Av Aasne Jordheim
Publisert 26. juni 2023 kl. 13:18
I 1880-årene foregår det en ivrig sedelighetsdebatt i Norge. Den handler om seksualmoral, likestilling og dobbeltmoral. Hovedpersonen i litteraturprofessor Jorunn Hareides nye bok, forfatter Hanna Butenschøn, skriver sin første tekst, under pseudonym, som et innlegg i denne debatten. Hun svarer på Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill «En hanske», som slår frempå om at ikke bare kvinnen skal holde seg «ren» før ekteskapet, men vel også mannen?
I sitt videre forfatterskap, som består av flere litterære studier, mange romaner og et par teaterstykker, skriver hun om kvinners posisjon i ekteskapet. Det er borgerskapet Butenschøn behandler; hun var selv velstående «husfrue» på Skøyen hovedgård.
Solum Bokvennen, 2023
311 sider
Veil. pris: kr 449
Butenschøn var viktig for mange kvinner i sin samtid, forteller Hareide, men nå er hun glemt. Hareide, som har arbeidet mye med norske kvinnelige forfattere (og var medredaktør av Norsk kvinnelitteraturhistorie), har gjennom denne boka gitt liv til forfatterskapet igjen; hun forteller om et rikholdig arkiv hun har kunnet boltre seg i. I arkivet fant hun manuskripter, utklipp fra anmeldelser og ikke minst en mengde brev som det siteres flittig fra. Her får vi blant annet beskjed om at Butenschøn tydeligvis var veldig pågående med hensyn til å få sine bøker anmeldt og sine stykker satt opp. Flere av anmelderne var dessuten hennes venner. Hun var nok også en veldig nærtakende person; dersom noen fant på å si noe litt negativt om verkene hennes, fikk de et anklagende brev som respons.
Boka er egentlig ingen biografi. Vi blir kjent med Butenschøn nærmest indirekte, gjennom presentasjon av verkene og responsen disse fikk både i Norge og utenlands.
Hareide forklarer at hun leser forfatterskapet ut fra en bokhistorisk tilnærming. Da er det ikke først og fremst innholdet i boka som er av interesse, men alt som skjer rundt den. Hareide legger mest vekt på forholdet mellom forfatter og leser, enten denne leseren er en anmelder, en venn eller tilhører familien.
For oss som ikke kjenner til Butenschøn, som jo er de fleste, er ikke dette en god inngang til forfatterskapet. Hvorfor skal vi være opptatt av all informasjonen vi får, og de små diskusjonene vi blir presentert, når det gjelder noen vi ikke har et forhold til?
«Det er ingen tendenser eller mønstre som trekkes frem, ingen diskusjon omkring kildebruk og heller ingen fortelling som driver teksten frem.»
Forfatterskapet er heller ikke særlig interessant for dagens lesere, blir vi fortalt, så hvorfor da gå slik i detalj med hensyn til dette skrivende livet? Hva er grunnen til at vi skal bli kjent med henne? Jeg finner ikke ut av det.
Det er et grundig kildearbeid som er gjort her, og skriften flyter av gårde. Etter hvert blir vi jo bedre kjent med romanene og teaterstykkene, slik at vi kan henge med litt bedre, men det er ingen overordnet historie eller tematikk å følge.
Vi går ikke inn i sedelighetsdebatten, for eksempel. Vi får heller ikke et drøftende blikk på datidens kritikervirksomhet. Det er nemlig en del forunderlig som dukker opp her, særlig knyttet til inhabilitet, som gjør at man får lyst til å vite mer. Det er ingen tendenser eller mønstre som trekkes frem, ingen diskusjon omkring kildebruk og heller ingen fortelling som driver teksten frem. Alt det som kunne vært gjenstand for analyse, befinner seg stort sett mellom linjene. For en leser som mangler den utfyllende kunnskapen, blir dette dessverre kjedelig lesestoff.
