Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 20. mars 2024 kl. 10:36
Under arbeidet med ei bok om Anna Sethne, reformpedagog og fagforeningsleder, i 2016 blei det klart for Willy Aagre, professor emeritus i pedagogikk, at det var en annen foregangskvinne det var skrevet for lite om, nemlig Anna Rogstad (1854–1938).
Hun var Sethnes forbilde, og ellers kjent for sin innsats for jenters utdanningsmuligheter, for lærerinnenes faglige organisering og for lærebøkene hun skreiv. I tillegg sto hun i frontlinja for kvinnenes stemmerettskamp og blei i 1911 – to år før vi fikk allmenn stemmerett for kvinner – landets første kvinnelige stortingsrepresentant. Aagre skriver derfor denne boka om Anna Rogstad for å bøte på mangelen. Det er et viktig oppdrag.
Rogstads kamp for en mer praktisk skole handla om – på den ene sida – hennes arbeid for de praktisk-estetiske fagene, i tillegg til en mer praktisk tilnærming i de teoretiske fagene. På den andre sida handla det om hvordan Rogstad sammen med Anne Holsen beredte grunnen, starta opp og skapte innhold som skulle sikre jenter en praktisk og nyttig utdannelse utover den sjuårige folkeskolen. Særlig viktig var det for arbeiderklassejentene øst i Kristiania. Dette var starten på fortsettelsesskolen. Boka gir et godt innblikk i dette arbeidet.
Fagbokforlaget, 2024
291 sider
Veil. pris: kr 499
Undertittelen «En pedagogisk biografi» skaper forventninger om at biografien vil gi noen eksempler på eller vise noen sammenhenger mellom Rogstads virke og den pedagogikken hun lot seg inspirere av. Dessverre får vi vite svært lite om idémessige strømninger i tida. Vi får henvisninger som «Rogstad var (…) inspirert av Grundtvigs tenkning, og ikke minst av Kerschensteiners visjoner om en virksom skole», uten videre utdypning. Et annet sted finner vi en kommentar om at et utsagn fra Rogstad framstår «nesten slik at en kan ane de pedagogiske klassikerne Fröbel og Pestalozzi komme til syne mellom linjene». Hva det innebærer, får vi heller ikke vite. Dermed fungerer henvisningene ekskluderende heller enn oppklarende.
Boka hadde hatt mye å vinne på en tydeligere kontekstualisering når det gjelder begrepsavklaringer, teorigrunnlag og hva som kjennetegna den tida Rogstad virka i. For eksempel har kapittel 3 tittelen «1880-tallet – tiåret for det moderne gjennombrudd». Hva legger Aagre i betegnelsen? Innafor litteraturen betyr det moderne gjennombrudd en vridning mot en mer problematiserende litteratur. I kapittelet legger Aagre vekt på en rekke politiske og historiske hendelser, men ingenting som gjør oss noe klokere på hva han legger i «det moderne gjennombrudd».
Biografien er en åpen sjanger med stor frihet i utførelsen. Willy Aagre har skrevet det vi kan kalle en livsløpsbiografi, det vil si at han har med vitale data og viktige hendelser og gjerninger i Anna Rogstads liv, og han framstiller dem mer eller mindre i kronologisk rekkefølge. Boka starter ved forrige sekelskifte, altså omtrent midt i Anna Rogstads liv, går deretter tilbake til barndommen hennes, og fortsetter i kronologisk rekkefølge fram til hennes død i 1938. Denne måten å skrive en biografi på kan fungere godt.
Boka er på sitt beste når Aagre stoler på at stoffet og kildene gjør jobben sin
Likevel tar Aagre noen grep som ikke fungerer optimalt. Det ene er at vi får presentert de viktigste hendelsene flere ganger gjennom boka, uten at det legges til noe nytt. Det andre grepet handler om tekstbindere som virker mot sin hensikt, for eksempel når han bryter inn i teksten for å fortelle oss hva vi har lest, eller hva vi skal lese seinere. For eksempel: «Vi nevner dette kortfattet her innledningsvis, men kommer mer detaljert tilbake (…) etter å ha beskrevet begivenheten tidligere dette året (…).» Når disse og lignende avbrytelser kommer titt, er det lett å miste oversikten over alt vi skal komme tilbake til.
Det fungerer heller ikke så godt med punktlister, særlig når de er identiske med det som står i brødtekst. Antakelig er de ment pedagogisk som en støtte i lesninga, men de har motsatt effekt. Resultatet blir at vi stadig faller ut av leseflyten, og det oppleves også som om mange av poengene gjentas i det uendelige. Når det er sagt, så finnes det partier med god flyt her også. Boka er på sitt beste når Aagre stoler på at stoffet og kildene gjør jobben sin. Og det gjør de! I disse partiene glir overgangene mellom brødtekst og sitater sømløst, særlig vellykka er partiene hvor han lar Rogstad sjøl komme til orde.
Boka levner ingen tvil om at Anna Rogstads pedagogiske og skolepolitiske innsats fortjener en plass i norsk skolehistorie, men som biografi blir den for tynn og repetitiv med sine snaue 300 sider, alt inkludert. Hun hadde kanskje fortjent noe mer?
