Av Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo
Publisert 1. oktober 2024 kl. 10:08
I sin anmeldelse går Frida Skatvik til angrep på min bok Å tenke med Zapffe. Noe av ankepunktet synes å være at jeg enkelte steder tillater meg å være uenig med Zapffe, samt hvorvidt Zapffe skal betegnes som pessimist eller nihilist. Jeg tar for så vidt ikke stilling til om det er noen motsetning her, men skriver at han er «nihilist i den forstand at han ser alt som meningsløst, men ikke ved å opponere mot samfunnsnormene». At Zapffe så livet som meningsløst, skal det godt gjøres å tvile på etter å ha lest boka. Det sentrale i anmeldelsen dreier seg om angivelig utelatelse av kilder, men som det klart burde framkomme, innleder jeg med henvisning til det aktuelle verket eller sammenhengen der sitatene forekommer, slik at det burde være entydig hvor de er hentet fra. Så insinueres at jeg ikke har lest Schopenhauer (eller Benatar) og i denne sammenheng utelatt henvisning til Ole Martin Moen. Vel, jeg kan forsikre om at jeg har lest begge (og skrev for øvrig om Benatars og Zapffes antinatalisme i Morgenbladet 22. mars 2022), men det stemmer at årstallet for Benatars bok skulle vært 2006 og ikke 2008, som paperbackutgaven jeg forholdt meg til. Så siterer jeg Ole Martin Moen (referanse 62) og omtaler også hans prisoppgave (referanse 88). Schopenhauers bidrag til Zapffes filosofi har ellers vært diskutert av flere i andre sammenhenger, så det er ikke noe nytt.
Jeg har skrevet om Zapffe i mange tekster, inkludert et innledende essay i 2004-utgaven av Om det tragiske, og har utvilsomt gjenbrukt egne formuleringer og generelle karakteristikker av Zapffe. Her slår Skatvik til med sin punchline om selvplagiering: «Noen ganger er det godt å være professor og ikke bachelorstudent!» Ærlig talt, som hun selv erkjenner, er ikke dette en akademisk tekst, det er en presentasjon av utvalgte sider ved Zapffe. Zapffe selv gjenbrukte i betydelig grad egne tekster ved at han skrev nye versjoner av tidligere (det er også noe av grunnen til at det kan være vanskelig å sitere eller finne fram til den originale utgaven). Når det er sagt, er jeg enig i at det ikke er god praksis å gjenbruke større tekstbrokker selv om det er egen tekst, og at omformuleringer ville vært på sin plass, selv om det ikke har noen praktisk betydning for bokas innhold.
Så leser jeg Skatvik som om hun mener at historien om at Zapffe som dommerfullmektig klatret til topps i spiret på Tromsø domkirke, er en udokumentert «god historie». Det hender selvsagt at historier gjentas til de blir «sannheter», men denne episoden er skrevet om i mange sammenhenger, fotoet av Zapffe i kirkespiret er sågar gjengitt i boka, og avisen Nordlys omtaler episoden og sitatet (med fotoet) i en reportasje 28. juni 2017. iTromsø omtaler også historien 1. juli 2015, der Zapffe forlot byfogdkontoret «en formiddag på 1930-tallet» og klatret til topps i kirkespiret. Årstallet kan sikkert diskuteres, men Store norske leksikon angir at han var sakførerfullmektig i Tromsø i 1928–1930, så «30-tallet» kan godt ha vært 1930. Nå er dette kanskje spissfindigheter, og det er mulig Skatviks poeng er at det ikke er noen henvisning til et opprinnelig oppslag om saken, men det etterlates inntrykk av at dette er en god historie tatt ut av tynn luft.
Det kan være delte meninger om siteringspraksis i ikke-vitenskapelig litteratur, dette er en pågående diskusjon, men med 88 referanser og anbefalinger av mer generell litteratur om Zapffe er det vanskelig å se at kildehenvisningene «er uteblitt». Jeg kan også nevne at en rekke kollegaer fra akademia har lest boka uten å antyde noen slik mangel ved boka.
Les også:
