere i Israel er 21 prosent. Så de som tok denne feige beslutningen om «nedfrysing», skader faktisk ideen om et svært fruktbart samarbeid mellom jøder og arabere, et samarbeid som har resultert i et utmerket universitet.
Senere bestemte to andre norske universiteter seg for å følge Oslomets beslutning om å «fryse» samarbeidet med israelske institusjoner. Det første var Universitetet i Sørøst-Norge, som sa opp sine utvekslingsavtaler med Universitetet i Haifa og Hadassah Academic College i Jerusalem. Det siste i rekken var Nord universitet, som besluttet å «fryse» sine avtaler med Universitetet i Haifa og Ben Gurion-universitetet.
Generelt sett er det en akademisk skam ikke å dra nytte av samarbeidet med israelske universiteter for å fremme kunnskap, som er vitenskapens endelige mål. Ifølge den siste akademiske rangeringen av verdens universiteter (Shanghai Ranking) har for eksempel Israel, som først ble grunnlagt i 1948 og siden har utkjempet mange kriger, tre universiteter blant de 100 beste i verden (fire blant de 300 beste). Til sammenligning har også Sverige tre universiteter blant de 100 beste (seks blant de 300 beste), Danmark to universiteter blant de 100 beste (tre blant de 300 beste), mens Norge bare har ett universitet blant de 100 beste (og bare to blant de 300 beste).
I motsetning til Universitetet i Haifa og Ben Gurion-universitetet er Oslomet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet kun oppført som ikke-rangerte universiteter utenfor topp 1000-listen. Når man ser på de enkelte fagområdene, gjør Universitetet i Haifa og Ben Gurion-universitetet det bedre enn Oslomet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet på nesten alle fagområder. Det betyr at disse tre norske universitetene har mye å vinne på å samarbeide med bedre akademiske institusjoner. Ved å «fryse» samarbeidsavtalene med Universitetet i Haifa og Ben Gurion-universitetet valgte Oslomet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet å ikke utvikle seg, de valgte å ikke fremme sin kunnskap, de valgte blind politisk aktivisme fremfor vitenskapelig fremgang.
For Universitetet i Haifa og Ben Gurion-universitetet er derimot beslutningen om å «fryse» samarbeidet med de nevnte norske institusjonene egentlig ikke vesentlig. Jeg er sikker på at Oslomet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet også har utmerkede forskere, men det samlede bildet er lite flatterende, ikke bare i internasjonal sammenheng, men også nasjonalt.
Ifølge rapporten over vitenskapelige publikasjonspoeng per vitenskapelig stilling i 2022 (siste tilgjengelige rapport) er Oslomet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet ikke blant de beste akademiske institusjonene i Norge, for å si det mildt. Faktisk er det omvendt. Dette er de tre lavest rangerte norske universitetene når det gjelder vitenskapelige publikasjoner. Rapporten viser at Oslomet og Nord universitet har 0,86 publikasjonspoeng per vitenskapelig stilling hver. Universitetet i Sørøst-Norge ligger nederst på listen med bare 0,75 publikasjonspoeng per vitenskapelig stilling.
På bakgrunn av det ovennevnte er beslutningen om «frysing» et resultat av manglende forståelse for ideen om vitenskap, samarbeid og vitenskapens universalitet. Ifølge International Council of Scientific Unions innebærer vitenskapens universalitet «forenings- og ytringsfrihet, tilgang til data og informasjon og kommunikasjons- og bevegelsesfrihet i forbindelse med internasjonale vitenskapelige aktiviteter uten diskriminering på grunnlag av faktorer som statsborgerskap, religion, tro, politisk ståsted, etnisk opprinnelse, rase, hudfarge, språk, alder eller kjønn».
I det israelske tilfellet oppfordres det til å diskriminere på grunnlag av statsborgerskap (eller mer presist, tilhørighet til en israelsk vitenskapelig institusjon). I ekstreme tilfeller kan selvsagt prinsippet om vitenskapens universalitet utfordres, og boikott kan være aktuelt. Det er for eksempel fornuftig å boikotte et land for å unngå en atomkrig som setter hele jordens befolkning i fare. Men som du forstår, bør terskelen for vitenskapelig boikott være ekstremt høy, noe som ikke er tilfellet for Israel, til tross for at mange av boikottforkjemperne sammenligner det israelske tilfellet med Russland.
Uten å gå inn på diskusjonen om vitenskapelig boikott av russiske akademiske institusjoner er sammenligningen rett og slett feil. Hovedforskjellen er at Russland invaderte et suverent land, Ukraina, mens Israel ble invadert av en gjeng terrorister fra Hamas og Islamsk jihad som bevisst myrdet, voldtok og kidnappet sivile bare fordi de var israelere eller jobbet i Israel (det er fortsatt 134 gisler i Gaza, inkludert en ett år gammel baby).
I tillegg har Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag i flere avgjørelser de siste to månedene ikke bare anerkjent Israels rett, men også deres plikt, til å forsvare seg, og – viktigst av alt – den har ikke beordret Israel til å stanse de militære aksjonene mot Hamas, som åpent oppfordrer til å gjenta grusomhetene fra 7. oktober «igjen og igjen og igjen». I skarp kontrast til dette beordret den samme internasjonale domstolen å stanse krigen i Ukraina, en ordre som Russland ignorerte.
I tillegg har Stortinget nylig stemt ned alle forslag om boikott av Israel. På samme måte har UEFA (det europeiske fotballforbundet) nylig erklært at de ikke ønsker å utelukke Israel, og at de ikke engang diskuterer tematikken.
Det er derfor uforståelig for meg hvordan Oslomet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet har bestemt seg for å «fryse» samarbeidet med israelske institusjoner, når selv Stortinget og Utenriksdepartementet er imot det. Jeg håper derfor inderlig at vitenskapen vil seire, og at Oslomet, Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet vil revurdere sin uvitenskapelige beslutning.
Dette er det eneste riktige å gjøre, for deres «frysvedtak» skader mye mer enn det hjelper.
