Av Signy Grape, journalist i Forskerforum
Publisert 12. desember 2023 kl. 12:16
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for journalistens egne meninger.
Rektor ved NTNU, Anne Borg, er i hardt vær etter å ha skrevet et innlegg i Dagens Næringsliv som kritiserte debattstilen til to forskere ved samme institusjon. Forskerne hadde kalt en ny rapport om kjernekraft for et «bestillingsverk», og dette mente Borg var en diskusjonsform hun ikke kunne «stå inne for».
I etterkant har det kommet frem at Borg hadde kommunisert med NHO og Norsk Industri før hun skrev innlegget. Knut E. Sunde, direktør i Norsk Industri og en av oppdragsgiverne bak rapporten, skal ha skrevet til Borg at han «ser frem til at dere går ut og kommenterer dette, ellers må vi etterlyse ledelsen».
I storm er selv enkle råd dyre.
Det første tipset er riktignok av litt nyere dato enn de gamle grekerne – et bibelsk ett: Ikke dobbeltkommuniser, altså ikke tal med to tunger.
Om man tolker Borg velvillig – og det bør man jo – var målet hennes å påpeke noe viktig: Vi er alle tjent med en «sunn ytringskultur».
Som med alle prinsipper, er ytringsfrihet lite verdt uten praktisering. Jussen kan lage gode rammebetingelser, men skal ytringsfrihet bli noe mer enn en teoretisk størrelse, må vi alle forsvare, foredle og kultivere den.
Ytringskultur er dermed det generelle klimaet for ytringer som vi alle er med på å skape gjennom det vi sier og gjør. Mulighetsrommet for ytringer kan gjøres romslig eller trangt, åpent eller lukket.
Borg siterer selv Kierulf-rapporten om «akademisk ytringsfrihet», hvor det står at en ytringskultur «forutsetter anerkjennelse av at også synspunkter man er dypt uenige i, har en plass i offentligheten.» Man kan dermed si at en god ytringskultur er et slags uenighetsfelleskap, der vi praktiserer fornuftig uenighet.
Problemet er bare at Borg samtidig som hun appellerer til en ytringskultur, hadde innledet innlegget sitt med å ta «sterkt avstand fra» de to forskernes ytringer. Samtidig som hun vil åpne ytringsrommet, lukker hun det ved å avvise forskernes ytringer som ikke legitime.
Det er her vi kommer til 2500 år gammel kommunikasjonsteori. Aristoteles skriver i boka Retorikken at vi har tre bevismidler for å kunne overbevise noen:
Logos (selve argumentasjonen), patos (å appellere til publikums følelser) og etos, som har med hvordan selve taleren fremstår – hvilken karakter og troverdighet hun har.
Videre kan etos være noe vi allerede har innledningsvis. Borg i rollen som den øverste leder ved Norges største universitet har allerede en enorm innledet etos.
Borg forsøker å fremstå som den «voksne» i rommet, det er den sunne fornuft som snakker: «NTNU skal bidra til et godt debattklima, med konstruktive faglige diskusjoner, og vi skal omtale andre aktører med respekt.», og viser til NTNUs verdigrunnlag: «kreativ, kritisk, konstruktiv og respektfull».
Imidlertid kan fallhøyden bli stor, etos er noe som kan rives ned i løpet av setninger. Som flere i debatten har vært inne på: Borgs innlegg avslører en mangelfull rolleforståelse. Det er ikke en rektors oppgave å svare på vegne av forskere.
Ved å avsløre dette, og ved å dobbeltkommunisere, er Borgs utledete etos syltynn.
Akkurat som «beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet» er eiendomsmeglernes mantra, burde «kontekst, kontekst, kontekst» være mantraet til enhver som velger å kommunisere.
En ytring kan aldri tolkes ut over sin relevante kontekst, sin sammenheng. En som vil kommunisere noe, må derfor alltid forsøke å sette seg inn i publikums ståsted: Hvilke sammenhenger vil det være naturlig for leserne å oppfatte teksten i?
Vi husker en viss justisminister som måtte trekke seg etter at hun skrev at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», og glemte den åpenbare konteksten: Aps eget ungdomsparti hadde nylig vært offeret i norgeshistoriens verste terrorhandling i fredstid.
Kierulf-rapporten som Borg selv refererer til, gir en rekke eksempler som viser at også i Norge er ytringsfrihet i akademia under press. Rapporten slår også fast at de fleste truslene ikke handler om sensur, men om selvsensur.
Borgs virker å ha fullstendig glemt sitt primære publikum – forskere ved NTNU – og at en plausibel tolkning hos dem er at de nå bør ytre seg mindre, ikke mer.
Vi har ulike tekstsjangre for ulike handlinger. En bryllupstale bør hylle kjærligheten og den du gifter deg med, en varedeklarasjon skal informere om hva varen er laget av, et referat bør gjengi det som er sagt, osv.
Det er mulig Anne Borg trodde hun skrev et ordinært debattinnlegg i DNs spalter, altså den sjangeren der man på nokså nøkternt vis argumenterer for et synspunkt, som så forhåpentligvis vil utløse et motinnlegg.
Problemet er bare at i lys av nevnte kontekst, er det en helt annen handling Borgs tekst kan fremstå som: Ikke en nøktern ytring, men en irettesettelse, eller kanskje et slags dekret.
Om man har sagt noe dumt, kan man begi seg ut på en ny sjanger: apologien.
Der den klassiske apologien til grekerne var forsvarstalen, handler den moderne apologien om «å legge seg flat» – jo før jo bedre, vil enhver krisekommunikatør si. Borg var riktignok innom forstadiene i form av «forklaringen» og «rettferdiggjørelsen», der hun forsøkte å redefinere hva hun hadde sagt ved å sette ytringen i en mer fordelaktig sammenheng: «Så registrerer jeg at noen mener det jeg skrev kan virke hemmende på debatten, men min intensjon var tvert imot at vi skal en god faglig debatt», sa hun til Khrono.
Allerede dagen etter hadde hun nærmet seg apologiens edleste variant, og innsett sin skyld. “Jeg har reflektert og ser at debatten som kom i etterkant av innlegget mitt er helt berettiget.”.
Her kunne kanskje saken endt. Hadde det ikke altså vært for at Universitetsavisa i Trondheim kunne avsløre at det kan være Borgs minste problem at hun ikke lytter til kommunikasjonsråd: Dersom det viser seg at det egentlige retoriske publikummet til debattinnlegget hennes i DN ikke var de to forskerne ved NTNU, men ledelsen i Norsk industri.
«Den bør styre som kan styre best», skal Aristoteles ha sagt. Og på fredag samles styret ved NTNU seg i et ekstraordinært styremøte.
