Kritikk | Bokanmeldelse
I fjor høst ble spørsmålet «Hvor ofte tenker du på Romerriket?» en trend på sosiale medier. Selv har jeg nok tenkt mest på andre ting, men det endrer seg kanskje nå. Etter at jeg har lest Ingvar B. Mæhles bok om antikkens bystater, kjennes nemlig både tidligere tiders Roma og Athen og Sparta så mye nærmere. I år skal det velges president både i Russland og i USA, og aldri har vi vel hatt bedre bruk for forståelse av begreper som demokrati, oligarki og tyranni.
Det vi tenker på som demokrati i dag, er imidlertid noe annet enn hva man la i det i antikken, understreker Mæhle, førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Bergen. For det moderne demokratiet ble født i USA i 1776, med innføringen av et representativt system, i motsetning til deltakerdemokratiene i det gamle Athen. Mistet vi noe på veien, tro? Vi vanlige folk legger inn en stemmeseddel med jevne mellomrom og delegerer makten til et utvalg representanter, men deltar ellers lite i beslutningsprosessene, slik man kunne og måtte gjøre i bystater som Athen.
Så hva kan vi lære av historien? Kanskje først og fremst det at alle politiske systemer har sine utfordringer.
I antikken, 750 f.Kr.–500 e.Kr., organiserte menneskene seg altså i bystater. Styreformene kunne grovt sett deles inn i monarkier, oligarkier og demokratier. De ulike styresettene var imidlertid i konstant endring alt etter hvem som hadde makt over hvem til enhver tid, og på hvilke premisser. Her er det om å gjøre å henge med!
Du leser neppe boka på en kveld. Og den blir med deg videre, lenge.
Dreyers forlag, 2024
459 sider
Veil. pris: kr 399
Ta for eksempel et system som oligarki, et politisk system der et utvalg av få personer styrer. Men hva som gir deg makt, kan variere. Kanskje er du av kongeslekt (dynastisk oligarki, Korint rundt 700 år f.Kr.), tilhører aristokratiet (adelsoligarki, Athen fram til 600 f.Kr.), er generelt rik (plutokratisk oligarki, Athen fram til 400 e.Kr), eller du anses bare å tilhøre en utvalgt elite (åpent oligarki, også Athen i noen hundreår).
Det er til tider mye å holde styr på for den som leser. Smak for eksempel på dette: «Først ble arkontenes oppgaver beskåret: Polemarken tapte betydning i forhold til strategene, og thesmotetene ble redusert til rene administratorer for folkedomstolene.» Det er som å sitte og se på et lysbildeshow der bildene skifter i så høyt tempo at man ikke helt får med seg detaljene. Og likevel: Man rekker å se hav og himmel, man rekker å lære et landskap å kjenne, og man ser snart kjennetegnene til de ulike politiske systemene.
Mæhle er nemlig usedvanlig flink til hele tiden å sende kunnskapen ut i spiraler, der vi stadig kommer tilbake til og får forklart de samme begrepene og systemene, som at en «polemark» er en krigsleder og en «arkont» er en valgt embetsleder. Hele boken er bygget opp som et kaleidoskop, der de første kapitlene er viet nettopp de tre ulike styresettene monarki, oligarki og demokrati på kryss og tvers av tid og sted. Deretter skrur forfatteren på linsa og zoomer inn på Athen, Sparta og ikke minst Roma, for å vise hva som kjennetegnet nettopp disse bystatenes politiske systemer. Det at stoff stadig gjentas, men sett fra stadig nye perspektiver, skaper dybde i fortellingen om antikken som et politisk laboratorium. Antikkens bystater krever at du tar deg tid – du leser neppe boka på en kveld. Og den blir med deg videre, lenge.
