Kontroversiell visdom

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 2. oktober 2019

Engasjerende og modig bok om rus, og det å være menneske.

Det er noe underlig som skjer mens jeg leser rusforsker Øystein Skjælaaens bok Meningen med rus, der mye er basert på doktorgradsarbeidet ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitet i Oslo. Det tar en god stund før jeg merker det, for boka er så engasjerende. Med sitt hverdagslige språk som forteller om mennesker; hvordan de lever livene sine når de vil ta en pause fra krav, og heller danse, skravle, vise varme overfor folka rundt seg; hvordan rusen gjør overskridelsene enklere. Noen ganger er det fredagspilsen, andre ganger rødvinssmaking på en vingård, men både for kollegene på puben og for de dannede i Bordeaux er drikkemønsteret en del av kulturen vi lever i, generasjonen vi tilhører, tidsånden. Det gjelder også for andre rusmidler: en joint som deles, MDMA som tas en lørdag, eller rusen fra heroin, kokain eller LSD – stoffer som kategoriseres som narkotika, men som hver især har ulike virkninger. Noen er relativt harmløse, andre kan skape avhengighet og være livsfarlige selv i små doser.

Øystein Skjælaaen

Meningen med rus

Res Publica, 2019

179 sider

Veil. pris: kr 349

Men jeg merker det mens jeg leser, at noe som ligner en uro får feste i meg. Jeg blar meg likevel videre. Jeg morer meg over noen formuleringer, og røres dypt av andre. Mest imponert blir jeg over Skjælaaens innenfra-perspektiv. Her er det ingen distansert forsker som betrakter de andre med fordømmende moralisme. Han er selv en integrert del av dette samfunnet, der noen ruser seg for å kjenne at de lever, mens andre, i ensomhet, kjedsomhet eller abstinens, ruser seg for å makte å være. En rusavhengighet som ofte forsterkes av opplevelsen av ydmykelser og utenforskap. Han gjør dem levende for meg. Gjennom fortellinger fra morgenstunder på de brune pubene, hvor han gjorde feltarbeid i tre og et halvt år, sprøyterommet han jobbet i, eller intervjuer han har gjort, blir de alle en av oss. For han viser fram det vi har til felles: å takle grunnleggende eksistensielle vilkår.

Uroen gir seg litt i de partiene hvor han levende formidler klargjørende teorier både fra sosiologi, filosofi, farmakologi og psykologi, relevante medisinske eksperimenter og statistikk som gir kontekst. Noen steder vil jeg vite mer enn han gir. Hva er egentlig forskjellen på heroin og morfin? Hva betyr egentlig speed? Eller hvordan forstår han bakrusen? Det er som om åpenheten han forteller med, inngir en tillit som vekker et større vitebegjær hos meg som leser. Men også, som sagt, denne uroen. Hva handler den om?

Mot slutten av boka forstår jeg det. For nå er han kommet til justisen, til politi, straffelov og fengsel. Og årsaken til uroen blir tydelig. Nå får det være nok, sier den, festen er over – de voksne er hjemme! For dette er jo rus, narkotika, det er farlig og ikke minst: ulovlig. Her beveger Skjælaaen seg for alvor inn i et minefelt, men med human integritet snur han min uro. For hvem er egentlig de voksne her? Hvorfor preges feltet av en politisk unnfallenhet som rammer de svakeste? Og hvorfor brukes det milliarder av kroner til å håndheve straff mot narkomane, uten at det har noen merkbar dokumentert effekt?

Heldigvis ser det ut til å skje noe; et regjeringsoppnevnt utvalg jobber med forslag til hvordan narkotikapolitikken kan dreies fra jus til helse. Mens vi venter på det, vil jeg virkelig anbefale denne boka. Den er modig og varm – og den gjør verden større.