Publisert 9. januar 2025 kl. 12:59
Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) kunne feire seg selv med jubileumskonferanse i starten av desember i fjor. Men hvor står mangfoldsarbeidet i norsk akademia, universiteter og høyskoler mot et bakteppe av politikere som tar til orde for kutt, Trump tilbake ved makten i USA og en generell kulturell dreining mot anti-woke-perspektiver?
«Det viktige er å huske på hvorfor vi gjør dette, og å se det store bildet samtidig som vi jobber med detaljene», uttalte leder Ragnhild Hennum til sitt eget nettsted Kifinfo.
«Kvinner i forskning» het komiteen som ble etablert i 2004, før den i 2010 byttet navn og fokus til «Kjønnsbalanse i forskning». Siden 2014 har det hett «kjønnsbalanse og mangfold i forskning», og fra 2022 skal mangfold også inkludere sosial bakgrunn og klasse.
Hun beskriver komiteen som en «kunnskapsbank, en pådriver og en samtalepartner for sektoren», som har sett nettopp kvinneandelen av professorer i de 20 årene komiteen har eksistert, øke fra 16 prosent i 2004 til 38 prosent i 2024.
«Grunnen til at Kif-komiteen finnes, er at det er et kontinuerlig arbeid å sørge for at kjønn, etnisitet eller sosial bakgrunn ikke skal stå i veien for å ha en karriere i akademia», uttalte hun.
Samtidig med feiringen kom medlem av utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget og Fremskrittsparti-politiker Himanshu Gulati med sin egen hilsen og tok til orde for å legge den ned. Ordlyden var som et høflig ekko av mer ekstreme holdninger importert fra amerikansk høyreside: «Arbeidet til komiteen var nok nyttig for 40–50 år siden, men i dag er det et mangfold både blant studenter og ansatte innen høyere utdanning», uttalte han til Khrono.
Mange har tatt til motmæle. Akademiet for yngre forskere uttrykker uro over forslaget, «i en tid der mangfold i akademia fremdeles er langt fra selvsagt, og der ulikheter i representasjon og deltakelse fortsetter å prege sektoren», skriver de i et debattinnlegg samme sted.
Konkret politikk som åpner dører – hvor hadde vi vært uten?
Curt Rice, norsk akademias mest profilerte amerikaner, ledet komiteen fra 2014 til 2022 og advarer også mot utviklingen. I løpet av hans lederperiode ble bevegelsene Metoo og Black Lives Matter milepæler i samfunnsdebatten, med økt bevisstgjøring rundt likestilling og diskriminering. Nå sier han til Kifinfo at han er bekymret for en «uforutsett motreaksjon», der woke – i betydningen et våkent øye på mangfold og diskriminering – er blitt et skjellsord deler av høyresiden «bruker for å antyde at noen ønsker å favorisere enkelte grupper utfra kriterier som ikke er relevante».
Og han har all grunn til det. I USA har den kommende Trump-administrasjonen gått til det som blir kalt en «krig mot DEI»-lovverk (Diversity, Equity og Inclusion), som pålegger institusjoner og bedrifter å vektlegge mangfold i sitt verdigrunnlag og sine ansettelsesprosesser, et arbeid som startet med borgerrettsbevegelsen på 50-tallet. Nå kan universiteter som fortsetter å investere i disse, møte sterke sanksjoner i form av budsjettkutt og kansellerte kontrakter, skriver The Chronicle of Higher Education, og mange har begynt å rigge seg for fire tøffe år ved å kutte nettopp her.
For Forskerforbundet ble debatten om mangfold svært aktuell under representantskapsmøtet i november.
Delegatene stemte mot en vedtektsendring som skulle sikre et mangfoldig hovedstyre, med innvendingen at ordlyden ikke var presis nok og kunne ende som hul symbolpolitikk og en vag klamp om foten for nominasjonskomiteen heller enn godt mangfoldsarbeid i praksis. Rekkefølgen ble feil. Men hva kommer først? Mangfoldet eller representasjonen?
Mangfoldspolitikken har en iboende dualitet. Den skal gå forbi rent overflatisk representasjon, endre og stille spørsmål ved dyptgående strukturer og oppdatere organisasjoner og institusjoner til å gjenspeile befolkningen de til enhver tid representerer. Samtidig er ikke symbolpolitikken hul og meningsløs i seg selv. Det er noe som heter «you can’t be what you can’t see» – på godt amerikansk – for nettopp å oppnå en mangfoldig gjenspeiling og representasjon av samfunnet krever reell erfaring i styrerom og komitéer, rollemodeller, mentorer og ulike folk i posisjon. Å speiles, også i samfunnets øverste organer, er livsviktig for dem som er eller har vært marginalisert. Representasjon teller. Løpene starter tidlig. Det ene henger sammen med det andre. Og en aktiv, kunnskapsbasert politikk fungerer.
Å speiles, også i samfunnets øverste organer, er livsviktig for dem som er eller har vært marginalisert.
Bare se på en av de aller største mangfoldsreformene i norsk samfunnsliv. Lånekassen finansierte utdanningen til 2000 av de 8500 studentene som var innrullert ved norske høyskoler og universiteter ved oppstarten av ordningen i 1947, som ellers ikke ville hatt råd til å følge drømmen. I dag mottar 400 000 studenter støtte på til sammen 36 milliarder kroner i året, og har muliggjort vårt samfunn og utallige alternative livsløp.
Mangfold er politikk som gagner alle, ved å sørge for at vi til enhver tid har tilgang på de beste hodene, stabile og rettferdige rammeverk og like muligheter.
Konkret politikk som åpner dører – hvor hadde vi vært uten? Kanskje må komiteen i 20-åra ta på seg nok en rolle: som pådriver, samtalepartner og nå også vaktbikkje for sektoren.
