Morsom bok om gamle levemåter bommer litt på kunnskapen til samtidens menneske
LUKK

Axel Christophersen og Aage Hojem: Tingenes tale

Morsom bok om gamle levemåter bommer litt på kunnskapen til samtidens menneske

Av Aasne Jordheim

Publisert 19. januar 2023 kl. 15:55

Denne boka er et morsomt prosjekt. Alle tingene til sammen bidrar til å gjøre historien levende.

Axel Christophersen og Aage Hojem (foto): Tingenes tale (Museumsforlaget 2022, 144 sider)

Under et grøftearbeid i Trondheim dukker det helt tilfeldig opp fire store bronsegryter fra 1300- og 1400-tallet. På den tiden ansett som svært verdifulle gjenstander. Tilfeldig er også funnet av en kristusfigur i samme by, som på grunn av materialet, hvalrosstann, og sin lidende fremtoning kan dateres til slutten av 1200-tallet.

At undergrunnen i Trondheim har vist seg å ha vært tilholdssted for mange historiske gjenstander, er utgangspunktet for boka til arkeolog Axel Christophersen (som har skrevet teksten) og fotograf Åge Hojem. De har valgt seg ut 25 gjenstander, alle behørig fotografert og med en forklarende tekst til, eller som forfatteren sier, hver ting blir presentert gjennom en fortelling.

Bildene er flotte og er spennende å se på. Vi presenteres for blant annet munnharper fra 1300-tallet, kammer, en tappekran i kobber, flere typer sko og en fullstendig nedslitt tannbørste lagd på 1600-tallet, av bein og hestehår og som en konsekvens av oppdagelsen av Amerika, fordi den ledet til en etter hvert storstilt innførsel av sukker.

Teksten forsøker å bringe kontekst til bildene, ja, dens mål er å utvide bildet, få leserne til å se for seg et dagligliv vi ikke har nok kilder til å få en fullgod forståelse av. Det er et dagligliv blant fattige, men mest representerer funnene livet blant de mer høyerestående. Vi lærer om et klassedelt Trondheim (som i hvert fall ikke på det tidspunktet da nøkler begynte å gjøre seg gjeldende, nemlig på 1100-tallet, hadde særlig mange innbyggere, visstnok kun 1000–1500). Tittelen på boka, Tingenes tale, lokker deg inn i teori og tanker om hva en ting er, og innledningsvis får vi en liten diskusjon om forholdet mellom tekst og ting, og slik jeg forstår, mellom historiefaget og arkeologi. Etter min smak blir det altfor lite av dette. Det dukker opp noen teoretiske refleksjoner nå og da, men det blir litt tilfeldig.

Nå er det tilfeldige bokas metodiske utgangspunkt. Fordi mange av gjenstandene plutselig en dag bare dukket opp som følge av et eller annet arbeid, er det slik de blir presentert i boka, «uten forbindelser i tid og bruk». Dette er en god ide sånn den begrunnes («for å speile fortiden slik den kommer oss i møte i dag»), men fører i praksis til litt rot og at man går glipp av en mer samlet innsikt. Vi går fra ett århundre til et annet, og så tilbake igjen. Forfatteren glemmer at leseren ikke nødvendigvis sitter med den samme kunnskapen som han gjør. En slik innforståtthet møter vi i teksten også. Ukjente ord blir ikke alltid forklart, som en kjerte (vokslys), astragalbein (har med søyler å gjøre?), og fordi historien om de forskjellige objektene her i mange sammenhenger strekker seg over landegrensene, lurer jeg noen ganger på hva som handler om norske og hva som er internasjonale forhold. Innimellom må man også selv drive litt utgraving, som når vi får høre om et tidsspenn på 700 år, men det ikke presiseres hvilke år det dreier seg om.

Det hadde jo ikke trengt å koste så mye, bare litt aktivt forlagsarbeid med hensyn til å tydeliggjøre og komme med nok informasjon. For denne boka er et morsomt prosjekt. Alle tingene til sammen bidrar til å gjøre historien levende, ja, gjennom tingene blir jo også de som en gang brukte dem, mer synlige for oss.

  • Les også: