Av Kjetil Vikene
Publisert 20. mars 2024 kl. 10:34
I 2022 var det hundre år siden utdelingen av nobelprisene til to markante skandinaviske forskere, Fridtjof Nansen og Niels Bohr.
Nansen fikk Nobels fredspris for sitt betydelige internasjonale fredsengasjement, mens Bohr fikk Nobelprisen i fysikk for sitt betydelig bidrag til vår forståelse av atomfysikk. I forbindelse med markeringen arrangerte henholdsvis Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab konferanser om de to prisvinnerne, og bidrag på de to konferansene er samlet i denne boken.
Redaktør Helle Porsdam skriver i sitt bidrag at de to like godt kunne fått nobelpris for andre sider av sitt virke: Nansen for sine betydelige vitenskapelige bidrag til nevrovitenskapen og oseanografien, og Bohr for sitt engasjement for internasjonalt samarbeid. Felles for de to, skriver redaktørene, var deres engasjement og innsats for menneskerettigheter – og hvordan de begge to gjorde dette til en integrert del av sitt vitenskapelige virke.
Novus forlag, 2024
365 sider
Veil. pris: kr 395
Listen over bidragsytere er imponerende, og mange av dem er kjente navn for Forskerforums lesere, både i bokspaltene og ellers i magasinet. Bidragene er på den ene siden underholdende, men faglig forankrede «tett på» historie-biografiske, som «Nerveceller, havdyr, et internasjonalt forskningsmiljø og et nytt mikroskop» av Linda Hildegard Bergersen og Jon Storm-Mathisen. På den andre siden finner vi mer vidtfavnende betraktninger, som «Nansen, naturen og klimaet» av Dag O. Hessen.
Vitenskapen bør først og fremst være åpen, demokratisk og demokratiserende.
De mest interessante bidragene ligger kanskje likevel tett på det som fremstår som bokens hovedformål, nemlig å stimulere til videre tenkning på verdien av internasjonale samarbeid som også tar innover seg menneskerettighetstenkning.
Særlig syns jeg Iver B. Neumanns bidrag «Om vitenskapsdiplomati og hvordan dette passer inn i diplomatiets historie mer generelt» er godt: Politikk og diplomati «kan slå ned i enhver annen sosial praksis, deriblant vitenskap», skriver Neumann. Han forsetter: «Vi vitenskapsfolk kan derfor like gjerne være proaktive og selv planlegge hvordan vi vil delta i det.»
Artikkelen, som gir en mini-innføring i diplomatiets historie og i nye fagfelter i krysningspunktet mellom vitenskap og diplomati, er spennende å lese for sitt forskningsfaglige innhold – men bør også kunne tjene til inspirasjon for forskere som ønsker å la internasjonale samarbeid gi flere innsikter enn de rent vitenskapelige.
Et perspektiv som går som en rød tråd gjennom boken, er hvor opptatt Nansen og Bohr var av forskningsformidling, åpenhet og «fri vidensdeling», som redaktør Helle Porsdam skriver om i antologiens avslutningskapittel. I likhet med flere av bidragene er kapittelet en fin blanding av vitenskapshistorie og samtidstenkning.
I det hele tatt er boken en god påminnelse om at vitenskap uten offentlighetens deltagelse lett kan forbli uvirksom. Vitenskapen bør først og fremst være åpen, demokratisk og demokratiserende.
Les også:
