Av Julia Loge
Publisert 5. oktober 2020 kl. 14:12
– Studentene våre er veldig nysgjerrige på hva sosiologer kan gjøre i arbeidslivet, sier Irina Pavlova.
5. oktober forsvinner et helt kull med sosiologistudenter ut fra campus i Sogndal i sju uker for å finne ut av nettopp det. Dette er andre gang Høgskulen på Vestlandet gjennomfører obligatorisk praksis for studentene på bachelorprogrammet i sosiologi og ungdomssosiologi.
– Vi prøver å komme tettere på arbeidslivet uten at det skal gå på bekostning av det faglige. Vi har studentene våre i tre år, så om de er ute i sju uker så ser ikke jeg det som problematisk. De blir bedre rustet til å finne ut hvordan de kan bruke seg selv og sine kunnskaper, sier emneansvarlig Irina Pavlova.
De 21 studentene skal blant annet jobbe med utdanning, forvaltning, kommunikasjon, sosial innovasjon og integrering. Det er ikke bare studentene som tjener på dette ifølge Pavlova – praksisordningen betyr mye for fagmiljøet også. Studentene følges opp av ansatte på instituttet som jobber med tilsvarende felt og som dermed knytter nye kontakter. Arbeidsstedene får kjennskap til om sosiologi byr på verdifull kunnskap for dem. Om våren møtes studentene som har vært i praksis, studentene som skal ut i praksis, nye og gamle praksisplasser og instituttets ansatte til arbeidslivsseminar.
– Nå vet vi om hverandre, så på mange måter har dette vært en døråpner, sier Pavlova.
Obligatorisk praksis er krevende, ifølge Pavlova. Det tar tid å lage avtaler med arbeidsplasser og følge opp studentene, og hun er usikker på om de hadde fått det til hvis de hadde mer enn 25 studieplasser. Derfor tror hun slett ikke det er en løsning for alle.
Der får hun støtte fra matematiker Jan-Fredrik Olsen fra Lunds universitet i Sverige. Han har ledet en gruppe som har evaluert arbeidslivsrelevans i elleve disiplinutdanninger på oppdrag fra det statlige organet Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen).
– Fellesnevneren er høy faglig tilpassing og sterk forankring. Variasjon er en styrke og en forutsetning for at fag og arbeidslivsrelevans kan gå hånd i hånd, sa han da han la fram rapporten «Evaluering av arbeidslivsrelevans i disiplinutdanninger» (se faktaboks).
Siden variasjon og faglig forankring er viktig, er det ikke slik at praksis er rett for alle, ifølge komiteen. Den har funnet en god blanding arbeidslivsrelevante tiltak, som at fysikkstudenter lærer programmering helt fra studiestart og geologer som bruker professor 2-stillinger til å hente inn kunnskap fra arbeidslivsfeltet sitt.
På tross av mange gode enkelttiltak, fant Olsens gruppe ut at det er mange svakheter ved tiltakene for arbeidslivsrelevans.
Et eksempel på det siste er bachelorgraden i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Stavanger (UiS). De trekker fram fakultetets praksistiltak i sin arbeidssatsning, men disse praksisplassene er lite tilpasset det studentene lærer i faget og kan bare dra nytte av de mest overordnede kunnskapene. Slik kan de nesten gjøre vondt verre: «Det virker altså ikke som god emnekunnskap i nordisk språk og litteratur har relevans for praksisbedriftene. Med denne strukturen risikerer studieprogrammet å gi studentene et feilaktig inntrykk av et arbeidsmarked der det ikke finnes bruk for deres fagspesifikke kunnskap», står det i rapporten.
Ifølge rapporten vet UiS lite om hva studentene gjør etter fullført bachelorgrad, men antar at de fortsetter på andre studier og blir lærere.
«Samtidig medgir studieprogrammet i selvevalueringen at de ikke har datamateriale for å underbygge dette, og at dette kanskje bare er en ‘myte’ og sant etter en ‘lang og deprimerende odyssé gjennom andre deler av arbeidslivet’».
Pavlova i Sogndal etterlyser også systematisk kunnskap om hva studentene gjør etter bachelorgraden. Hun ønsker seg slike data for å kunne si noe om praksis endrer studentenes tilknytning til arbeidslivet. Enn så lenge baserer hun seg på det studentene forteller. Tre av de som hadde praksis i fjor, fikk jobbtilbud fra praksisstedet, og én av dem har takket ja. Hva resten gjør nå, håper hun å finne ut etter hvert gjennom fagets nyopprettede alumninettverk.
Les også: Nå skal universiteter få belønning hvis studentene får fast jobb. Forskerforbundet er skuffet.
Diskusjonen om arbeidslivsrelevans henger tett sammen med debatten om dimensjonering, altså om det utdannes «for mange» innenfor noen fagfelt, og om det kreves sterkere politisk styring av universitetenes fordeling av studieplasser. Hvis litteraturstudentene uansett blir lærere, slik de forestiller seg ved UiS, burde det for eksempel være færre studieplasser på litteraturvitenskapelige fag, slik at flere kanskje søkte seg til lærerutdanningene, som har ledige studieplasser mange steder?
Men færre studieplasser på enkelte humaniorafag, slik enkelte har foreslått, vil også føre til at fagmiljøene reduseres. Det skaper debatt.
Debatt ble det også da Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk gjennom i Stortinget at relevant arbeid skal inn i finansieringsnøkkelen for universiteter og høyskoler (se faktaboks).
Nokut-rapporten er nå overlevert til Kunnskapsdepartementet, der den blir en viktig brikke i «arbeidsrelevansmeldingen». Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim sluttet seg til et av rapportens hovedfunn, at arbeidslivsrelevans må integreres tettere i fagene gjennom hele studieløpet.
– Vi må slutte å ha denne kunstige motsetningen mellom arbeidslivsrelevans og fag. Det er ikke glasur på toppen eller noe du gjør ved siden av, sa Asheim på et Nokut-møte 10. september.
Samtidig med denne prosessen jobber departementet med en stortingsmelding om hvordan staten styrer universiteter og høyskoler. Asheim sa at dette arbeidet ligger i bakhodet hele tiden, slik at departementet skal prøve å finne en måte å styrke tilknytning til arbeidslivet uten å detaljstyre. Han sa at en mulighet er at arbeidslivsrelevans bør bli et viktig premiss i utviklingsavtalene mellom departementet og universitetene.
Les også:
