Av Siri Lindstad
Publisert 20. mars 2024 kl. 10:35
Da den nye norske nasjonalstaten skulle etableres i siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var litteraturhistorikerne opptatt av det unike ved den norrøne litteraturen. Men i dag, snart hundre og femti år senere, har man for lengst innsett hvilken litterær skatt også den oversatte middelalderlitteraturen representerer, og hvilken påvirkningskraft den har hatt på vår «egen» litteratur.
Dette er temaet for Stefka G. Eriksens nye bok, der hun argumenterer for at den oversatte litteraturen må med om vi skal forstå den norske middelalderens politiske, sosiale og kulturelle historie. Men det begynner vel å bli en del tiår siden noen var uenige i det?
Eriksen er førsteamanuensis i norrøn filologi og middelalderstudier ved Universitetet i Oslo. Utgangspunktet for boken hun har skrevet, er et utvalg sentrale europeiske tekster som ble oversatt til norrønt hovedsakelig på 1200-tallet. De mest kjente verkene er kanskje den franske forfatteren Chrétien de Troyes’ legender om kong Arthur, der den høviske kjærligheten får blomstre. Eriksen viser hvordan de ulike tekstene tematiserer en rekke av datidens problemstillinger, for eksempel hva rollen som konge innebærer, eller hvordan kjærlighet og ekteskap skal reguleres.
Cappelen Damm Akademisk, 2024
298 sider
Veil. pris: kr 399
De blir dessuten viktige inspirasjonskilder for vår egen norrøne litteratur, som vokser fram nettopp på 1200-tallet, og som selvfølgelig ikke oppstår av intet. Når Snorre skaper Heimskringla og ukjente skrivere nedtegner det som skal bli kjent som islendingesagaene, er de en del av et større litterært fellesskap.
Der ute i Europa skrives det ridderfortellinger, det synges ballader og berettes om heltedåder, til støtte for både en kongemakt og et aristokrati, samt en framvoksende kristendom.
Det er som om fortellingen om den oversatte litteraturen bare får bre seg utover, i stedet for å trenge ned i dybden.
Det er ikke tvil om at Eriksen har veldig mye sakkunnskap om den oversatte litteraturen, men jeg strever likevel med å la meg engasjere av framstillingen hennes. Slik all forskning handler om å stille et spørsmål man vil ha svar på, vil jeg mene at all forskningsformidling handler om å gjøre leseren interessert i at det spørsmålet skal besvares. Men da må det altså finnes et slikt overordnet spørsmål, og det leter jeg etter her.
I ti ulike kapitler presenteres vi for ti ulike verk eller tekstvarianter. Hvert kapittel er nesten overveldende i sin detaljrikdom om den eventuelle forfatterens biografi, ulike varianter av oversettelser og ikke minst en lang gjenfortelling av innholdet. I så måte kan nok det enkelte kapittelet fungere bra som en slags oppsummering av og kontekstualisering av det enkelte verket. Flere av de omtalte verkene er jo oversatt til norsk nå på 2000-tallet av Birgit Nyborg og gitt ut i Thorleif Dahls Kulturbibliotek.
Men for hvert nytt kapittel er det som om vi er tilbake til start, til tross for at mye av det som sies om det enkelte verkets politiske og kulturelle betydning, gjaldt også de foregående verkene. Alt som ble oversatt, kan leses som uttrykk for pågående samfunnsmessige endringer, men det er vel kultur i et nøtteskall, uansett århundre? Det er som om fortellingen om den oversatte litteraturen bare får bre seg utover, i stedet for å trenge ned i dybden.
Jeg savner at forfatteren tar et steg tilbake, løfter blikket og trekker opp noen lengre linjer for disse verkenes betydning her til lands, sett med nye øyne.
