Essay | Akademisk lesing
For vel to år siden stilte jeg meg følgende spørsmål for første gang: Hvor ble alle mine akademiske helter av?
Jeg hadde bestemt meg for å selge leiligheten i Norge og flytte til Stockholm, og dermed var det bare å begynne å pakke ned alle bøkene i den ganske omfattende bokhylla min. For ja, jeg er en sånn som fortsatt både kjøper og leser bøker, og jeg trives blant fulle bokhyller.
Skjønnlitteraturen ordner jeg på forfatternavn i alfabetisk rekkefølge, men faglitteraturen lever sitt eget liv. Jeg setter dem stort sett bare inn nederst til høyre og skyver så de foregående bøkene lenger oppover og mot venstre. Slik danner det seg årringer i bokhylla. Klyngene med bøker innenfor ulike emner avslører hva jeg var opptatt av akkurat da, i en viss periode av livet.
Det vil si: Stort sett har jeg vært opptatt av det samme hele mitt voksne, lesende liv, om enn fra ulike innfallsvinkler. Jeg er interessert i livene våre, om hvordan vi tenker om oss selv og hverandre som mennesker. Gjennom bøkene går jeg inn og ut av min egen og andres virkelighet, og slik blir verden større og mer begripelig.
Det som imidlertid ble klart for meg da jeg nå drev og pakket ned bøkene, var dette: Jeg leser stadig færre bøker skrevet av forskere. Og jeg som en gang var en akademikergroupie!
Slik danner det seg årringer i bokhylla. Klyngene med bøker innenfor ulike emner avslører hva jeg var opptatt av akkurat da, i en viss periode av live
Spørsmålet om de forsvunne heltene ble liggende og ulme i meg. I juni i år leste jeg så et intervju på Forskerforum med Tore Slaatta, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Sammen med Helge Rønning har han skrevet rapporten Det gikk på engelsk og norsk, om norsk fagspråk og publiseringspolitikk i akademia.
Slaatta er bekymret over en akademisk bokkultur han mener er i ferd med å forsvinne, og han sier: «Norsk akademia hadde ikke vært der de er i dag, med såpass høy kvalitet, hvis ikke vi hadde hatt en litt større offentlighet og leserskare enn den rent akademiske – fra byråkratiet, det sivile samfunnet, kirken, uavhengige fagmiljøer og enkeltpersoner utenfor universitetene.»
Jeg er en av disse enkeltpersonene utenfor universitetene, en av dem som utgjør den litt større offentligheten. Da jeg skrev boka som kom ut tidligere i år, lente jeg meg tungt på det jeg har lært av mange års lesing av akademisk litteratur: Man skal være grundig og etterrettelig, og man skal så langt det er mulig, gå til primærkilder. Men jeg er jo ingen forsker, og jeg er definitivt ingen teoretiker. Jeg har aldri hatt noen akademiske ambisjoner utover den mastergraden jeg omsider fikk gjennomført på solid overtid. Men jeg har svermet for forskere, og har altså lest uforholdsmessig mange fagbøker, bare fordi de interesserte meg, og fordi de ofte kjentes viktigere enn andre bøker.
Og nå snakker jeg altså om meg selv som noe mer enn jobbutgaven av meg, den som i mange år var forskningsjournalist, og som i de siste ni–ti årene har vært fast bokanmelder her i Forskerforum. Selvfølgelig leser jeg fortsatt akademiske tekster, men det er ikke denne jobblesingen jeg har i tankene. Nei, jeg mener den litteraturen jeg leser etter egen lyst og bestemmelse, bøker jeg betaler for selv. Den lesingen har altså endret seg. Hva skjedde?
Jeg tror jeg mistet noe av syne.
Tore Slaatta mener at det ikke bare handler om meg. Det handler vel så mye om forskerne. I intervjuet i Forskerforum hevder han at de «har ikke lenger bøker på kontorene, forventer ikke at det neste funnet eller perspektivet kommer i en 200-siders bok, men at det kommer i en 12-siders artikkel med de vanlige formatene og funnene. Og studentene har for lengst skjønt at nettet er nok og at KI blir fantastisk. Der er vi.»
Mitt første møte med akademia fant sted lenge, lenge før KI, nærmere bestemt på begynnelsen av 1990-tallet, da universitetene var overfylt som følge av en periode med høy arbeidsløshet blant unge. Vi slåss om plass i kantina, det var alltid tomt for dopapir på do, og fagene var så fulle at det sjelden var noen av foreleserne som lærte seg navnene våre. Ingen hadde ennå kommet på konseptet «kompendium», og digitale ressurser lå fortsatt et tiår fram i tid. De første årene tilbrakte jeg derfor stort sett i en kø på Blindern, først for å få kjøpt kopikort i en liten luke på SV-fakultetet med svært begrensete åpningstider, og deretter foran kopimaskinen på Sophus Bugge-biblioteket på HF-fakultetet. Vi kopierte oss til døde, det være seg bøker eller artikler, for om ikke hele boka var pensum, og det var den ofte ikke, var det tross alt billigere å kopiere den opp. Kopinor ble etablert i 1980, men hadde visst ennå ikke nådd fram til kopimaskinene på Blindern.
Og alt dette vi kopierte opp, ble stort sett også lest, pugget, eventuelt gjengitt på en femtimers eksamen i et stort og varmt lokale, for så å bli kastet og glemt. Vi leste fordi vi måtte, fordi det var pensum.
’You’re on your own, kid’, for å si det med Taylor Swift
Jeg hadde valgt å studere nordisk språk og litteratur fordi jeg alltid hadde vært en lesehest, men det var som om det ikke var noen forbindelse mellom alle bøkene jeg med stor glede hadde lest gjennom oppveksten, og det jeg måtte kverne meg gjennom på Blindern. Jeg kjente meg egentlig bare dum der jeg satt og forsøkte å forstå noe av Atle Kittangs lyriske strukturer og Greimas’ aktantmodell. Det var som å lese formelsamlingen i matte fra ungdomsskolen på ny: drepende kjedelig.
Men så var det en dag jeg satt på Fredrikke med en medstudent. Vi satt ofte der, ganske fortapte begge to, og lurte på hva vi egentlig gjorde på Blindern. Denne dagen hadde imidlertid min medstudent vært på Akademika og mot all formodning kjøpt en bok som ikke var pensum. Det var jo helt uhørt, både med hensyn til tid og penger, men det var noe med tittelen på boka som hadde lokket henne.
En tid senere hadde hun den med seg igjen. Les den, sa hun, oppglødd.
Boka var The Madwoman in the Attic, skrevet av de to som skulle bli mine første akademiske helter, Sandra M. Gilbert og Susan Gubar. Det var og er en massiv bok, mer enn 750 sider i den utgaven som ligger ved siden av pc-en min akkurat nå, resultatet av fem års forskning på «The Woman Writer and the Nineteenth-Century Literary Imagination», som det heter i undertittelen.
Utgangspunktet er konkret nok: «The madwoman in the attic», «den gale kvinnen på loftet», er en bifigur i Charlotte Brontës roman Jane Eyre. Hun er Bertha Mason, Rochesters kone, sperret inne og gjemt bort av ektemannen, lengst inne på loftet. Men hun er også, i Gilbert og Gubars analyse, en metafor, et språklig bilde på det 1800-tallets kvinnelige forfattere var nødt til å forholde seg til, nemlig et produkt av deres mannlige forfatterkollegers forestillinger om kvinner som enten «Jane» eller «Bertha, «engler» eller «monstre».
Eller som Taylor Swift synger i «Mad Woman»: «The master of spin has a couple side flings / Good wives always know /She should be mad, should be scathing like me, but /No one likes a mad woman.»
Gud hjelpe meg som det svingte i hodet på en litteraturstudent mens jeg sakte leste meg gjennom kapittel for kapittel av Gilbert og Gubars bok. Inntil da hadde kjønn vært noe man førte statistikk over. Nå ble det så tydelig for meg hvordan kjønn var noe vi er med på å skape, noe som ikke bare er, men som også blir til. Og jeg tror de måtte til, alle disse 750 sidene, for at jeg skulle rekke å henge med i hvordan de to forfatterne tenkte. Gjennom seksten kapitler utviklet forfatterne teoriene sine, hentet inn stadig nye litterære verk å belyse dem gjennom. Ble engelsken for vanskelig og analysene for detaljerte, skummet jeg bare videre, for det var likevel nok å bryne hjernecellene på. Og ingenting var pensum, så jeg kunne lese helt fritt! Når jeg siden har lest boka på ny, har lesningen vært en stadig veksling mellom det jeg husker fra sist jeg leste, og alt det som det føles som om jeg ikke egentlig har lest før, for det er først nå jeg får det med meg. Jeg kommer likevel aldri til å ha lest den ferdig.
Før Gilbert og Gubars bok hadde jeg forholdt meg til forfatterne av akademiske tekster slik barn forholder seg til forfattere av billedbøker de leser: fullstendig likegyldige. Det er vi voksne som lærer oss forfatternavn som Gro Dahle og Bjørn F. Rørvik. Ungene er bare opptatt av historien og har ingen tanker om hvem som står bak. Spør meg – jeg har jobbet i folkebibliotek i flere år.
Men med The Madwoman in the Attic oppdaget jeg at også akademiske tekster har et opphav. Noen hadde skrevet boka, og disse «noen» ble plutselig en størrelse for meg. Ikke i den forstand at jeg interesserte meg nevneverdig for Gilbert og Gubar som personer, som vesener av kjøtt og blod. Det var stemmen deres jeg ble trukket mot. Jeg hørte noen snakke gjennom den på alle måter faglig tunge teksten.
Men ikke bare det. Jeg oppdaget også at det var noe overraskende tilfredsstillende i det å bare tenke. Jeg hørte forfatterne tenke, og jeg hørte meg selv prøve på det samme. Jeg tror det var da jeg virkelig forstod hva det var Descartes hadde ment.
Jeg innså imidlertid at jeg selv aldri kom til å ha den tålmodigheten et fem år langt forskningsprosjekt krever, så jeg forlot universitetet, gikk ut i verden og ble journalist. I 2004 var jeg med og startet det feministiske tidsskriftet Fett, og noen år senere ble jeg ansvarlig redaktør. Her var jeg i et miljø av sånne som meg, unge folk som hadde tatt en grad eller to, men som ikke nødvendigvis fortsatte en akademisk karriere. I stedet fant vi veien inn i media, ble kulturarbeidere, eller landet en jobb i byråkratiet. Vi var virksomme i den sonen som ligger mellom akademia og aktivismen, med en åpen dør mot forskningen. Det var jo der vi fant mye av næringen til det vi holdt på med. I Fett gjorde vi portrettintervjuer med relevante forskere og hadde med litteraturliste for den som ville lese mer om og av vedkommende.
Jeg er selv ikke noe organisasjonsmenneske, og det er heller ikke jeg som går først i protesttogene. Men jeg vil jo være med på å endre verden til det bedre, jeg også, og med «bedre» mener jeg «større», «romsligere», «tryggere», «friere». Å lese akademiske litteratur for så å tenke videre på egen hånd, ble mitt bidrag. Slik ble bokhylla mi fylt opp med bøker av skandinaviske og angloamerikanske forskere, virksomme innen humaniora og samfunnsvitenskap, med et særlig blikk på kjønnsperspektiver, skeiv og postkolonial teori, men også teknologi og posthumanisme. Herregud, som hjernen min fikk kjørt seg i stadig nye teoretiske vendinger, om performativitet, normbrytende liv og interseksjonelle maktanalyser. Også Gilbert og Gubars analyser fikk nødvendig motbør. Men det var gøy! Livet ble større av disse rundene, og tekstene jeg selv skrev, fikk en større tyngde.
Ja, noe endret seg i Norge i 2010, da Harald Eia ga kjønnsforskere juling i NRK-programmet Hjernevask, det er så. Men også her i Sverige begynte noe å endre seg, så jeg tror ikke det bare handler om Eia. Det handler om så mye, om at det finner sted en generell politisk dreining mot høyre både hjemme og ute, om endringer i akademia, om tellekanter, nye finansieringsmodeller, internasjonalisering, dårligere tid, sviktende boksalg, sosiale medier, en mer fragmentert, flyktig og støyende tilværelse. Hvem har tid og ork til å skrive – for ikke å snakke om å lese – 750 sider om gale kvinner på loftet i 1800-tallets litteratur?
Men har vi noe valg? Kan vi virkelig klare oss uten bøkene?
Det hender jeg søker opp gamle helter. Jeg googler og får opp lenker til artikler i tidsskrifter jeg litt for ofte ikke har adgang til. Men samma det – det er strengt tatt ikke artikler jeg vil lese. Jeg sjekker ut bøker i Nasjonalbibliotekets bokbase, men stoppes av manglende innlogging på Feide, denne tenkningens Schengen-mur. Fra 1. februar i år har man ikke lenger tilgang til lærebøker og profesjonsspesifikk faglitteratur fra de siste 20 årene om man ikke kan logge seg inn via Feide, og det kan jo bare vitenskapelig ansatte. Innkjøpsordningen for sakprosa er fortsatt begrenset, samtidig som en lang rekke folkebibliotek har bokbudsjetter som krymper fra det ene året til det andre.
«You’re on your own, kid», for å si det med Taylor Swift.
Men vi snakker jo fortsatt om kjønn og dets følgesvenn seksuell identitet i offentligheten. Det er imidlertid en så høylytt samtale at det er vanskelig å høre seg selv tenke. Og det skrives i aller høyeste grad bøker om temaet. Det ser jeg i forbindelse med arbeidet jeg gjør for Prisma, en svensk litteraturpris for skeiv litteratur. I fjor ledet jeg juryen for Årets nordiske verk, og vi leste nærmere førti – førti! – skeive, skjønnlitterære utgivelser utgitt i Norden siste år. Da var ikke engang svenskspråklige verk med, for de hadde en egen kategori. I år sitter jeg i juryen for faglitteratur, begrenset til det svenskspråklige, og det er mer enn nok å lese der også. Men det er sånne som meg som dominerer blant forfatterne – journalister, debattanter, essayister, aktivister. Det er da også disse bøkene som fyller opp bokhylla mi nå, og for all del: Mange av dem er svært lesverdige og kjennes dagsaktuelle, men det er sjelden de får hjernen min til å restarte.
Jeg sjekker ut bøker i Nasjonalbibliotekets bokbase, men stoppes av manglende innlogging på Feide, denne tenkningens Schengen-mur
Så jeg savner dere, dere akademikere som skriver bøker. Jeg savner tyngden, soliditeten og overblikket som jeg forbinder med akademisk bokskriving. Jeg savner følelsen av å få være med og virkelig tenke.
Eksemplaret av The Madwoman in the Attic jeg har liggende her akkurat nå, måtte jeg ut og låne på en av Stockholms stadsbiblioteks filialer. Jeg hadde lånt vekk mitt eget eksemplar til en annen swiftie. Om du virkelig skal lodde dypt i Taylor Swifts tekstunivers og forstå låter som «Who’s Afraid of Little Old Me», «The Last Great American Dynasty», og selvfølgelig «Mad Woman», gjør du det best ved å tenke i selskap med Gilbert og Gubar. Min medswiftie melder at hun bare har kommet et stykke ut i boka, men går det greit om hun har den litt til, for hun vil gjerne lese hele? Hun trenger bare litt tid.
