Av Signy Grape, journalist i Forskerforum
Publisert 5. desember 2023 kl. 09:39
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for journalistens egne meninger.
Uttalelsen hang i lufta over forsamlingen. Lektoren som akkurat hadde vært på talerstolen i ordskiftet, hadde innsett at hun var blitt del av en mer privilegert gruppe enn hennes gamle arbeideridentitet skulle tilsi.
Jeg var på Skjervheimseminaret, og årets overskrift var «Adjø solidaritet?». Gjennom helgen diskuterte vi: Var vi alle blitt som karakterene i Wam og Vennerøds film fra 1985 med samme tittel, velutdannete og velfødde akademikere med en fortid som radikale – og nå sto det igjen bare et falmet selvbilde, der vi hadde trygge kontorjobber, trening i arbeidstiden og lønninger over snittet?
Tidligere arbeiderpartipolitiker Marianne Marthinsen hadde før pausen snakket om hvordan det hadde blitt stadig vanskeligere å finne seg selv i en bevegelse der «DNA-et» lå begravet i industrisamfunnene Odda, Årdal, Rjukan og Mo i Rana, der man spyttet i nevene, snakket fra levra og dunket hverandre i skuldra.
Hvordan skape samhørighet og samhold innad i en bevegelse om medlemskapet avgjøres av grove fingre og rett ganglag, når man selv bare var fra et helt «vanlig» byggefelt og med økonomiutdanning i sekken?
Løsningen for Marthinsen lå i en forståelse av solidaritet i tråd med sosiologen Émile Durkheims begrepspar: En mekanisk solidaritet kjennetegner tradisjonelle samfunn som de gamle norske industrisamfunnene, hvor arbeidsdelingen var liten og hele lokalsamfunnet jobbet i samme hjørnesteinsbedrift.
En organisk solidaritet, derimot, kjennetegner moderne samfunn med større grad av arbeidsdeling, der en yrkesspesialisering kan skape en følelse av gjensidig avhengighet mellom gruppene, og der alle har sine, like viktige, oppgaver. Med en slik solidaritetstankegang kan kunnskapsarbeideren fra byggefeltet rakrygget avkreve respekt, selv med rene fingre.
Om man bruker lønnskalkulatoren fra Forskerforbundet, «landets største fag- og interesseorganisasjon for kunnskapsarbeidere, med 25 000 medlemmer», ser man at medlemmene har svært ulik lønn. Per januar 2023 tjener i snitt en professor 931 000 kr, mens en avdelingsdirektør tjener over millionen.
I den andre enden av skalaen er snittlønnen til en konsulent 458 000 kr, en bibliotekar 487 500 kr, en forsker (kode 1108) 590 500 kr, en postdoktor 596 500 kr, en høgskole- eller universitetslektor 640 000 kr og en førsteamanuensis 724 000 kr. Snittlønna i Norge i 2022 var 638 000 kr.
Forskerforum har flere ganger skrevet om både universitets- og høyskolelektorer og førsteamanuenser som tjener opp mot 100 000 kr under det arbeidsmarkedet de utdanner seg til eller har arbeidserfaring fra. I tillegg jobber en skyhøy andel i midlertidige stillinger.
En kunnskapsarbeider er med andre ord en som kan sparke både oppover og nedover.
Å stille seg spørsmålet om når man er en «god nok arbeider», kan være en øvelse som flytter fokus i feil retning over på rent kulturelle markører. Jeg har allikevel sans for en viss selvransakelse. For det er en forskjell i makt mellom dem som må jobbe skift eller turnus, og dem som har eget kontor og fleksitid, og mellom dem som har lang utdanning, og dem som har ingen. Men det er også store forskjeller i makt i form av lønn blant ulike akademikere og kunnskapsarbeidere.
«Matkøene vokser i Norge», skrives det. Fattigdom i Norge er ikke lenger bare relativ, den er blitt absolutt for noen. Om ikke i matkø så vil en enslig konsulent i staten med to barn ha det svært trangt økonomisk.
Styrken historisk i den norske velferdsmodellen har vært at akademikere og folk i jobber som ikke krever utdanning, har stått sammen – ingen skal stå i matkø. Det ligger en kraft i et felles prosjekt der målet er små og velbegrunnede forskjeller, der man gjennom en arbeidsdeling også anerkjenner at kompetanse kommer i flere former.
Om akademisk kunnskap skal lønne seg mer, trenger kunnskapsarbeideren en organisk solidaritet fra resten av samfunnet – ikke først og fremst med den enkelte gruppes lønnskamp, men fordi alle har interesse av kunnskap.
Det er et gode at det finnes ulike fagforeninger som kan favne hele det politiske spekteret til medlemmene sine. Men like fullt trengs også en mekanisk solidaritet akademikere imellom. Den kollektive bevisstheten om at det faktisk er en felles kamp, med felles interesser og verdier, som nettopp ligger innbakt i et begrep om at vi alle er kunnskapsarbeidere.
Skal fagforeningene som organiserer kunnskapsarbeidere anno 2023, som Forskerforbundet, NTL og forbundene i Akademikerne, som Tekna eller Samfunnsviterne, få retorisk og politisk gjennomslag i samfunnet, er man avhengig av solidaritet både seg imellom og fra samfunnet for øvrig. Og man bør være klar over om man sparker oppover eller nedover – for skinnleggen du risikerer å treffe, kan tilhøre en i samme forbund.
