Av Aasne Jordheim
Publisert 23. mars 2022 kl. 13:48
Hva gjør man med et forhold som har kjørt seg helt fast? Slik som det mellom Israel og Palestina? Og hva gjør man med det flyktningproblemet som har oppstått i kjølvannet av konflikten? I over 70 år har det vært uløst, minner Jørgen Jensehaugen oss på i en ny bok i Cappelen Damms glimrende serie En kort introduksjon ...
Cappelen Damm Akademisk, 2022
184 sider
Veil. pris: kr 299
Jensehaugen er historiker og seniorforsker ved fredsforskningsinstituttet (PRIO), og med denne boka tar han oss med gjennom de viktigste trekkene i en konflikt som ikke lenger vies særlig oppmerksomhet. Det er jeg glad for at han gjør, for så får vi som aldri har hatt noen dyp kjennskap til problematikkene, en mulighet til på en engasjerende måte å få oversikt over konfliktlinjene og den historiske utviklingen.
«Vi må forstå hvorfor det har blitt slik», skriver Jensehaugen innledningsvis, som svar på hvordan dagens situasjon er preget av håpløshet og fravær av politiske visjoner. Han tegner så opp et bilde som er både klargjørende og effektivt formidlet. Det komplekse behandles med stødig hånd, alt gjort i korte trekk og hele tiden poengtert og leservennlig. Han redegjør for alle trådene, som ikke bare inkluderer Israel og Palestina, men også begges forhold til de omkringliggende statene (og USA og Sovjetunionen) og delvis også disse statenes indre forhold. Konflikten er blitt til ut fra moderne tendenser, hevder han, og introduserer så begreper som nasjonalisme, imperialisme og antisemittisme som bakgrunn for å forstå. Når det er gjort, følger vi kronologien. Den begynner med et FN-forslag om en tredeling av staten – Palestina, Israel og en Jerusalem-enklave – fortsetter så lenge med en tanke om en tostatsløsning, inntil det også blir uaktuelt, på grunn av Israels okkupasjonspolitikk. Til slutt er det jo knapt land igjen til å kunne opprette en palestinsk stat.
Heller ikke en enstatsløsning synes mulig, å innlemme palestinerne i Israel og gi dem statsborgerskap – for da vil jo landet opphøre å være en jødisk stat. Men dersom landet fortsetter som nå, ligner det mindre og mindre på et demokrati, det gjør palestinerne til annenrangs borgere, uten rettigheter, ja, spørsmålet kan stilles om Israel er en apartheidstat, noe Amnesty nylig har påstått i en rapport (som USA, Storbritannia og Tyskland avviser; Norge vil ikke ta stilling).
Det som kjennetegner denne konflikten, er at alt er politisert, skriver Jensehaugen. Det er «svært vanskelig å komme med en kortfattet fremstilling av hva denne konflikten er, uten at mange kommer til å hevde at det er en partisk framstilling». Jeg synes han klarer seg godt, det er hele tiden en nøktern og saklig fremstilling vi får. Det står ikke i veien for at jeg innimellom tar parti og også blir sint, ja, at jeg tenker at jeg er med på en følelsesreise når jeg leser. Å få presentert en 70-årig konflikthistorie over såpass få sider føles etter hvert massivt. Antakelig har det også noe å gjøre med måten boka er skrevet på. Alt det saklige bidrar til at konflikten presser seg på og beleirer leseren også, og slik treffer den der den skal, tenker jeg. Leseren blir med inn i sakens kjerne. Etter å ha fått justert noen oppfatninger og kunnskaper underveis når nemlig også leseren frem til håpløsheten. Slik at enda flere, kanskje, kan stille spørsmålet om hva som kan gjøres?
Les også: