Av Aasne Jordheim
Publisert 18. april 2024 kl. 11:52
Et viktig motiv for denne boka om sykepleiernes historie er ifølge forfatter Rannveig Dahle å bringe sider ved et viktig kvinneyrke frem i lyset. Mye står i fare for å bli glemt, skriver hun. Det er særlig overgangen fra en kallstankegang til dagens forståelse av sykepleie som en profesjon hun konsentrerer seg om. Det vil si at vi følger utviklingen fra da hospitalet stort sett var en oppbevaringsinstitusjon, til det blir et moderne sykehus. Eller vi følger utviklingen fra gangkonene (ufaglærte pleiere nederst på rangstigen) og den første diakonisseutdanningen til sykepleie anerkjennes som et selvstendig fagområde. Det siste skal ta sin tid, og møter mye motstand. For sykepleie trenger jo ikke læres, påsto president Karl Wefring i Legeforeningen, siden «hjertelag og håndlag var medfødte egenskaper hos kvinner». I 1948 ble treårig utdannelse for sykepleiere lovfestet, og da hadde sykehusene for lengst overtatt utdanningen.
Det er et feministisk driv over denne boka. Å synliggjøre kvinners innsats har lenge vært en feministisk oppgave, noe som ofte kan bety å forstå nedenfra, ved å ta utgangspunkt i liv og praksis.
Omdreiningspunktet for sykepleiehistorien er ett særskilt sykehus, nemlig det som i dag heter Sykehuset Levanger. Også her utdannet de etter hvert sykepleiere, og i denne boka får vi møte noen av dem, et par av dem så gamle at de var blant de første kullene (rundt 1940). Forfatteren har samlet dem til samtale, og også det kan ses på som et feministisk innspill. Ikke bare ved at kvinnene får komme til orde, men også ved at det slik presenteres et mangfold av stemmer. I tillegg skaper dette grepet nærhet og stemning. Det er jo tross alt personer som bedriver sykepleie, og vi får høre ganske mye om hvilken sentral rolle nettopp personlige initiativ og fleksibilitet har spilt.
Embla Akademisk, 2024
183 sider
Veil. pris: kr 329
Forfatteren bringer seg selv aktivt med i teksten. Hun har nærmest vokst opp på dette sykehuset, som utdannet fysioterapeut har hun arbeidet flere år på sykehus selv, og senere som forsker har hun arbeidet med helserelatert stoff (Dahle er pensjonert professor i sosiologi). Men det er ikke før historien kommer ordentlig i gang, at det som også er ulike sakprosagrep, som å skape en scene, by på dialog, en anekdote og altså trekke inn seg selv, kommer til sin rett.
Begynnelsen av boka er rett og slett forvirrende. Leseren blir kastet for mye omkring, det oppleves som påfunn og ikke noe som gjør teksten levende, slik tanken sikkert er. For eksempel starter kapittel tre med et spørsmål om gangkoner. «Det var Hans som spurte», står det, og av alle ting, i en klosterhage i Umbria. Men Hans har vi ikke hørt om før, og det kommer ikke noe mer heller.
«Det blir liv i sykehusveggene på grunn av disse detaljene, ikke minst fordi forfatteren er god til å drysse poeng fra samtalen med sykepleierne.»
Men så går det seg til, og det er god flyt mellom de ulike nivåene i beretningen. Det flettes fint mellom den generelle utviklingen – hvor vi er innom både Florence Nightingale og Cathinka Guldberg, norsk diakonisse og grunnlegger av sykepleieutdanningen – og lokale forhold, ofte med hopp i tid. De lokale historiene er ganske «små», det handler om opplevd arbeidsliv, og vi får være med og se hva sykepleierne har tatt del i, og alle utfordringene de har måttet takle. Det blir liv i sykehusveggene på grunn av disse detaljene, ikke minst fordi forfatteren er god til å drysse poeng fra samtalen med sykepleierne. Alt dette gjør det både lunt og spennende.
På grunn av hoppene frem og tilbake og hit og dit blir det noen gjentakelser, særlig når det handler om lydighet og underdanighet og kvinnenes medfødte omsorgsevne. Men akkurat det gjør faktisk ingenting, for det kan jo være morsomt å få arrogansen, særlig fra legene, presentert på litt forskjellige måter. Forfatteren skriver med en stille ironi her.
Foruten legenes arroganse møtte sykepleierne også på et system som ikke ivaretok dem særlig godt. I utgangspunktet fikk de kun litt lommepenger, hadde aldri ferie og ble sendt «som pakkepost» dit andre ønsket dem (jamfør bokas tittel) – for «en sykepleiers liv tilhørte de andre». Den siste kampen vi får høre om, er kampen for barnehageplass. Det er mye opprørende å lese om her også, hvordan de ansvarlige ikke forholder seg til en kvinnehverdag og derfor ikke er i stand til å anerkjenne kvinnenes behov.
Dahle, som har fått hjelp av sin datter Bibiana Dahle Piene med denne boka, gløder for sykepleierne. Hun skriver personlig, og det skaper både en nærhet og en kraft. Hun får godt frem hvordan sykepleiernes historie trenger å bli sett, i alle detaljene, for å vise oss hvordan de har strukket seg og tilpasset seg, og dermed ikke bare handlet ut fra noe «naturlig», men slik vært med på utviklingen av vårt moderne helsevesen.
Denne boka løfter de som selv har foretatt mangt et tungt løft. Eller den løfter på hatten, byr på anerkjennelse, viser respekt.
