Intellektuell selvhjelp
LUKK

Lars Fr. H. Svendsen: Håpets filosofi

Intellektuell selvhjelp

Av Kjetil Vikene

Publisert 26. juni 2023 kl. 12:34

Ordet «håp» får en magisk kvalitet som selve forutsetningen for meningen med livet. Ordet blir dermed selv tømt for mening.

Boken Håpets filosofi avslutter der den starter. «Håpet er ikke en mental tilstand som på magisk vis endrer verden, men håpet gjør deg tilbøyelig til å handle slik at det blir virkeliggjort», skriver professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. H. Svendsen.

Lars Fr. H. Svendsen
Håpets filosofi

Kagge Forlag, 2023

191 sider

Veil. pris: kr 429

Gjennom dialog med filosofihistoriens kjemper og dverger tar boken mål av seg til å innsirkle betydningen av ordet «håp». Til tross for at forfatteren altså tidlig advarer mot å gjøre håpet til noe «magisk», får ordet en slags tekst-magisk kvalitet i boken, der ordet ser ut til å passe inn overalt.

Annonse

Håpet blir et slags alfa og omega i Svendsens utlegning av filosofien, der håp «kan betraktes som en mellomting av å ønske og å ville», som en forutsetning for tillit eller som en blid motsats til negative holdninger. «[F]ilosofer er tross alt begrepsarbeidere», skriver Svendsen, men han gir ganske raskt opp forsøket på å gi noen formell definisjon av håp og tyr til Wittgenstein for å forklare hvorfor: «Vi kan gi noen eksempler på noe vi kaller håp, samt eksempler på hva vi ikke vil kalle håp, men vi verken kan eller må angi en definisjon med nødvendige og tilstrekkelige betingelser.»

Problemet med denne holdningen – slik den fremkommer i denne boken – er at i stedet for at ordet «håp» i løpet av lesningen fylles med mening, tømmes det sakte, men sikkert for innhold og står til slutt bare i relasjon til seg selv, som en slags intuitiv størrelse som vi likevel alle egentlig forstår betydningen av: Håp blir på mange måter selve nøkkelen til å forstå og forklare meningen med livet.

Et større problem med boken er det kanskje at forfatteren – som er redelig i sin gjengivelse av ulike filosofers tanker og argumenter – litt for ofte gjør bruk av filosofiske stråmenn. Beskrivelsene av hva en «hard determinist kan si», eller av dem «som skriver som om fremskrittet er uunngåelig, og at verden ikke kan annet enn å utvikle seg til det bedre», blir såpass karikerte (og navnløse) at de rett og slett ikke fremstår som troverdige motstandere av Svendsens egne tanker, men nettopp som stråmenn. Dessuten er det noen litt merkelige definisjoner i påstandsform underveis som – til tross for at de blir utlagt – ikke fremstår helt overbevisende. Hva skal man for eksempel tenke når forfatteren skriver at «hvis et menneske aldri har vist uttrykk for frykt, vil jeg ikke ha noen grunn til å tilskrive dette mennesket evnen til å frykte»?

Filosofi er «når alt kommer til alt selverkjennelse», skriver Svendsen, som demonstrerer at han er godt belest, og også svært ofte bruker historier og tanker fra eget liv for å illustrere sine poenger. Herfra til smussomslagets lovnad om at boken skal «gi oss nye innfallsvinkler som kan forandre våre liv», er avstanden likevel ganske stor – om man da ikke velger å betrakte boken som en slags intellektuell selvhjelpsbok. Helt feilslått er kanskje ikke denne beskrivelsen, siden tanken som både innleder og avslutter boken, nettopp er ideen om at «den som håper, faktisk øker sannsynligheten for et ønsket utfall». Ikke noe å si på dette, selvsagt: Det er nobelt å gi leseren nettopp håp om at forandring er mulig, selv om boken mangler konkrete råd om hvordan man skal gå frem.