Av Signy Grape, journalist i Forskerforum
Publisert 7. november 2023 kl. 10:32
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for journalistens egne meninger.
En ny rapport fra Forskerforbundet om arbeidsvilkårene i instituttsektoren bekrefter virkeligheten til forskeren jeg snakket med. Den beskriver tidspress, lange dager og korte frister blant ansatte ved 43 ulike forskningsinstitutter. Over 20 prosent av forskerne svarer at de ikke opplever å ha nok faglig frihet, og 40 prosent opplever en interessekonflikt med arbeidsgiveren, særlig knyttet til gjennomføringshastighet. Halvparten sier at de jobber mer enn en normal arbeidsuke, ofte uten kompensasjon. Tre av fire mener oppdragene de tar på seg, ofte er underfinansierte.
Filosof Sigurd Hverven skrev i Morgenbladet i sommer at tellekantsystemet skaper fremmedgjorte akademikere, og tok utgangspunkt i den tyske filosofen Hegels begrep: «Den som er fremmedgjort, føler seg nummen, mangler tilknytning, blir ikke følelsesmessig engasjert og føler seg ikke velkommen. En fremmedgjort verden fremstår som meningsløs […]. Det er en verden som ikke er din, som ikke føles som hjemme.»
I en slik verden kan man velge å akseptere fremmedgjøringen og godta den som en logisk konsekvens av et system man ikke kan påvirke. Man omfavner derfor forskningens kvasimarked, med publiseringspoeng som valuta, og velger forskningstema, metode og publiseringskanaler etter hva som gir uttelling, skriver han.
Hverven er ikke alene. Professor Dag O. Hessen beskriver et evig jag etter å publisere mest og å få forskningsresultatene raskest mulig ut, i boka Sannhet til salgs fra 2018. I antologien Universitetskamp fra 2019 maner en rekke akademikere, anført av professor Aksel Tjora, til kamp mot en form for industrialisering av sektoren, som svekker akademia som samfunnsinstitusjon.
Regjeringen har lovet å skrote tellekantsystemet, som gir resultatbasert uttelling for publiseringspoeng. Hvordan dette vil se ut konkret, er fortsatt uklart, og sektoren virker ikke beroliget.
Kanskje det fremste trekket ved tidsånden er nettopp synet vårt på tid – slik en opplevelse av tidspress er sterkt til stede i Forskerforbundets rapport. Tid er varen som omsettes på markedet, og det er tiden vår vi forhandler bort til en arbeidsgiver. Det å «eie» sin egen tid blir det høyeste mål – men vi får likevel aldri nok. Tiden blir gjerne selv et argument – tid er penger – som retoriker Merete Pettersen skriver i magasinet Kairos, i en utlegning om den tyske sosiologen Hartmut Rosas «tidsteori».
I det senmoderne samfunnet går alt stadig fortere: Rosa mener vi alle er gjenstand for en akselerasjon. Den teknologiske akselerasjonen er stort sett ønsket – raskere tog, turtall og bredbånd. Dette fører så til en sosial akselerasjon, fordi vi hele tiden forsøker å holde tritt med utviklingen og trendene som stadig skifter.
Opplevelsen av at tempoet øker i samfunnet, fører til en tredje form for akselerasjon: i vårt eget livstempo. Vi forsøker å holde tritt med vårt eget liv gjennom å være i konstant bevegelse og å «løpe» raskere, der vi gjør mer på stadig mindre tid og hele tiden har «mange baller i lufta».
Som en av respondentene skriver: «Et problem med instituttmodellen, er at arbeidsgiver på sett og vis gjør krav på fritiden din uten avlønning.»
Det finnes ulike strategier i møte med opplevelsen av å bli fremmedgjort. Der Hverven beskriver en måte å internalisere systemet på, har Forskerforum tidligere skrevet om hvordan mange velger å gjøre ulike former for motstand. Jo Ese beskrev i sin doktorgradsavhandling tre ulike måter de vitenskapelig ansatte forholdt seg til styringssystemene på: Noen gjorde for eksempel motstand ved å spille dum konfrontert med retningslinjer og krav, andre drev med «gaming» og lettere manipulasjon av systemene, andre igjen meklet mellom å prøve å tilfredsstille både de akademiske normene og systemkravene.
Ese sa at mange som gjør motstand, ikke vil unngå jobben, men gjør det fordi de ønsker å gjøre en enda bedre jobb, og fortalte om en professor som bare hadde lov til å gi to timer veiledning, men ga ti fordi hun mente det var så faglig viktig. Igjen satt hun med et enormt merarbeid.
Alt er selvsagt ikke elendighet, og de ansatte i norsk akademia har fortsatt relativt stor grad av autonomi. Rapporten kan også fortelle om en rekke positive sider ved instituttsektoren, der mange er fornøyde med arbeidsmiljøet og opplever mulighet for faglig utvikling.
Problemet ligger i at akselerasjonens krefter endrer vårt syn på omgivelsene våre, hverandre og vårt forhold til tid og rom. «Nået» krymper til den grad at vi ikke lenger klarer å orientere eller reorientere oss. Vi er alltid på vei et sted, som proaktive og fremoverlente, men er sjeldent «her og nå». Hvordan evne å stoppe opp og se en løsning, om man alltid står i et «timeføringshelvete», som en annen av respondentene kalte det?
For å komme dit at flere kan oppleve akademia mindre fremmed, må alle ansatte i sektoren – vitenskapelig eller administrativt ansatte, på tvers av sektorinndeling, fagmiljø, stillingsform og -brøk – utvide øyeblikket kollektivt, og se at vi alle løper i det samme hamsterhjulet.
