Publisert 24. oktober 2024 kl. 15:19
Det var kanskje ordet selvplagiat som utløste skredet av reaksjoner da Frida Skatvik anmeldte Å tenke med Zappfe. I anmeldelsen her i Forskerforum reagerte Skatvik på gjenbruk av en passasje og noen formuleringer fra Dag O. Hessens egne tekster om filosofen, samt et par uklare kildehenvisninger.
Forskerforum valgte å gi Hessen samtidig imøtegåelse, som i sitt tilsvar påpekte at boka ikke er en akademisk tekst. Likevel: «Når det er sagt, er jeg enig i at det ikke er god praksis å gjenbruke større tekstbrokker selv om det er egen tekst, og at omformuleringer ville vært på sin plass, selv om det ikke har noen praktisk betydning for bokas innhold.» Så der kunne man kanskje tro at ballen var lagt død? Den gang ei.
Skatvik ønsket seg en avklaring på om hun hadde rett i sine innvendinger og meldte saken til Forskningsetisk utvalg ved Universitetet i Oslo (UiO). «Det blir viktig hva utvalget kommer fram til. Avgjørelsen kan bli en viktig veiviser for andre faglitterære forfattere», uttalte hun til Khrono. Både valget av instans og at rådet har tatt saken til vurdering har blitt møtt med reaksjoner.
Arne Vestbø er generalsekretær i Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFFO), som representerer sakprosaforfatterne i landet under en felles organisasjon. Han har tidligere uttalt seg kritisk i Khrono om at utvalget vil behandle saken. Nå skal NFFO og Norske Kritikerlag arrangere debatt om saken med temaet: Hvem skal faktasjekke sakprosaen? Er det forfatteren, forlaget eller kritikeren?
– Hvorfor mener dere at dette er en viktig debatt å ta?
– Det vi egentlig vil er å løfte debatten. En veldig stor andel av vår medlemsmasse er vitenskapelig ansatte som skriver både sakprosa, forskningsartikler og fagbøker. Er det andre, tilstøtende problemstillinger innenfor akademia og for forskerne som også skriver populærvitenskapelig? Er det flere eksempler? Vi ønsker å fremme noen prinsipielle avklaringer og diskusjonspunkter som går på de ulike rollene. Hva skal en kritiker være, hva slags ansvar ligger til en forfatter, hva er forlagets rolle? Og hvordan skiller den mer allmenne sakprosaen seg fra den mer rene vitenskapelige publiseringen, hvilke etiske vurderinger skal ligge bunn i de ulike sjangerne. Er det likt eller er det to forskjellige ting?
Han tror engasjementet saken har skapt handler om at det akademiske allerede er under press fra flere hold, og at den akademiske friheten, i ytterste konsekvens, kan blir skadelidende:
– Vi sitter jo ikke som forening på noen fasit her, vi bare mener at det er noen bekymringsfulle tendenser. Det er også viktig for oss å si at innenfor det store, brede feltet jeg kaller faglitteratur, er vi veldig opptatt av at det finnes kompetente kritikere og at fakta skal kunne sjekkes. Så det handler ikke om det, det handler mer om hvilken rolle kritikeren skal ha, hvilken rolle den brede, store offentligheten skal ha opp mot dette og hvor en vil sette ting inn i rammer og ta det inn i et formelt system.
– Mange etterlyser egne retningslinjer for sakprosafeltet – først for journalistene aktualisert av boka Partiet, og nå for forskerne. Er det på tide med et eget sakprosautvalg?
– Den etiske sjekklista for sakprosaforfattere er foreløpig vårt svar på det, et dokument som skal utfordre forfatteren på en bevissthet rundt skriveprosessen.
Etisk sjekkliste for sakprosa som kom i 2019, er skrevet av et utvalg og skal være veiviser både for journalister og forskere, uten å være et offisielt organ eller peke til sanksjonsmuligheter. I sjekklisten stilles konkrete spørsmål som forfatteren kan ta stilling til, og henviser til blant annet til De nasjonale forskningsetiske komiteene og Vær Varsom-plakaten.
– Det er jo en grunn til at vi reiser disse diskusjonen akkurat nå, men det pågår ingen store arbeider i NFFO for å komme frem til noe annet, sier Vestbø.
Men hvor går grensedragningene mellom profesjonsroller og sjangernormer? Og hvordan turnere dem?
«Sakprosaforfattere må ha selvtillit nok til ikke å plagiere regler fra akademia som er laget for en helt annen kontekst. Det er viktig at vi sakprosaforfattere sier fra om hva som er urimelige og feilaktige krav til jobben vi gjør. Dette er ett av dem», skriver Hilde Østby i Minerva om debatten.
Leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og professor ved institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO, Heidi Østbø Haugen, påpeker imidlertid at forskere som skriver sakprosa må forholde seg til de samme forskningsetiske retningslinjene som gjelder ellers.
– Man kan ikke gå inn og ut av forskerrollen, sier hun.
– Forskere som skriver sakprosa er fortsatt forskere.
NESH-lederen påpeker at forskere ikke bare skriver om egen forskning, men også kan formidle egn eller andres funn og resultater, i tillegg til andre former for faglig kunnskap og etablerte innsikter. De kan formidle i ulike roller, som samfunnsdebattanter, i tenketanker eller som eksperter i offentlige utvalg og utredninger:
– I alle tilfeller skal forskningsformidling skje i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Derfor stilles det samme krav til etterrettelighet i forskningsformidling som i vitenskapelig publisering, sier hun.
– Hva sier regelverket for henvisningsskikken helt konkret?
– All forskning skal bygge på god henvisningsskikk. God henvisningsskikk er nødvendig for å kunne etterprøve påstander og argumentasjon. Prinsippet om å gi presise henvisninger til alle kildene man bruker som forsker gjelder også ved gjenbruk av tekst fra egne publikasjoner og ved bruk av kilder som ikke er vitenskapelige. Henvisninger bør være spesifikke nok til at innholdet kan gjenfinnes, etterprøves og tolkes i sin opprinnelige sammenheng.
Hun har selv ikke sansen for ordet ‘selvplagiat’ – og mener det forkludrer mer enn opplyser, og kaller en eventuell sammenligning med saken som nettopp var oppe for Høyesterett for ‘en falsk analogi’, all den tid eksamensreglement og forskningsformidling er to helt ulike felt:
– Som forskere har vi et ansvar for å formidle, fordi alle mennesker har rett til å få del i den vitenskapelige fremgangen og dens goder. Et velfungerende, kunnskapsbasert og demokratisk samfunn er avhengig av forskning som kilde til pålitelig kunnskap, sier hun.
– En retningslinjene en beskyttelse av forskerrollens autoritet?
– Ja. Det er nettopp fordi man vet at det er en integritet i forskerrollen at man sier ja til å delta i forskning, eller det er nettopp fordi man vet at forskeren jobber ut ifra et sett med integritetsskapende prinsipper, at man har tillit til forskning. Jeg tror nok det ville vært like mye skadelig som frigjørende dersom man ikke hadde hatt det på denne måten.
– Er det likevel en mangel på presedens, eller et konkret rammeverk, for gjenbruk av tekst?
– Ja, det er det. Og hvis det er uklarhet om hvilke prinsipper som gjelder, kan det også være en fordel å bredde ut spekteret for diskusjon, og da faller dette kanskje inn under det.
