Publisert 26. september 2023 kl. 14:40
Ole Martin Moen leverte doktorgraden for ti år siden, har vært professor i tre år og har bikket hundre opptredener i det etikkfilosofiske P2-programmet Verdibørsen. Allikevel kan han innimellom føle at han bare er på besøk akademia.
– Jo høyere man kommer opp i norsk akademia, jo mer privilegert bakgrunn ser det ut til at folk kommer fra. De har sine måter å kommunisere på. Jeg tror det har med klasse å gjøre, for eksempel at de pakker inn budskap og sier ting implisitt snarere enn eksplisitt, sier Moen.
Da Forskerforum nylig intervjuet stipendiat Anna-Sabina Soggiu, fortalte hun om følelsen av å være en innflytter på universitetet. De fleste hun kjente i oppveksten, i en kommunal leilighet på Tøyen på 1980-tallet, hadde typiske arbeiderklasseyrker. Moen kjenner seg igjen i Soggius fortelling.
– Det er mye uskrevne normer, harde albuer og ekskludering. Særlig for førstegenerasjonsstudenter, og det er jo jeg også. Ingen av mine foreldre har høyere utdanning, sier Moen.
Det er kanskje noe særegent med akademikere som er født og oppvokst i akademiske familier. De kan ha lettere for å manøvrere seg innenfor det akademiske hierarkiet og å bygge lønnsomme allianser, mener Moen. Når bør man ligge lavt, og hvem bør man unngå å legge seg ut med? Hvis man har et problem med veilederen, kan man ta det opp? Moens strategi som fersk akademiker var å bruke tiden på å skrive og publisere, gjerne med lukket kontordør.
– Hvis man er fra en akademikerfamilie, blir man klar over hva som er rett å vise til, og hva som er de riktige kildene å gå til. Slike ting kan det være vanskelig å finne ut av på egen hånd.
Han forteller om uskrevne normer og et tidvis kompetitivt miljø. Hvis man ikke kjenner til reglene, kan det i verste fall bli et karriereproblem.
– En norm kan være å unnlate å uttale seg hvis man er faglig uenig i noe, i hvert fall tone det ned for å skape harmoni. Og det er en del standpunkter som anses for å ikke være bra å ha, sier Moen, som allerede som stipendiat utfordret noen stigmaer ved å skrive artikler om seksualetikk.
«Du er ingen filosof, du prøver bare å provosere». Det var en av kommentarene Moen fikk høre fra en professor, sagt høyt i plenum blant kollegaer, da han var fersk forsker, fortsatt ansatt i midlertidig stilling.
– Jeg tror noen kan oppleve de som kommer inn i akademia fra sidelinjen som litt klossete og skumle. Jeg håper jeg aldri oppleves som brautende. Men det å ikke vite om alle normer, og dermed ikke handle i tråd med dem, kan også tolkes som et mot til å bryte dem, sier Moen.
Det er ikke sikkert alt handler om Moens klassebakgrunn. I tillegg til å ha forsket på seksualetikk, har han vært innom temaer som aktiv dødshjelp og utfordret det monogame forholdet i kronikkform. Nå er han aktuell med boka «Skolens omsorgssvikt», der han stiller spørsmålet: Utsetter det norske skolesystemet barn for systematisk omsorgssvikt?
– Men jeg har jo også hatt kontroversielle standpunkter, innrømmer Moen.
Først da Ole Martin Moen dro til Oxford som en del av doktorgraden opplevde han at ting begynte å snu. Plutselig møtte han folk som var langt mer enige med ham og som synes tingene han skrev var mer interessante enn det han var vant til i Oslo. Hvis en artikkel hadde gått han hus forbi, ble han ikke møtt med en nedlatende holdning, forteller han.
– Det var en emosjonell opplevelse. Det var veldig, veldig sterkt. Jeg følte at jeg så vidt klarte å karre meg på innsiden i Oslo. Jeg var med, men ikke i det gode selskapet. Plutselig møtte jeg et varmt, nysgjerrig og inkluderende Oxford.
– Hvorfor tror du at du ble møtt annerledes?
– Jeg tror det har med akademisk selvtillit å gjøre. Der fant jeg et forskningssenter i filosofi, der mange likte de banene jeg tenkte i. De satte pris på en direkte og klar skrivestil, at man sier ting så ujålete som mulig, og at man ikke lesser på med fotnoter og refererer til alt og alle, sier han, og fortsetter:
– Det rettferdiggjorde at jeg jobbet med mine ting med lukket kontordør da jeg kom tilbake til Universitetet i Oslo.
– Men handler dette egentlig om arbeiderklassebakgrunnen din? Eller handler det om at du ofte har uttalt deg om kontroversielle temaer?
– Nei, jeg vet ikke om bakgrunnen min har en sterk effekt. Men det kan være en av fordommene jeg har om akademia – at det er vanskelig å si ting rett ut.
Forskningsoppholdet i Storbritannia ga han selvtillit til å være direkte og ærlig i sitt akademiske virke. Det var da det løsnet med publikasjoner i topptidsskrifter og prosjektmidler fra Forskningsrådet, forteller han.
– Det var bare å kjøre på og være ærlig og upretensiøs i det jeg skrev. Det prøver jeg fortsatt på, og jeg opplever at det funker. Det funket i hvert fall godt nok til at jeg ble professor som 35-åring.
– Synes du også det kan være litt gøy å utfordre med skrivingen din?
– Ja, det kan være gøy å utfordre. Men ikke for provoseringens skyld. Når man først skal ytre seg faglig om et tema, så må det være om et tema hvor det begås betydelige, systematiske feil. Det er de tingene som er verdt å påpeke.
Det er særlig én fordel ved å være akademiker med arbeiderklassebakgrunn, mener filosofiprofessoren – evnen til å håndtere konflikter på en rett fram, ærlig og direkte måte.
– Man kan være brutalt ærlig om hvordan ting er, uten å pakke inn uenighet eller en konflikt i det som bare høres ut som vakre ord.
I tillegg lærer man seg kunsten å formulere seg med enkle ord. Moen skriver som han tenker, fritt for komplekse idiomer eller språklig jåleri.
– Jeg har et stort vokabular, tror jeg. Men jeg prøver ikke å få setningene mine til å høres fjonge, fancy eller finere ut. Jeg tror noen føler at de må vise sin kulturelle kapital.
– Hvilken fordel har det?
– Det er mye lettere å lese det man skriver. Men jeg stiller meg laglig til for hugg, selvfølgelig. Det er lettere å angripe en som har sagt akkurat hva hen mener. Da kan man ikke gjemme seg bak forbehold.
Når Moen møter studenter forteller han om det som ikke er selvsagt. Om rettigheter og plikter, hva som teller og ikke teller, og hvordan spillet fungerer. Om forskjellen på en førsteamanuensis og en professor og hva i all verden en postdoktor er. At man har rett på å bytte veileder uten spesifikk grunn, om hvordan man går fram hvis man har en forskerdrøm, og at lærerrollen er en helt annen på universitetet enn på videregående skole.
– På videregående er deltagelse i klassen viktig for hvilken karakter man får, men her er jeg som foreleser hundre prosent på deres side. Jeg pleier å si at studentene kan spørre meg om akkurat det de vil. Jeg skal ikke evaluere dem på noen som helst måte.
Dette vet man som barn av akademikerforeldre. Hvis man tenker seg litt om, så vet man det kanskje uansett bakgrunn.
– Men det er ikke helt åpenbart, sier Ole Martin Moen.
Les også:
