Bokanmeldelse | Fotografi

Kodak-øyeblikkene

Vi tar bilder i et svimlende tempo. Denne omfattende boka om norsk fotohistorie etter krigen evner likevel å holde fokus.

Jeg blir overrasket selv, men den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest om norsk fotohistorie etter 1945, er mest av alt ømhet. Ømhet for oss mennesker som ved hjelp av bilder forsøker å holde fast i noe, det være seg i oss selv eller i verden. Hvor mange bilder har du ikke liggende på mobiltelefonen din i dag, og hvorfor er det så vanskelig å slette? Selv venter jeg stadig på et lengre (helst ikke noe alvorlig) sykeleie, der jeg endelig skal få ryddet opp i alt jeg har knipset og tatt skjermdump av.

Kontrasten er i så måte stor til der boka Usynlig til stede begynner, i årene med rasjonering etter andre verdenskrig. Film, kamera og framkallingskjemikalier måtte kjøpes inn utenfra og ble dermed omfattet av importrestriksjoner. Å ta bilder i privat øyemed ble ansett som unødvendig luksus, så det er sparsomt med familiefotografier fra de første etterkrigsårene. Hjertet mitt blør når jeg leser om hun som var født i 1946 og hadde en bror som døde av polio i 1951. Det finnes ikke noen bilder av ham. Jeg ser for meg de tusenvis av bildene vi har av ungene våre i dag, med ultralydbilder av fosteret på 18 uker som de første.

I etterkrigstiden skulle fotomateriell først og fremst brukes i nyttig øyemed, som til medisinske skjermbildeundersøkelser, til flyfoto og oppmåling av landet som var under gjenreisning, og til industri- og undervisningsformål. Som i bildeserien «Vern mot traktorulykker», 37 lysbilder med iscenesatte motiver som ble vist fram i klasse- eller forsamlingsrom. I tekstheftet som fulgte med, kunne man lese om lumske grøftekanter og annet som kunne skape livsfarlige situasjoner for traktorføreren.

Men når restriksjonene omsider tok slutt, grep de norske familiene til kameraet og foreviget friluftsliv og høytidsmarkeringer, som om livet var en uendelighet av helgedager. Kodak-øyeblikkene stod i kø. For fotobransjen var 1980- og 1990-årene gullalderen, og i år 2000 ble ufattelige 390 millioner bilder framkalt i Norge. Da digital- og ikke minst mobilkameraene kom, ble terskelen senket stadig mer for hva som var verdt å avfotografere. Jeg innser at jeg i dag har et ukjent antall bilder av utgåtte lyspærer liggende på mobilen, ment som huskelapper for å kjøpe nye.

De fire som står bak boka, jobber til daglig ved ulike bevaringsinstitusjoner: Norsk Teknisk Museum, Preus museum, Norsk Folkemuseum og Nasjonalbiblioteket. Det i seg selv vitner om fotografiets mange virkeområder og er vel også grunnen til at historien som fortelles, er kompleks og vidtfavnende. Opplysningsfoto, teknisk foto, amatørfoto, pressefoto, reklamefoto, kunstfoto – alt vies oppmerksomhet, med dynamikken mellom samfunn og fotografi som bokas fokus. At berettelsen likevel kjennes helstøpt og sømløs, vitner om at det ligger et svært godt redaksjonelt arbeid til grunn.

Dette er først og fremst en bok om hvordan vi tar bilder, hvilke ressurser som må til. Det er en fortelling om den teknologiske utviklingen, om digitalisering og institusjonalisering. Forfatterne rekker over imponerende mye i løpet av de vel 440 sidene, uten at det kjennes heseblesende, og boka rommer slik også et stykke kunsthistorie, profesjonshistorie og ikke minst politisk historie. 1970- og 1980-tallets opprørske tidsskrifter, gjerne produsert i eget trykkeri, har i så måte sitt eget kapittel.

På 1990-tallet tvang tjenesten timeframkalling seg fram, der vi aksepterte dårligere kvalitet på bildene mot at vi bare behøvde å vente en liten time på å få filmen framkalt. Hva hastet så, kan man jo spørre seg, likevel ville denne timen kjennes latterlig lang i dag, når vi ikke engang behøver å tenke før vi knipser, og bildet finnes i løpet av et nanosekund. Det kjennes som om det ligger noe mellom linjene i boka her, en stille hvisken, om vårt forhold til tiden. Jo flere bilder, jo flere øyeblikk, men likevel en stadig mer tynnslitt følelse av å avbilde noe viktig for evigheten.

Men hva med den kunstige intelligensens inntog i bildeverdenen, da? Der setter forfatterne punktum før KI for alvor er et faktum. Men de gir oss et siste kapittel der de gjør noen utvalgte nedslag i fotografiske øyeblikk som på en eller annen måte vil bli stående, og det er nettopp som vitnemål om ett eller flere menneskers blikk disse bildene får verdi. Slik som fotografiet som ble tatt på kaia i Oslo 26. november 1942. Det viser en gruppe mennesker som står og ser et skip seile av gårde. Sa jeg noe om menneskets higen etter stadig kortere framkallingstid? Vel, denne filmen ble liggende til etter krigen, og selve bildet ble ikke publisert før i januar 1994, i Aftenposten. At det tok over femti år før bildet ble publisert, vitner først og fremst om den utilgivelige, norske tausheten etter krigen om hva som ble gjort mot jødene. Men at dette bildet har endt opp med å bli ikonisk, tolker jeg som at det ennå er en stund før KI tar over. For strengt tatt viser bildet bare en gruppe mennesker som står og ser på et skip. Alt annet ‒ navnet på skipet og de 529 jødene ombord ‒ må vi selv fylle inn. Å gi bilder som dette mening er det med andre ord bare vi mennesker som kan gjøre, og det finnes det noe trøstefullt ved.

Av Siri Lindstad

Publisert 26. februar 2026 kl. 12:07