Publisert 8. september 2023 kl. 10:26
– Det er en middelklassearena, der arbeiderklassen er de som jobber i servicefunksjonene, i kantinene og som renholdsarbeidere. Det er en arena for et annet språk og tankesett enn jeg kjenner fra mitt eget liv.
Dette har Anna-Sabina Soggiu kjent på når hun har vandret i gangene på universitetet. Men når dette intervjuet finner sted, er hun uker fra å ferdiggjøre doktorgraden i psykisk helse, der hun skriver om ungdom som sliter.
Det var ikke selvsagt at Soggiu skulle ta høyere utdanning. Alle rundt henne da hun vokste opp i en kommunal blokk på Tøyen på 1980-tallet, jobbet i servicebransjen, på fabrikk, på sykehjem eller i barnehage.
– Alle foreldrene jeg kjente, jobbet i arbeiderklasseyrker, sier Soggiu, som ikledd en hippieaktig kjole tar imot oss på kontoret sitt i et av de gamle fabrikklokalene ved Akerselva i Oslo, der hun vanligvis jobber som sosionom.
Doktorgrad hadde ikke slått henne. En ansatt ved daværende Høgskolen i Buskerud, som nå er del av Universitetet i Sørøst-Norge (USN), hadde lest masteroppgaven hennes og tilbød henne en 20 prosent stilling som høyskolelektor. Deretter ble det doktorgradsstipendiat.
– Jeg hadde aldri kommet på det hvis ingen hadde spurt, sier hun.
Tidligere i år ga Soggiu ut boka Vi fattigfolk. På omslaget blir den beskrevet som en «historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått».
Lettlest, og på Oslo-øst-mål, skriver hun om oppveksten i blokka på Tøyen. Mor jobbet i barnehage før hun utdannet seg til sosionom i voksen alder, og far jobbet i malingsbutikk. Det var lekeplass på begge sider av blokka, kort vei til skolen, og det krydde av unger. Barna til de første pakistanske arbeidsinnvandrerne i Norge var omtrent jevngamle.
– Det føltes på mange måter trygt, samtidig som det å bo i et miljø med mye fattigdom er preget av folk som har det vanskelig i livet, sier Soggiu.
I boka henvender hun seg til en ung gutt som bor i blokka i dag, og som hun kom i prat med en kveld hun tilfeldigvis gikk forbi. Gutten forteller om sprø naboer, om familien og oppveksten sin og at ei dame ble drept der for noen år siden. Det er sånn Soggiu husker oppveksten i blokka også. «Godt og vondt, surt og søtt samtidig», skriver hun i boka.
– Jeg valgte å skrive boka både fordi jeg har jobbet med ungdom fra samme oppvekstmiljø som sosialarbeider, og fordi jeg vet noe om hvor liten sosial mobilitet du har i den type miljøer.
Blokka var preget av psykiske helseutfordringer, rusbruk og kriminalitet. Folk kunne ringe på døra til alle døgnets tider, og stadig var det branntilløp. Første etasje var bemannet fordi det bodde pasienter på ettervern fra den psykiatriske institusjonen Dikemark der.
– Det er noe med det å være så nært på hjelpeapparatet, som jeg tror veldig mange unge kjenner til, sier Soggiu.
Da hun senere begynte å jobbe ved universitetet, møtte hun en forskerkollega som hadde jobbet i blokka da hun var barn.
– «Med deg gikk det jo bra», sa han til meg. Da svarte jeg at «det tror jeg var på tross av», sier Soggiu og ler høyt.
Når Soggiu blir bedt om å beskrive hvordan det var å begynne på universitetet, kommer hun på en scene fra Zeshan Shakars bok Tante Ulrikkes vei, som handler om oppveksten til to unge gutter fra drabantbyen Stovner i Oslo tidlig på 2000-tallet. Som fersk Blindern-student tar den ene hovedkarakteren ut en cola fra skapet. Alle andre bestiller ting som «macchiato, latte, sencha, kald mocca», og karakteren ender med å putte colaen tilbake i skapet.
– Jeg har vokst opp i Oslo og har hele nettverket mitt her, allikevel følte jeg meg som en innflytter, sier Soggiu.
Hun prøvde seg på statsvitenskap, men følte seg fremmed. Moren, som hadde advart mot studier som ikke fører til et konkret yrke, sørget året etter for at hele lista til Samordna opptak ble fylt opp med typiske høyskoleutdanninger som sosionom, barnevern, sykepleier og ergoterapeut. Soggiu kom inn på førstevalget sosionom og har siden jobbet med rusomsorg på kommunalt nivå.
– Det å bruke opp masse studielån på å ta filosofi; jeg ser på det som drømmende, som en vei som ikke er tråkket opp for arbeiderklassen.
Men foreldrene var likevel ambisiøse på ungenes vegne, forteller hun. Man skulle komme seg inn i høyere utdanning og få seg fast jobb i offentlig sektor. Det handler om trygghet, realisme og hva man kjenner til, ifølge Soggiu. Da hun fortalte om idealet om en offentlig jobb til ei ung jente som bor i en kommunal leilighet på Tøyen i dag, responderte jenta med at «akkurat sånn er det hjemme hos meg også».
– Jeg nevnte dette til moren min etterpå, og hun svarte at «ja, men alt det andre er jo bare fritidsaktiviteter». Å være skuespiller er noe du gjør på fritida, sier Soggiu og ler.
– Det er utrygge yrker. Du må ha penger til mat på bordet og til å få kjøpt deg leilighet. Det er ingen som kan slette studiegjelden fordi du har arvet penger av besteforeldrene dine. De pengene du har, de brukes, fortsetter hun.
– Hvorfor er en jobb i offentlig sektor så attraktivt?
– Det handler for eksempel om trygghet, pensjonsordninger og om hvilke yrker man kjenner til. Og det igjen handler om nettverk.
Men klassereisebegrepet har hun ikke sansen for.
– Det høres ut som du kommer fra noe som er for dårlig. Jeg mener at du skal kunne jobbe som frisør, renholdsarbeider eller i barnehage, men tjene nok til at det holder i livet.
– Du liker ikke betegnelsen, men vil du si at du har foretatt en klassereise?
– Hvis man vurderer inntekten min, så er jeg nok en del av middelklassen, kanskje til og med øvre middelklasse. Men jeg liker det ikke, for jeg har tilhørigheten min og identiteten min et annet sted.
– Så du føler deg mer hjemme i arbeiderklassen enn blant middelklassen?
– Ja, men jeg manøvrerer.
Sin egen vei fra student til akademiker beskriver hun som flaks og noe som egentlig er umulig. At hun var heldig som var flink på skolen og har lett for å snakke med folk, at hun var heldig fordi hun ble kjent med en som ville utvikle en prosjektsøknad med henne, og fordi hun fikk et Fulbright-stipend, slik at hun kunne dra til Yale.
– Jeg følte alltid at jeg var på besøk, at det ikke var mitt. Selv om jeg var i et akademisk miljø der folk har studert det samme som meg selv, kjente jeg meg ikke hjemme, sier hun, og understreker at hun snakker om forskerrollen, ikke undervisningsrollen.
Da hun jobbet med prosjektbeskrivelsen til doktorgraden, foreslo en professor at hun skulle søke om å dra til Yale. På instituttet ved Yale hadde nesten halvparten av staben «lived experience», altså at de selv hadde erfaring med rus eller psykiske helseutfordringer.
– Det gjorde noe med hvordan jeg kunne snakke om meg selv og innlemme egne erfaringer med psykiske helseutfordringer, at jeg har en familie som har det, eller har vokst opp med rusproblemer hjemme, for eksempel. Plutselig var det en del av meg som fagperson, sier Soggiu, som også skriver om dette i doktorgraden.
Mens hun var på Yale, gikk hun tur hver kveld med musikk på ørene.
– Jeg begynte nesten å grine hver gang, fordi jeg tenkte, se på meg, her er jeg.
– Det føltes helt utopisk. Det er derfor jeg ikke klarer å svare på hvordan det kommer til å føles når doktorgraden er ferdig. Det er som om jeg tøyser. Folk som meg gjør ikke sånt.
Blokka på Tøyen står der fortsatt, og den er fortsatt kommunal. Men oppgangene er pusset opp, og det samme er lekeplassene på utsiden. Balkongene er ikke lenger brune, men blå.
Når Forskerforum spør Soggiu om hvem «vi fattigfolk» er, så svarer hun folk som ikke har penger til å ha et ok liv, enten det er folk i lavtlønnsyrker, folk som har lav stillingsprosent, er avhengige av ytelser fra Nav eller har en løs tilknytning til arbeidslivet.
– Det kan ikke være sånn at det skal handle om flaks, sier Soggiu.
Les også:
