Publisert 7. mars 2024
– Fikk du til indeksen, spør Oddveig Storstad, førsteamanuensis og sosiolog ved NTNU.
– Nja. Det begynner å komme seg, svarer Sverre Narum, lærerstudent på siste året.
I et klasserom på Kalvskinnet i Trondheim sitter Storstad og geleider Narum gjennom dataene fra en studie om ungdomsskoleelevers kunnskaper om demokrati og medborgerskap. Ved siden av sitter medstudent og kompis Vegard Gisholt og følger med.
– Da fungerer den indeksen, faktisk. Men det er litt tunga rett i kjeften-jobbing, sier Storstad til studentene, som hun omtaler som «gutta mine».
Ingenting gleder Storstad mer enn engasjerte studenter, der hun merker den indre motivasjonen og gleden ved å lære. Men noe er i ferd med å skje, ifølge førsteamanuensen. Etter å ha sensurert eksamensoppgaver i sosiologi og statsvitenskap ved ulike universiteter og høyskoler i 30 år merker hun at noe har endret seg med studentene: tynne eksamensbesvarelser, manglende egeninnsats og studenter som er «mer opptatt av å finne minste motstands vei».
– Det betyr ikke at alle er sånn. Det er veldig, veldig viktig for meg å få fram at det fortsatt er mange dedikerte studenter som legger ned mye tid og er drevet av en indre motivasjon. Men det er for mange, og det er en økende andel, som egentlig ikke er motivert og derfor heller ikke legger inn noen innsats, sier Storstad.
Før jul satte hun ord på frustrasjonen: «Hva med å stille noen krav til studentene også», skrev hun i et innlegg i Forskerforum. Hun har vært gjesteskribent i mange år, men aldri før har hun fått så mange tilbakemeldinger. Hva hadde hun pirket borti?
– Det virker som folk synes det var litt modig sagt.
Da hun skrev innlegget, hadde hun akkurat blitt ferdig med en ny bunke med eksamensoppgaver og en rekke bacheloroppgaver fra flere universiteter. Hun kaller mye av det hun leste, for «ungdomsskolestiler» – oppgaver der det er åpenbart at kandidaten ikke har åpnet pensum eller vært på forelesning.
– Det er ikke noen faglig forankring. De bruker ikke begrepsapparatet. Det er tydelig bare hentet fra et sted. Ofte skriver de at «jeg har lest at» eller «jeg tenker at». Det skal ikke holde til å få en karakter til å komme gjennom, sier Storstad.
Når hun diskuterer karakterer med andre sensorer, kan hun høre at «det har blitt sånn nå», eller at «vi kan ikke kreve mer nå».
– Da tenker jeg, nei, sånn kan vi ikke holde på. Da har vi en spiral på vei nedover i krav som ender med en parodi.
«Jeg har en nagende følelse av at feiringen av grader med bunad, roser og taler har økt parallelt med at kvaliteten har gått ned», skrev hun i innlegget.
– Vi får inn bacheloroppgaver som mangler referanser, der referanselisten ikke er alfabetisert, eller med halve setninger som fortsetter med noen prikker – altså slurv.
– Har ikke du som underviser og veileder et ansvar for å få studentene til å føre referansene riktig?
– Nei, jeg kan ikke skrive oppgaven for dem. Vi gir grundig opplæring, og som veiledere kan vi ikke stoppe noen som insisterer på å levere et makkverk. Vi kan selvsagt fortelle at det er stor sjanse for at det ikke kommer til å gå veldig bra, men vi kan ikke hindre dem.
For Storstad går det å sensurere oppgaver fra uengasjerte studenter på motivasjonen løs.
– Jeg kjenner på en meningsløshet. Vi lager opplegg og forbereder oss – vi tar det på alvor og bruker enorme ressurser.
– Jeg tenker at det ikke er tilfeldig at du ringer meg, sier en lattermild Rune Åkvik Nilsen, sosiologiprofessor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), mens han sitter i bilen på vei til USNs campus Vestfold.
Åkvik Nilsens umiddelbare antagelse er at tiraden han nylig påførte sine studenter, har kommet Forskerforums journalist for øre. I årevis har han vært ansvarlig for et emne om sosiologiens klassikere, som er todelt i forelesninger og seminarer. Et krevende emne, med mye litteratur, der studentene skal lese originaltekster av tenkere som Max Weber og Émile Durkheim. Vanligvis har han utformet en lang liste med tekster som han forventer at studentene skal lese i forkant av forelesningene.
– Min erfaring – jeg har vært i bransjen lenge – er at studentene ikke leser det vi anbefaler. Men så hadde vi problemer med synkende deltagelse på seminarene, så vi tenkte å senke kravet for hva studentene skulle forberede seg på, sier Åkvik Nilsen.
På forelesningene har det vært bra frammøte, men på seminarene, hvor studentene forventes å bidra mer selv, har oppmøtet vært labert. Løsningen ble å senke lista. Nå skulle ikke studentene lese mange tekster i uka, men kun én.
– Jeg ble ganske irritert på første seminar, da relativt få hadde fått med seg dette. Jeg hadde en lang tirade i den påfølgende forelesningen om krav og forventninger, sier Åkvik Nilsen, som fikk inntrykk av at studentene faktisk satte pris på reprimanden. En student skal også ha uttalt at det var på sin plass med et spark i rumpa.
– Det er liksom noe med tiden vi lever i. Unge mennesker blir kalt generasjon prestasjon. Man får høre at de er stresset og lider under følelsen av at det stilles harde krav. Det er underlig med tanke på den mildt sagt labre arbeidsinnsatsen de legger ned. Mitt inntrykk er at jo mindre krav, jo mindre gjør de, og jo mer de slipper unna med, jo mindre tror de at de må gjøre.
Åkvik Nilsens akademiske yrkeskarriere startet ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, deretter noen år ved Universitetet i Oslo (UiO), før han fikk professoratet ved USN. Han lurer på om det er et skille mellom studentene på det han kaller eliteuniversitetene – særlig UiO – og masseuniversitetene – representert av de nye. På Blindern opplevde han at mange hadde en grunnleggende motivasjon da de kom, mens han ved USN ikke kan ta studentenes læringsmotivasjon for gitt.
– Jeg vet ikke hvordan det er der i dag, men i min tid på Blindern satt det mange studenter på lesesalene. Her ute i distriktene er det glissent. Studentene sitter ofte ute i det offentlige rom, de samler seg rundt PC-ene sine og snakker sammen.
– De har vel kollokvium da?
– Ja, noen ganger har de det. Men de sitter sammen i klynger midt i travle, offentlige rom, der folk traver fram og tilbake, der det som regel ikke er stille, sier Åkvik Nilsen, som har inntrykk av at disse klyngene ofte består av studenter på tvers av fagfelt.
Åkvik Nilsen mener det handler om noe mer enn bare studentenes arbeidsinnsats. Hele kulturen som universitetet hviler på, er under sterkt press, mener han.
– Det er mulig jeg er en sur, gammel professor. Men jeg får følelsen av at det er et forfall i læringskulturen. Unge mennesker leser mindre, ikke bare pensum, men bøker generelt. De er mer opptatt av sosiale medier og visuell kultur, sier Åkvik Nilsen.
Studentene har ikke noe imot å bli stilt krav til, ifølge lærerstudentene i Trondheim. Men underviserne som klager på studentinnsatsen, må også huske på at det kommer an på hva de legger i krav, råder de.
– Hvis det er å heve antall arbeidskrav og innleveringer, så øker man kanskje ikke kravene, men man skaper flere obligatoriske ting. Kvaliteten blir fortsatt like lav. Hvis du skal høyne kravene, så må du høyne det faglige nivået mer, sier Sverre Narum, som blant annet tror studentene ville lest mer hvis kravene til å bestå eksamen hadde vært høyere.
– Hvordan da?
– Jeg leser ikke livet av meg på lærerutdanningen. Det er jo en grunn til det. Jeg synes det går ganske all right å komme seg gjennom på en bra måte uten å måtte lese så veldig mye, sier Narum.
Studentene tilpasser seg de kravene som stilles, tilføyer kompisen, Vegard Gisholt.
