Publisert 17. oktober 2023 kl. 14:26
Halvparten av de spurte i en ny undersøkelse blant ansatte i instituttsektoren sier at de jobber mer enn normal arbeidsuke, ofte uten kompensasjon.
Mange mener at det ikke settes av nok arbeidstimer til å gjennomføre forskningsprosjektene, ifølge undersøkelsen, som er gjennomført av Forskerforbundet. Ansatte ved 43 ulike forskningsinstitutter har svart.
− Arbeidspresset er stort. Vi har en grunnbevilgning som fordeles på forskningstid. For veldig mange av våre forskere er det slik at de også jobber med oppdrag som er knyttet til forvaltning, sier Julian Cadamarteri, som er leder for Forskerforbundets lokallag ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).
Cadamarteri sier til Forskerforum at han på flere områder kjenner seg igjen i det som kommer fram i svarene i undersøkelsen.
Undersøkelsen viser:
841 personer har svart i undersøkelsen, som er gjennomført blant Forskerforbundets medlemmer i instituttsektoren.
Den halvparten som arbeider mer enn normal arbeidsuke oppgir å jobbe i snitt nesten sju timer ekstra i uka.
Mange sier at de bruker mer av fritida på jobben enn de helst vil. Samtidig er det også noen som oppgir at de jobber mer ut fra eget ønske.
Sist Forskerforbundet gjorde en tilsvarende undersøkelse var i 2014. Da oppga en høyere andel at de jobber mer enn normal arbeidsuke. I rapporten slås det fast at det kan bety at utviklingen har gått riktig vei de siste ti åra.
I instituttsektoren er mye av forskningen oppdragsfinansiert, og de fleste av de ansatte fører timer på et eller flere prosjekter.
− Grunnbevilgningen gir lite rom for forskning. Vi tillitsvalgte og ledelsen jobber i fellesskap mye med å gjøre noe med dette, sier Cadamarteri om situasjonen ved NIKU.
Han sier at de ansatte opplever eierskap til forskning og rapporter de leverer, og at det kan påvirke i retning av å legge ned ekstra arbeid. Samtidig mener han at det er en positiv utvikling ved instituttet, med økt oppmerksomhet på å unngå at ansatte legger seg opp mange ubetalte ekstratimer.
− Det har nok bedret seg. Det har blitt et fokus på at det skal være tid til forskning. Det har også blitt vektlagt at man ikke skal ha for mange timer som ikke kan avspaseres, sier Cadamarteri.
Sebastian Eiter er seniorforsker ved NIBIO − Norsk institutt for bioøkonomi og tidligere medlem i Forskerforbundets hovedstyre. Eiter sier at undersøkelsen viser at det kan være et misforhold mellom hva oppdragsgiverne ønsker, og hva instituttene kan gi.
− Jeg tolker det slik at oppdragsgivers forventning til resultatet kan være høyere enn hva man er villig til å betale for, sier Eiter.
− Vi har opplevd at det legges ut utlysninger der vi egentlig ikke har råd til å delta. For eksempel var det en fylkeskommune som forutsatte en timepris som var vesentlig lavere enn det vi opererer med, og dessuten tilbød opptil 75 prosent finansiering. Da ville et prosjekt bare være halvveis finansiert, sier han.
Eiter slår fast at det ikke skal være slik at noen føler seg presset til å jobbe mer enn de skal.
− Er det instituttene selv som må ta ansvar for å ikke ta oppdrag der timene ikke strekker til?
− Det er vanskelig å plassere et ansvar. Det kan kreve realisme og ansvar fra mange parter, sier Eiter.
I kampen om oppdragene er instituttsektoren ofte i konkurranse med andre sektorer, med ulike rammevilkår for sin virksomhet.
− Det er tre sektorer som konkurrerer, dels om de samme midlene: Universitets- og høgskolesektoren, konsulentbransjen og instituttene. Sektorene kunne vært flinkere til å samordne seg eller samarbeide heller enn å konkurrere, mener Eiter.
Samtidig som mange ansatte i instituttsektoren føler at forskningsprosjekter kan være underfinansiert, viser undersøkelsen også en rekke positive sider ved å arbeide i instituttsektoren. Mange er godt fornøyd med arbeidsmiljøet.
Et flertall av forskerne opplever at de har god tilgang til kanaler for å publisere egen forskning, og mange opplever at de har gode muligheter for faglig utvikling.
De aller fleste i sektoren har fast ansettelse, i sterk kontrast til universiteter og høgskoler, som lenge har hatt utstrakt bruk av midlertidige ansettelser. Den store andelen som er fast ansatt kommer også fram i undersøkelsen.
− Dette er et av de virkelig positive funnene. Instituttene virker flinke til å opptre som bedrifter i markedet, og ta vare på de ansatte gjennom fast ansettelse, sier Eiter.
Instituttsektoren er i ulik grad eksponert for eksternt finansierte forskningsoppdrag på markedsmessige vilkår. Virve Ravolainen er forsker ved Norsk Polarinstitutt og leder for Forskerforbundets lokallag. Her er hverdagen ofte preget av lange tokt eller perioder med feltarbeid.
Ravolainen sier at det kan være en utfordring å få nok tid til forskning i en hverdag der også blant annet prosjektadministrasjon og formidling skal tas hånd om.
Virve Ravolainen er leder for Forskerforbundet ved Norsk Polarinstitutt, og sier at instituttet arbeider metodisk for å planlegge og unngå at arbeidspresset på den enkelte ansatte blir for stort over tid. Her under feltarbeid på Svalbard. Foto: Lawrence Hislop / Norsk Polarinstitutt
Samtidig opplever hun at det er en positiv holdning fra ledelsen ved hennes institutt når det gjelder arbeidstid.
− Hos oss er det et fokus på at man skal holde arbeidstiden innenfor det som er bærekraftig. Vi har samtaler med nærmeste leder for å planlegge ett år av gangen.
Når forskerne er på tokt eller feltarbeid arbeides det lange dager. Dette er regulert gjennom en egen avtale, som sikrer at det blir gitt økonomisk kompensasjon og at ekstratida fra felt eller tokt avspaseres.
Selv begynte Ravolainen ved Polarinstituttet i 2014, og opplever at arbeidstid har blitt stadig mer systematisk håndtert i løpet av denne tida.
− Målet er at det over tid ikke skal bli et for stort arbeidspress, sier hun.
Polarinstituttet er et statlig institutt med både forvaltningsoppgaver og forskningsoppgaver. Disse er adskilt i ulike avdelinger. Ravolainen mener likevel at det er stort pluss å kunne se at resultatene som samles inn kan komme til anvendelse umiddelbart.
− Jeg tror at mange ha valgt seg hit fordi vi har det nære forholdet til forvaltningen, sier hun.
− Mange av de som arbeider på vår forskningsavdeling er veldig glad for at forskning brukes direkte, legger Ravolainen til.
Les også:
