Bokanmeldelse | Dyr i litteraturen

Med sprang som metode

Norsk litteratur er full av dyr, og det er det blitt en mangfoldig bok av.

Gode naturskildringer utfordrer antroposentrismen», skriver professor i nordisk litteratur Henning Howlid Wærp i en ny bok. Det er en artikkelsamling om møter mellom menneske og dyr. Det gir rom for mye, alt fra utvalgte teksters holdning til hund til dyreliv i Arktis, dyrs perspektiv på verden, insektliv og menneskets bånd til naturen.

«Jeg har ønsket at hver bok eller tekst skal danne grunnlaget for lesemåten», sier han. Det betyr mangfold også her, noen ganger får vi en introduksjon til et helt forfatterskap, noen ganger inkludert forskningshistorie, ett sted får vi nærlesning, andre steder bringes det inn avsnitt om stil og språk – og alltid er det et handlingsreferat. I en del artikler følges et tema, i andre følges teksten, og stort sett alltid er det å hekte seg på teoretikere, gjerne økofilosofer, og å gi mening til tekstutdrag gjennom bruk av ulike begreper og ved å introdusere fagfelt som zoologi – eller å finne seg en fiende blant andre litteraturforskere.

Wærps stil er en blanding av personlig essay og akademisk tekst. Det er redegjørelser og fri assosiasjon, å presentere en problemstilling, men også å skifte fokus og endre tema nærmest fra avsnitt til avsnitt. For selv om det handler om dyr, handler det like gjerne om polferd eller romantikk. Fremgangsmåten er ofte å by på et sitat, hvor det derfra assosieres til en tenker eller fakta, og ikke omvendt, ved å lese ut fra noe overordnet. Som her, hvor det handler om trekkfugler og et sitat fra forfatteren Regine Normann: «’Omkring holmer og øyer, rundt nes og våg myldret det av fugl, som hadde brøytet seg vei gjennom snøkave og storm til sin hjemstavn’ (s. 72). ‘Hjemstavn’ brukes vanligvis om hjemstedskommune og/eller der et menneske bor og har sitt hjem (naob.no). Hos Normann inkluderes også fuglene i begrepet. Fiskeværet er ikke bare menneskenes hjem. Dette er et standpunkt som kan sees som radikalt og leder over i spørsmål om rettigheter: At det finnes andre interesser å ta hensyn til enn menneskenes – en tankegang som er sentral i filosofen Arne Næss’ dypøkologi (jf. snl.no).»

Det er imponerende hvor mye stoff boka er innom. Wærp finner alltid en replikk i annen litteratur, og metoden vil jeg karakterisere slik: Han tillater seg alt! For en leser kan det oppleves tilfeldig. Jeg sitter og småklager når jeg leser de første kapitlene. Det er for mange opplysninger, som går i ulike retninger. Det er for mange assosiasjoner, og det dveles for lite. Jeg hører ikke skogens ro, bare en mengde ideer. Problemstillingene er for lite spissede, som å studere naturfølsomheten i Hamsuns Victoria eller se på skildringer av isbjørn i barne- og ungdomslitteratur. Jeg savner noen forpliktelser.

Det er imponerende hvor mye stoff boka er innom. Wærp finner alltid en replikk i annen litteratur, og metoden vil jeg karakterisere slik: Han tillater seg alt!

Men når jeg nærmer meg halvveis i boka, tenker jeg at det jo er litt artig også. Jeg fastholder klagen, men nå ser jeg at det at forfatteren stadig skal videre, gjør hele boka til en vifte av ulike stemmer, som til sammen blir til kritikker av hvordan vi holder på med dyr og natur. Forfatteren går aldri særlig dypt inn i en problematikk, men plukker høydepunkter, fra tekstene han skriver om, og fra sekundærlitteratur. Til sammen får han dermed sagt mye likevel. Alle tekstene til sammen, hvor han i hver og en av dem ikke beveger seg innover, men sidelengs, gjør at vi likevel kommer dypere inn i en tenkning, om dyr og oss mennesker.

Referatene er gode, de gjør at man blir med inn i bøkenes ulike plott, og ofte da noe spennende. Artikkelen om Tarjei Vesaas’ fire første bøker er klart best, på grunn av en tydelig tråd. Han argumenterer mot en påstand om at bøkene er sentimentale. Wærp hevder at det er en besjelet verden Vesaas skriver frem. Han viser dette godt, trekker inn nymaterialisme og vitalisme, og det er interessant, men sitatene han underbygger med, får frem at den alltid nærværende skogen i Vesaas’ bøker nærmest står og drypper av all inderligheten de er skildret med.

Nyere litteratur får også plass, og jeg gledet meg særlig over lesningen av Ole Robert Sundes sorg-trilogi. Wærp har fått øye på alle fuglene Sunde skriver om, og den rollen de får overfor en sørgende enkemann. Vi lærer om fagfeltet antrozoologi, som handler om samspill mellom menneske og dyr. De siste kapitlene i Wærps bok bringer ikke like mye til tråden, romsligheten til tross. Det er natur og ikke dyr det handler om i boka til Knut Faldbakken. Og i Sigbjørn Skådens science fiction er vi på en annen planet. Der poengteres fraværet av dyr, men det er det samiske som er hovedpoenget i Wærps tolkning.

Boka er illustrert, hvert kapittel åpner med et vakkert kunstverk. «Så får man tenke videre selv», lyder bokas siste setning. Leseren har fått mange innspill til det.

Av Aasne Jordheim

Det er flust av nære og gledesfylte beskrivelser i oversiktsbok om norske planter