Av Julia Loge
Publisert 5. februar 2024 kl. 09:43
Temperaturen steg raskt etter at Jonas Nøland omtalte en rapport om kjernekraft som et bestillingsverk i et intervju med Dagens Næringsliv. Etter en korrespondanse med rapportbestillerne i Norsk Industri gikk NTNU-rektor Anne Borg ut med hard kritikk av uttalelsen. Da var det for seint å sette kontrollstavene tilbake, og en kjedereaksjon ble utløst. Akademisk ytringsfrihet i møte med næringsinteresser ble en nasjonal debatt, Borg trakk seg som rektor, NTNU debatterer om de heller burde ha valgte rektorer, og universitetenes avtaler med næringslivet granskes.
– Vi fikk bestillingsrefs, kommenterer Nøland.
– Det kom litt overraskende på. Jeg var på klimakonferanse i Dubai da jeg fikk telefon fra en journalist i Dagens Næringsliv som sa at min egen rektor hadde gått ut og kritisert oss. Han ble også overrasket av at vi ikke visste noe på forhånd.
– Det var litt ubehagelig der og da. I ettertid har jeg skjønt at det overhodet ikke er rollen til en leder på et universitet. Jobben til ledere er å veilede, ta en prat med forskere når det stormer, for å støtte dem og hjelpe dem å bli bedre.
– Nei, snarere tvert imot. Vi fikk refs der også. Jeg likte ikke at vi fikk en lite hyggelig e-post fra lederne, men jeg synes det er bedre å få det internt enn å få refs offentlig.
– Jobben til ledere er å veilede, ta en prat med forskere når det stormer, for å støtte dem og hjelpe dem å bli bedre.
– Det var en sak i Khrono før jul hvor min instituttleder og dekanen uttalte at det var viktig hvordan deres ansatte har det. Men det kom litt sent. Da det var mest sensitivt, var de litt redde for å gå ut og gjøre det ene eller det andre. Lederne på NTNU er under rektor, og så opplevde jeg at hvis hun skulle fortsette, ville de heller underordne seg henne enn å være tydelig på å støtte sine ansatte.
– Rett etter Anne Borg gikk av, hadde instituttet vårt en egen sesjon hvor vi diskuterte formidling. Det har nok vært en ukultur på mange institutter og fakulteter på NTNU. Nå har det blir mer tydelighet fra toppen, men det er fortsatt en jobb å gjøre for å få det ned på institutt- og fakultetsnivå.
– Grande sa at han som leder skal være veldig forsiktig med å si hva som er grensen for den akademiske ytringsfriheten, og juridisk sett er det bare loven som setter en begrensning. Men jeg vil påpeke at det er forskjell på ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet. Ytringsfrihet verner retten til å si dumme ting, mens med akademisk ytringsfrihet er det et visst krav til kvaliteten på det som sies, du må kunne begrunne det du ytrer. Forskere skal prøve å formidle den best tilgjengelige kunnskapen. For å ta det historisk så er det ofte ideer som ikke har så stor støtte, men så klarer én av tusen til slutt å få gjennombrudd. Så må folk til slutt innse at nå har vitenskapen gått et skritt lenger.
– Ja, jeg opplever at det er veldig sterke krefter imot kjernekraft, men faktisk ikke i akademia. Noen kollegaer her på instituttet har klistremerker på døra om at de er imot atomkraft, men ellers opplever jeg veldig mye nysgjerrighet, mens i næringslivet er det enorme krefter imot.
– Det er kjempebra med samarbeid med næringslivet om det man forsker på, men man må passe på at ikke alle konklusjoner må være gitt på forhånd. Det blir litt som en konsulentrapport. Det er veldig viktig at befolkningen ikke skal føle at forskningen er kjøpt og betalt. Eller den er jo kjøpt og betalt, men at den ikke er upålitelig …
– Ja, riktig. En annen utfordring er at hvis du bare skal få penger fra næringslivet, så svarer du bare på spørsmål som de er ute etter svar på. Du får aldri svar på de spørsmålene de ikke er interessert i. Kjernekraft er et godt eksempel. I Forskningsrådet i dag kan du gjøre hva som helst innenfor energiforskning, bortsett fra kjernekraft. Og det er ikke så mye finansiering fra næringslivet heller. Så du blir ikke akkurat kastet penger etter.
– Jeg og Martin ble invitert til et møte et møte med henne dagen før hun gikk av. Jeg deltok ikke, for da jeg kom hjem fra Dubai, ble det et veldig internt press på instituttet. Det var ekstremt mange journalister som ville at jeg skulle mene noe om hvorvidt Anne Borg skulle gå. Det ble en del søvnløse netter, og jeg ble sykemeldt. Anne Borg ville ha den samtalen med oss før styremøtet, men hun innrømmet at det var mer for henne enn for at vi skulle ha noen fordel av det. Hun ville også at journalistene skulle ta bilder med Martin og henne. Men det ønsket ikke Martin. Både jeg og Martin følte at selv om hun gikk av, så var det ikke å legge seg helt flat. Hun understreket at hun ikke gikk av fordi hun hadde gjort noe feil, men på grunn av responsen og hvordan det hadde blitt forstått. Når du gjør det på den måten, er det fortsatt en del ubesvarte spørsmål, som for eksempel utsagnet om at «akademisk ytringsfrihet og forståelsen av denne er en del av utfordringen». Hvordan det var et problem, er et spørsmål som vi aldri fikk svar på. Så sa hun «jeg må helt sikkert tåle kritikk ift ytringsfrihet, men det må en jo tåle». Hvorfor går man inn og gjør noe som man vet ikke er helt riktig? Sånne ting fikk vi aldri svar på.
– Debatten er bra, men jeg ønsker meg en mer prinsipiell diskusjon rundt forskerrollen. Det er så mange som tar mannen og ikke ballen. For eksempel i saken min: I stedet for å si at «bestillingsverk» er et sensitivt ord og sånn snakker man ikke, så hadde det vært mer interessant hvis noen hadde argumentert for at det ikke var et bestillingsverk.
