Bokanmeldelse | Krigslitteratur

Kampskrift mot krigsfiksjonen

Kunstens egenart blir borte når Torgeir E. Sæveraas holder moralsk dommedag over norsk krigslitteratur.

Hvor slutter virkeligheten, og hvor tar fiksjonen over? Og når får man lov til å dikte ut fra virkeligheten?

Debatten om virkelighetslitteratur er på ingen måte ny, men nå vil også krigshistoriker og forfatter Torgeir E. Sæveraas gi noen vektige innspill, i en ny samling med essays. Han har tidligere markert seg som en av de sterkeste kritikerne av Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? fra 2018. Denne gangen er det først og fremst skjønnlitterære verk han befatter seg med, og det er i behandlingen av det som fra forfatterens side er betegnet som en roman, at Sæveraas legger inn protester. Det får i neste omgang meg til å protestere.

I forordet til essaysamlingen skriver han at enhver forfatter må ta tydelig stilling mot nazismen. Ingen annen posisjon er gyldig. Med det som utgangspunkt leser han seg gjennom åtte tiår med litteratur med handling fra krigen. Få av bøkene levnes mye ære. Fortellingene er stort sett ikke troverdige, mener Sæveraas, et begrep som brukes hele 35 ganger i løpet av de knappe 215 sidene med analyse. Forfatterne bommer i for stor grad på historiske detaljer, de forstår ikke krigens logikk, og sist, men ikke minst: de er for veike og medgjørlige i møtet med nazismen. Resultatet blir en litteratur som ikke bare gir et feilaktig bilde av krigen, etter Sæveraas’ mening, men som i verste fall også blir samfunnsundergravende.

La meg bare få sagt at ja, jeg skjønner at det er irriterende for en historiker å lese litteratur med faktafeil. Det er mange utgivelser som kunne hatt godt av en ekstra runde faktasjekk. Og ja, jeg følger også Sæveraas når han viser hvordan faktafeil kan svekke en fortelling, som når Roy Jacobsen forveksler ulike militærgrader i romanen Bare en mor fra 2020.

Det er imidlertid når Sæveraas beveger seg fra å påpeke faktiske feil og til å mene hvilke historier som skal skrives, hvordan de skal skrives, og av hvem, at det begynner å stritte i meg. Ta diskusjonen hans om Jens Bjørneboe og romanen Under en hårdere himmel fra 1957. Det er en historie om en ganske vanlig familie, der Bjørneboe forsøker å skildre hva det var som gjorde at de valgte gal side under okkupasjonen. Romanen er et oppgjør med landssvikoppgjøret, særlig bruken av dødsstraff og det at lover fikk tilbakevirkende kraft. Men hvem var Bjørneboe til å kritisere, spør Sæveraas, han som selv som attenåring ble dømt for seksuell omgang med en jente på femten, en hendelse han aldri senere beklaget? I hans øyne blir Bjørneboes forsøk på å forstå sine romanfigurers valg bare et forsvarsskrift for ham selv.

Sæveraas kaller Bjørneboe for en «sjarlatan», en betegnelse som også blir blant andre Karl Ove Knausgård til del, med hans Hitler-essay i bind seks av Min kamp. I Sæveraas’ øyne forsøker både Bjørneboe og Knausgård på ulikt vis å «hvitvaske» nazister, samtidig som de etter hans mening selv er moralsk forkrøplete mennesker. «Sjarlatan» er et skjellsord Sæveraas har lånt fra tidligere høyesterettsdommer Johs. Andenæs, heller ikke han noen fan av Bjørneboe. Skjellsordet har Sæveraas funnet i Tore Rems Bjørneboe-biografi Født til frihet fra 2010, et eksempel på den omfattende kildelisten som følger boka, men også på Sæveraas’ anekdotiske lesning av store deler av sekundærlitteraturen. For også Rem problematiserer Bjørneboes tenkning og anarkistiske prosjekt, men han understreker samtidig at en roman som Under en hårdere himmel «bidro til å inspirere, til å skape et rom for kritikk og debatt».

Det er en forståelse av rom som dette – mellom virkelighet og fiksjon, mellom forfatter og verk, mellom hvordan ting er og hvordan ting kunne være – jeg savner i Sæveraas’ diskusjoner av krigslitteraturen. Han proklamerer med jevne mellomrom at kunsten må være fri, men hans definisjon av kunst ser ut til å være fiksjon der forfatteren «skjuler sine spor», altså inntar en «fortellerposisjon som er så tilbaketrukket, nøytral og objektiv som mulig». I mine øyne blir det et særdeles lite fruktbart kunstsyn om man vil forstå samtidens litteratur.

I etterskriften trer da også et tydelig program fram, idet han skriver at den demokratiske rettsstaten er avhengig av «en grunnleggende tillit til og oppslutning om statens representanter – militære, politi, rettsvesen». Ja, jo, i alle fall så lenge vi har all grunn til å ha tillit til institusjoner som dette, vil jeg kontre med. Først og fremst hviler vel demokratiet på en tillit til mennesket, det være seg kunstnere eller oss andre, til vår evne til å tenke fritt og kritisk, til stadig å forsøke å finne nye og bedre svar? I så måte forsvarer jeg en utgivelse som dette. Dens mange problematiske sider virker skjerpende på oss andre.

Av Siri Lindstad

Publisert 12. mai 2026 kl. 09:00