Arbeiderklassen trengs i akademia

Av Ishita Barua, lege og forsker ved UiO og Oslo Universitetssykehus

Publisert 3. oktober 2019

Det er et problem for forskningen at arbeiderklassen er underrepresentert i akademia. Arbeidet med å rette opp i dette må begynne i barnehagen, skriver forsker og lege Ishita Barua. Foto: Privat/Aksel Kjær Vidnes

Er det like viktig med mangfold i forskningen som det er i et demokrati og innen politikk? spør Ishita Barua. Foto: UiO

I høst startet mange ungdommer på ulike studieretninger og er dermed i gang med å skape grunnlaget for sine fremtidige karrierer. Noen av dem vil senere gå inn i forskningen. Men det er neppe helt tilfeldig hvilke studenter som ender opp i forskningens verden. Slik statistikken de siste årene har vært, er det mer sannsynlig at dette gjelder de ressurssterke studentene fra øvre middelklasse og overklassen fremfor arbeiderklassen.

I en artikkel fra Forskerforum med tall fra Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB), ser man at rekrutteringen av masterstudenter, profesjonsstudenter og doktorgradsstipendiater fra normalbefolkningen er relativt skjevfordelt. Her fremkommer det at selv om arbeiderklassen utgjør 30% av befolkningen, er det bare ca 7% av doktorgradskandidatene som tilhører arbeiderklassen. Og selv om overklassen bare utgjør ca 12% av befolkningen, er det likevel 35% av doktorgradsstudentene som har nettopp denne klassebakgrunnen.

Basert på disse tallene, kan man konkludere med at arbeiderklassen er underrepresentert og at overklassen er overrepresentert i norsk akademia. I politikken streber man etter en representativitet i befolkningen for å få en mest mulig demokratisk prosess, men dette fokuset har ikke fått like mye gjennomslag i akademia. Er det like viktig med mangfold i forskningen som det er i et demokrati og innen politikk?

Mangfold kan gi mer nyanserte funn

Idealet for all vitenskapelig forskning er at den streber etter å være fri og uavhengig. Dette innebærer blant annet at man søker etter en vitenskapelig sannhet, med et åpent sinn uten forutinntatthet og uten å ha predefinerte preferanser for funnene man gjør underveis. Man tester ut om en bestemt hypotese har noe hold, og virkelig god forskning publiserer funnene uavhengig av om den hypotesen blir bekreftet eller avkreftet som sann, og uten selektiv utvelgelse av funnene man velger å publisere. Det betyr at man skal kunne stole på at forskere uavhengig av deres bakgrunn, skal komme frem til den beste kunnskapen tilgjengelig om et emne. Men dette er ikke alltid tilfelle.

Det anerkjente tidsskriftet «Nature» gjennomførte i 2017 forskning som viste at en mer mangfoldig forskergruppe gir mer kjønnsbalanserte funn og dermed kan gi bedre kunnskap om for eksempel sykdommer hos både kvinner og menn. Dersom forskningen virkelig hadde vært fri og uavhengig, burde vi hatt like mye forskning på kvinnehelse som mannehelse i dag, til tross for at det er en overvekt av menn i forskermiljøene (fra postdoc- og professornivå). Slik er det ikke.

Dersom man da argumenterer for at bedre kjønnsbalanse bidrar til bedre forskning, er det lett å trekke paralleller til at også bedre mangfold i klassebakgrunn kan bidra positivt i forskningen med de unike perspektivene og synspunktene hver klasse har. Konsekvensene av manglende forskningsbredde kan igjen bety at man ikke får ny kunnskap på områder som for forskerne er mindre interessante, og dermed tettes ikke kunnskapshull.

Tapte talenter

Det er få holdepunkter for å tro at talent er konsentrert og forbeholdt kun ett samfunnsjikt. Det er heller ikke slik at lang utdanning for flest mulig i en befolkning er en ønsket politikk eller definert mål. Imidlertid er utdanning blant de viktigste påvirkningsfaktorene for sosial mobilitet i et samfunn, og sistnevnte er derfor en lakmustest på hvor godt et samfunn evner å utjevne sosiale forskjeller.

I Norge liker vi å tro at vi lever i et egalitært land med små sosiale forskjeller, men både i folkehelseperspektiv og i utdanningssystemet ser man at det er økende forskjeller blant folk tilhørende ulike samfunnslag. Betydningen av denne skjevfordelingen innebærer blant annet at man kan gå glipp av fremtidige forskertalenter fordi rekrutteringen ikke er bred nok.

Hvordan sikre bredere rekruttering

Grunnlaget for en forskerkarriere er en doktorgrad, og for å komme dit må man ha bestått en profesjonsgrad eller tatt en mastergrad. Ettersom arbeiderklassen jevnt over er underrepresentert i alle disse kategoriene, kan det tyde på at rekrutteringsproblemet starter før man velger høyere utdanning.

Tall fra SSB viser også en tydelig korrelasjon mellom foreldrenes utdanningsnivå og høyeste oppnådde grad. Jo høyere utdanning foreldrene har, desto høyere evne viser barna deres til å fullføre utdanningen. Funnene kan tyde på at foreldrenes bakgrunn og klassetilhørighet (som vist tidligere) er avgjørende for hvem som ender opp som forskere, selv i såkalt egalitært samfunn som Norge.

Hvordan skal man så skape en bredere rekruttering? Svaret ligger kanskje i tidlig barndom, ettersom vi ikke kan velge hvem våre foreldre er. Både internasjonal og norsk forskning tyder på at det å gå i barnehage er positivt for senere læring og prestasjoner. Tidlig prestasjonsbasert inndeling slik man finner mange andre steder i Europa, utgjør ifølge OECD en risiko for at svakere lever presterer dårligere og eventuelt ikke fullfører utdanningen. Og det er nettopp tilrettelegging for også svakere elever slik at de ikke faller i fra i utdanningsløpet, som er med på å bidra mest til sosial mobilitet.

Det er her politikere kan være med på å påvirke retningen. Dersom høy sosial mobilitet ikke er insentiv nok for politisk satsingsvilje, bør det presiseres at tetting av kunnskapshull og fri og uavhengig forskning også avhenger av at vi rekrutterer bredest mulig i befolkningen, og da tyder mye på at man må starte tidligere enn tilfellet er nå.

Dette innlegget sto først på trykk i Agenda magasin.

Les også: