Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Publisert 12. desember 2023 kl. 15:52
Riksrevisjonens rapport om kvaliteten i høyere utdanning har vært på burde-ha-lest-lista mi siden den kom i sommer. Nå er den lest, og jeg ble fryktelig sliten – så mye å ta tak i, endre og forbedre. Det må intet mindre enn et krafttak til «for å innfri ambisjonane frå kvalitetsreforma om auka læringsutbyte og betre tilpassing til arbeidslivet for å nå målet om lågare fråfall».
Riksrevisjonen måler kvalitet med studiegjennomføring og blander med det sammen effektivitet og kvalitet. Selv om flere enn tidligere fullfører en grad, er de bekymret fordi det fortsatt er noen som ikke gjør det eller bruker mer enn normert tid. Utdanning skal gjennomføres mest mulig effektivt, alt annet er sløsing med samfunnets ressurser. Her er det ikke rom for å leve liv med sideveier, omveier og blindveier. Det er derfor vår oppgave å få flere gjennom studiene på normert tid. Det paradoksale er at det er det enkelt å gjøre noe med – vi kan (fortsette å) lempe på kravene og la flere bestå eksamen. Jeg er imidlertid i tvil om det gir bedre kvalitet, sånn egentlig.
Det blir litt tynt når oppgaven er globalisering og svaret er at det er fint, for da kan vi reise mer.
Jeg har vært sensor ved ulike universitet og høyskoler i tre tiår, og jeg er også bekymret for kvaliteten, men på en litt annen måte enn Riksrevisjonen. Jeg leser stadig oftere eksamensbesvarelser og bacheloroppgaver som mangler faglighet. Det blir litt tynt når oppgaven er globalisering og svaret er at det er fint, for da kan vi reise mer. Det er heller ikke et urimelig krav at en bacheloroppgave bør bygge på mer enn fire–fem Wikipedia-referanser. Jeg har en nagende følelse av at feiringen av grader med bunad, roser og taler har økt parallelt med at kvaliteten har gått ned.
Riksrevisjonen må gjerne ønske seg mer seminarundervisning, mindre grupper, mer tilbakemeldinger, prosjektarbeid og tettere oppfølging av hver enkelt student, men det har en kostnadsside. Det er vanskelig å se at ansatte er villige til å legge ned enda noen dugnadstimer ut over de gjennomsnittlig 46 timene de allerede jobber per uke.
Jeg drister meg derfor til å kaste inn et tiltak som mangler i Riksrevisjonens rapport – er det lov å stille noen krav til studentene også? Såkalt ansvar for egen læring. Egeninnsats, med andre ord. I gjennomsnitt bruker studentene 33,5 timer per uke på studiene, og de rapporterer om noe lavere motivasjon enn tidligere. Det hjelper ikke at vi fortsetter å legge til rette, endre og tilpasse, så lenge altfor mange studenter er mer opptatt av å finne minste motstands vei.
Et bærende premiss i Riksrevisjonens rapport er at aktive undervisningsformer «gir betre resultat enn meir tradisjonelle og passive måtar å undervise på». Vi skal snarere veilede og rettlede, enn undervise. Forelesninger er passive, og gir ikke dybdelæring. Derfor er Riksrevisjonen dypt bekymret over at forelesninger fortsatt er den dominerende undervisningsformen.
Det er ikke vanskelig å være enig i at læring forutsetter aktivitet, men er det riktig at forelesningen er passiviserende? Ja, de sitter rolig, men forhåpentligvis aktiviseres noe i hodene til studentene. Altså at de er kognitivt aktive. Det hender jo at forelesningen utløser noen spørsmål fra studentene også. Og diskusjoner. Samtaler i pausen. Kanskje stimulerer det også til at noen flere får lyst til å åpne en pensumbok. Lese litt.
Det er i tillegg vanskelig å finne en undervisningsform som er mer (kostnads)effektiv enn forelesningen. På 20 år har antall studenter økt med 100 000, og vi har i dag 300 000 studenter som skal ha undervisning og veiledning. På tide å snakke opp forelesningsformen og stille krav om egeninnsats?