– Flere studenter har en innstilling om at de bare skal komme seg greit igjennom. Men hadde kravene vært høyere, så hadde folk lest mer. Studentene er ikke dumme, sier Gisholt.
– Når du gjør noe obligatorisk, så bør det være en essens bak det. Det må være fordi det er viktig å få med seg. Nå gjøres ting obligatorisk for at folk skal møte opp, fortsetter han.
Her får guttene støtte av Oddveig Storstad.
– Som Vegard sier, vi tilpasser oss. Det er det som skjer når jeg sensurerer. Vi slipper gjennom mer og mer, sier hun.
– Men hvis det betyr at færre søker seg til lærerutdanningen, så betyr det at det blir færre lærere, innvender lærerstudent Vegard Gisholt.
– Ja, det gjør det. Men vi må fortsatt gjøre noe med det, og dette gjelder slett ikke bare lærerutdanningen. Det er ikke lenge siden vi hadde to ministere som ikke leverte ordentlig håndverk på sine masteroppgaver, sier Storstad, som mener hennes egen frustrasjon er et symptom på det samme som har utløst plagiatskandalene og den påfølgende debatten om mastersyke.
– Det er en instrumentalisering av utdanning og læring som jeg også tror skjer i grunnskolen og videregående. Hensikten blir bare å få papir på at du har en grad. Læringen blir sekundær – kanskje ikke det en gang, sier Storstad.
– Studentgruppene endrer seg. Bør man ikke som underviser tilpasse seg det?
– Nei, svarer Storstad kontant.
– Det er helt meningsløst å gå gjennom tre til fem år med utdanning uten noe annet utbytte enn et papir – både for den enkelte og for samfunnet. Det kan ikke være sosialøkonomisk lønnsomt. Du har papiret, men du har ikke kunnskapen, kompetansen og evnen til analytisk tenkning som papiret strengt tatt skal være et bevis på.
– Det er beinhardt å være student nå. Da er det desto viktigere at de vet hva de går inn i, det er ikke alle som vet det, sier Anne Greve, professor i barnehagepedagogikk ved OsloMet, når Forskerforum slår på tråden.
Greve er oppgitt over hvilke signaler universitetene sender til studentene. Nylig reklamerte OsloMet for etter- og videreutdanningskurs ved å friste potensielle studenter med at emnene kan kombineres med et travelt hverdagsliv. Annonsen var illustrert med tilfredse folk som slapper av og nyter fritiden. «Er videreutdanning på OsloMet bare kos?» protesterte Greve og en kollega i Khrono.
– Det var bilde av noen som går på ski! Som danser! Og koser seg i sola! Vi prøver å få studentene gjennom masterutdanninger – det er ikke forenlig med å gå på ski! Mastergraden er den nest høyeste utdanningen, det krever vanvittig mye, sier Anne Greve.
Universitetene må ikke framstille mastergrader som quick fix. Da risikerer vi å miste tilliten til akademia og mastergraden, mener hun.
– Jeg har stor respekt for at studentene må jobbe ved siden av. Hos oss på barnehageutdanningen er det bra at studentene får praksis, de trenger å vite hvordan en unge ser ut. Men det er enormt krevende å ta høyere utdanning og jobbe ved siden av. Det er dårlig gjort overfor studentene å framstille utdanning som en slags hobby.
Hun vil ikke legge skylden på studentene, men på utdanningssystemet, universitetene og dets ledelse – og i dette tilfellet kanskje reklamebyrået.
– Men det blir spennende å se resultatet etter denne reklamen, humrer hun.
Etter 20 år som barnehageutdanner ser også hun en endring i studentgruppen. Hun har blant annet opplevd studenter som spør om å flytte veiledningstimen til kvelden hvis det ikke passer å møte opp på dagtid.
– Jeg vil ikke bli den hurpa som klager, men det er noe med forventningen om at det skal bli tilrettelagt for akkurat deg. Men da mener jeg det er vårt ansvar som undervisere å sosialisere studentene inn i hvordan noe er, sier hun og legger til:
– Da jeg tok hovedfag for «150 år» siden, ville det ikke falle meg inn i havet å si til veilederen at det ikke passet å komme på veiledning.
