Publisert 6. desember 2023 kl. 11:14
– Vi vet ganske mye om studentenes sosiale bakgrunn, men vi vet mindre om hvordan sosial bakgrunn henger sammen med akademikernes karrierer, sier Thea Strømme, sosiolog og postdoktor ved Senter for profesjonsstudier ved Oslomet.
Strømme har både i doktorgraden og som postdoktor forsket på betydningen av klassebakgrunn blant studenter. Nå jobber hun blant annet med en vitenskapelig artikkel der hun undersøker sammenhengen mellom klasse og ulike stillinger i akademia.
– Selvfølgelig har denne gruppen høyere sosial bakgrunn enn resten av befolkningen. De går gjerne videre fra utdanningsinstitusjonene, der vi etter hvert vet ganske mye om betydningen av klasse, sier Strømme, som peker på noen spørsmål hun forsøker å finne ut:
– Én ting er om akademikerne er representative, det vil si om de ligner på studentene sine, eller om de ligner på befolkningen i stort. En annen ting er hvordan det ser ut på de ulike nivåene innad i akademia, og om det er noe som skjer i løpet av karrieren, sier Strømme.
Denne uken presenterte hun noen foreløpige funn på et seminar om sosial klasse i akademia, arrangert av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen).
– Det er tydelige forskjeller i sosial bakgrunn mellom særlig professorer og resten av befolkningen, men det ser også ut til å være noen systematiske forskjeller mellom stillingsgruppene fra doktorgrad og videre i karriereløpet, selv om forskjellene her er mye mindre, sier Strømme.
Basert på et stort datamateriale, har hun sett på et kull akademikere ved ulike institusjoner mellom 2011 og 2020.
Mens Strømme undersøker problemstillingen statistisk, har Marte Mangset, førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Oslo, gått kvalitativt til verks. Da Mangset og kollega Julia Orupabo intervjuet 61 forskere tidlig i karrieren om hvordan de anså egne muligheter på arbeidsmarkedet, trakk mange fram klasseperspektivet.
– Mange snakket om en følelse av sårbarhet i møte med det tøffe arbeidsmarkedet, med usikkerhet og konkurranse, sier Mangset, som sammen med Orupabo jobber med en vitenskapelig artikkel om funnene.
Det holder ikke bare å være flink i faget sitt, men man må også kjenne til egne koder og spilleregler, forklarer Mangset. Noen av informantene opplevde at klasse eller familiebakgrunn påvirket hvordan man takler utfordringene med et tøft arbeidsmarked.
– De med professormor eller professorfar sa at, jo, det er mye usikkerhet, men at de ikke tenker så mye over det. Det er jo det man blir. Det er innarbeidet i familien, og en slags aksept for at dette er en usikkerhet man skal leve med, sier Mangset.
Mangset understreker at materialet ikke viser noen statistisk sammenheng mellom sosial bakgrunn og hvordan man håndterer et usikkert jobbmarked. Men det er «all grunn til å tro» at det henger sammen, ifølge Mangset.
– La oss si at du har tatt en mastergrad eller en doktorgrad, og du står overfor et valg: Du kan enten søke jobb i Kunnskapsdepartementet og få fast jobb og trygghet, eller du kan ta sjansen på en seks måneders kontrakt, mens du venter på om du får svar fra Forskningsrådet, selv om sannsynligheten er svært lav. I hvilken grad tør du ta sjansen på det? spør Mangset.
– Dette handler om du har foreldre som kan steppe inn og fylle opp hvis det blir krise. For det er typisk at du må leve med korttidskontrakter i perioder, eller at du har små opphold mellom kontraktene. Kan økonomien din takle det? Eller stoltheten din?
Så hva kan institusjonene gjøre? Flere av Mangsets informanter har hatt nytte av mentorer – erfarne kollegaer som skaffer kontakter og som viser hvordan man kan skrive en artikkel eller hvordan man søker på forskningsmidler. Mangset er imidlertid usikker på om innføring av formelle mentorordninger vil utjevne eller reprodusere klasseforskjeller.
– Man kan se for seg at de som ikke får hjelp hjemmefra, får ekstra støtte gjennom en sånn ordning. Men man kan også se for seg at mentorer liker å ta til seg folk som ligner dem selv, og at de i praksis bidrar til å forsterke forskjellene.
Mangset har forsket mye på makt, kunnskap og eliter. Ulik bakgrunn i akademia er viktig ettersom personer i akademiske toppstillinger, sitter på en del makt, sier hun.
– Vi former enorme mengder med studenter hvert år. Om man får F og må ta eksamenen om igjen, eller om man får A og stiller sterkere på jobbintervjuet – det har store konsekvenser i disse personenes liv.
Hun peker på at forskere også har en del politisk makt. Forskere blir for eksempel stadig utnevnt til å sitte i offentlige utvalg – faglige utredninger som departementene bruker som grunnlag for politiske forslag.
– Hvis vi sender et kronikkutkast til Aftenposten, så er det mye lettere hvis du er professor enn en vanlig borger. Vi har makt over ungdommen, over politikken og over offentlig debatt. Det skal man ikke undervurdere, sier Mangset.
– Jeg studerte juss i Tromsø og var den første i min familie som tok høyere utdanning, sa forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch (Sp) da hun åpnet seminaret til Kif-komiteen.
Hun fortalte at hun kjenner seg igjen i historiene som med jevne mellomrom dukker opp fra førstegenerasjonsakademikere.
– Jeg er fra en liten plass som heter Lavangen, og for meg var det helt avgjørende å ikke måtte reise langt for å studere, sa Borch, som oppfordret institusjonene til å være bevisst på ansvaret sitt.
Også Borch trakk fram at forbilder er viktig. Spesielt én foreleser betydde mye for at Borch ikke droppet ut fra juss-studiene; professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Lena Bendiksen.
– Vi må ta på alvor hvor viktig foreleserne og mentorene er, og hvor viktig det er med tett oppfølging og at noen ser en. Det kan være viktig for å stå løpet ut, sa Borch.
Les også:
