Bokanmeldelse | Dyr og mennesker

Likestiller dyr og mennesker

Dyrenes egenverdi står sentralt for Kristin Armstrong-Oma. Perspektivet beriker denne historiske framstillinga.

Arkeologiprofessor Kristin Armstrong-Omas motivasjon for å forske på flokken og hvordan ulike arter forholdt seg til hverandre i tidligere tider, framstår personlig. I nåtid lever hun i en mangeartsflokk med tre hunder og ni høner, og hun forsker på dyrs egenart, dyrs sameksistens med mennesker og påvirkning på samfunn i fortid. Tidligere har hun skrevet Hesten – en magisk følgesvenn i nordisk forhistorie (2011) og The Sheep People (2018).

En av bokas styrker er en ryddig struktur og en rik bildesamling bakerst. En tabell med periodeinndeling fra 50 000 fvt. fram til 1537 i innledninga er et uvurderlig verktøy for alle som ikke befatter seg med disse historiske periodene til daglig. Hvert kapittel tar for seg ett dyr. Samtidig og gjennomgående er det fortellinga om flokken som utgjør bokas lange linje. Poenget om at hver enkelt er avhengig av å tilhøre et fellesskap, uavhengig av art, framstår nærmest politisk, og rammer individualismen som er typisk for 2026.

Armstrong-Oma er en god formidler. Hun skriver fram levende fortellinger om dyr og mennesker ved å flette sammen myter, sagalitteratur, helleristninger, gravfunn og nyere forskning på dyr. Det gjør at Flokken. Historien om dyrene og oss fra istid til vikingtid åpner for nye perspektiver. Hun ekskluderer heller ingen, ved fortløpende å forklare og begrunne begreper og perspektiver hun bruker. For eksempel skriver hun om mangeartsarkeologi at den «befatter seg både med hvordan mennesker og dyr har levd sammen, og med hvilken effekt deres sammenvevde liv har hatt på hvordan ulike aspekter ved samfunnet ble utformet».

Boka åpner opp for nye perspektiver. På lett tilgjengelig vis problematiserer Armstrong-Oma den humanistiske tradisjon som setter mennesket i sentrum og over dyra, og viser hvordan den er lite egna til å forstå tidligere tiders samfunn. Hun fortsetter resonnementet med årsakene til at dette perspektivet blei etablert: «I den vestlige kulturhistorien var dyrs lidelse og dyrs filosofiske status en verkebyll for mange filosofer – dyrene var tross alt også en del av skaperverket, og under menneskenes beskyttelse og omsorg.

Dårlig samvittighet over å drepe dyr var trolig en sterk drivkraft for å skape en distanse mellom menneske og dyr. Det var enklere for presteskapet å forholde seg til en definisjon av dyr som ikke innebar sjelsevner eller evne til lidelse.» Derfor er det et poeng for henne å forsøke å ha en «prehumanistisk tilnærming» i egen forskning. Sammen med stadig ny teknologi viser hun hvordan dette åpner for nye fortolkninger av kilder fra tidligere tiders samfunn.

Det er ingen tvil om at Armstrong-Oma er over gjennomsnittet opptatt av dyras ve og vel. Hun er aktiv i Dyrebeskyttelsen, og i forskninga si har hun en likebyrdig tilnærming til dyr og mennesker. Engasjementet hennes smitter over på meg som leser, og har gitt meg nye perspektiver på dyr og forholdet mellom dyr og mennesker. Jeg visste for eksempel ikke at sauer kunne huske og gjenkjenne opp mot femti ansikter over tid, at de besitter nedarva kunnskap, og at de uttrykker både sorg og glede. Dette er bare noe av det som gjør denne boka til en underholdende bok om flokken(e) vi er og har vært en del av.

Av Agnetha Thormodsdatter

Publisert 10. juni 2026 kl. 11:58