Men dette er ikke studentenes feil. Her må underviserne stille krav, mener Greve.
– Jeg husker det selv – jeg jobbet ikke hvis jeg ikke trengte det. Man skal være veldig moden hvis man jobber masse når man egentlig ikke behøver det. Jeg tror alle prøver å få det til så lett som mulig, så her må vi være ærlige med oss selv, sier Greve.
– Yes, da begynner vi på første modul, sier Jan Ivar Røssberg, professor i psykiatri ved UiO, og avgir et kort klapp mens han ser utover en samling studenter i en forelesningssal i Rikshospitalets kjeller.
– Hva vet vi om psykiatriske lidelser, spør han.
– Det er tabubelagt, kommer det fra en.
De ser ut som helt vanlige studenter, men har jobbet beinhardt for å komme inn på medisinstudiet. Storstad og Åkvik Nilsen klager på lærer- og sosiologistudentene, men hvordan står det til med landets framtidige leger?
– Jeg synes de er flinke, dyktige, kloke og jobber mye. Jeg kjenner meg ikke igjen, rett og slett, sier Røssberg, når han tar imot Forskerforum på sitt kontor på Gaustad sykehus.
Samfunnet og universitetene endrer seg. I dag skal studentene fort igjennom, og helst ikke bli forsinket, ta pauser eller supplere medisinstudiet med andre fag. Men det kan ikke studentene noe for, mener Røssberg.
– Jeg kjenner ikke igjen studentene som late og giddelause, som bruker minste motstands vei. Jeg kan ikke skjønne at studentene på de andre fakultetene gjør det heller. Jeg tror ikke på at alt var bedre før. Jeg tror faktisk vi blir flinkere og flinkere til å undervise, sier han og viser til at foreleserne har blitt bedre på å kombinere den tradisjonelle forelesningen med andre undervisningsformer.
Dagens hovedutfordring er, ifølge Røssberg, strømlinjeformingen av universitetet og at alt skal skje «litt sånn maskinmessig».
– Det bør være rom for å studere historie eller sosialantropologi og så komme tilbake til medisin. Det bare beriker fagfeltet, det er jeg sikker på.
I Trondheim snakker Oddveig Storstad om hvordan læring er hardt arbeid. Hun tror mange studenter i dag ikke har kjent gleden ved å lære.
– Mange har ikke erfart at man må slite for å få til noe, og at man må gjøre feil, være fly forbannet og tenke at dette får jeg aldri i verden til. Men så legger du inn en ekstra innsats, og så løsner det.
Og studentene? Har de kjent gleden ved å lære?
– Ja, klart det, særlig da jeg var yngre. Men kanskje ikke så mye nå, sier Sverre Narum og utdyper:
– Det er når du forstår ting som virker komplekst. Når du får mer innsikt i noe – jo artigere blir det å lære noe nytt.
Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania
– Nei. Studentene er prisgitt samfunnets utdanningsimperativ. Vi er på mange måter for slemme med de unge og gir dem et altfor begrenset tilbud om hva som er mulig å gjøre i en så sentral del av livet. Unge mennesker er i en slags tvangsmessig situasjon på grunn av vrangforestillinger om kunnskap, utdanning og karriere. Det gjør at mange som kanskje har større glede av andre ting, må være studenter, fordi de ellers er i konflikt med hva som skal til for å lykkes i dagens samfunn.
Bernt Hagtvet, professor i internasjonale studier ved Oslo Nye Høyskole
– Vi er for snille. Studenter skal utfordres, ikke kjæles med.
Einar Duenger Bøhn, professor i filosofi ved Universitetet i Agder
– Ja. Mitt inntrykk er at vi tar for mye hensyn til at alt skal gå på skinner. Alt blir automatisert. Det gjør at studentene har forventninger om hva som skal skje når, slik at vi tilrettelegger mer for systemet enn for innholdet. Det andre er at vi senker kravene sakte, men sikkert, på grunn av gjennomstrømming og masseuniversitet. Vi stryker ikke 40 prosent selv om vi vil det. Det har blitt inflasjon i karakterer.
