Av Julia Loge
Publisert 4. desember 2024
Vestby, en halvtimes kjøring fra Oslo, er for mange et sted for gjennomreise, med E6, E18 og Follobanen, eller et sted der nettbestillinger pakkes i enorme kassebygninger.
Men bak noen av disse varelagrene, inni krattskogen, er arkeologer i gang med å sile jord og vaske steiner, for når veiene, togsporene og lagerhallene skal utvides, kommer først arkeologene. 40 tonn jord og stein har de gravd opp, båret i bøtter og skylt rent.
En gang, for 9000 år siden, var dette nærmest tettbygde strøk. I steinalderen lå disse områdene helt nede ved fjorden, og folkene her hadde hus og båter, spiste fiskesuppe og laget redskaper av stein. Steinredskapene og noen spor etter hus og kokegroper ligger igjen etter dem.
I ti uker har åtte arkeologer jobbet for å sikre arkeologiske spor fra fire steinalderboplasser før de forsvinner for alltid. Nå har de to dager igjen. Når telen setter seg i bakken, er arkeologisesongen over.
De første frostnettene har allerede vært her, bladene er borte fra trærne, og solen henger lavt over horisonten selv ved lunsjtider. Arkeologene på feltet er ansatt av Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO), men utgravningslederen er den eneste med fast jobb. Kjersti Væge skal registrere funnene og skrive rapport ut året, og en annen skal gjøre etterarbeid for et annet prosjekt. For de fem andre er kontrakten over.
Tre engasjerte, nye arkeologer er på vei inn i et beinhardt yrke.
Foto: Erik Norrud
Arkeologi har alltid vært sesongarbeid og korte kontrakter. Før var det gjerne studenter som gravde i feriene, men med flere høyt utdannede har jobben blitt profesjonalisert. På dette feltet er det bare én som studerer ved siden av, Joakim Gabrielsen. Noen skal tilbake til deltidsjobber. Ingeborg Møller Pedersen har jobbet i butikk nesten hver helg for å kunne vende tilbake til jobben der. Andre blir arbeidsledige, slik de er hver vinter, fram til april kommer med varme nok til å grave igjen og nye jobbutlysninger.
«Nav eller grav», vitser arkeologene selv med i en videoserie på YouTube.
De fleste graver ikke for vitenskapens skyld, men når byggeprosjekter krever det. Derfor er jobben også konjunkturutsatt. Bygges det mye, trengs det mange arkeologer. I år er et arkeologisk uår.
Kulturhistorisk museum har hatt en nedgang i utgravningsprosjekter og midlertidig ansatte. Slik er tallene for 2024 (tall for 2023 i parentes):
Kilde: Kulturhistorisk museum Foto: Erik Norrud
Pedersen forteller at de snakker lite om framtidige jobbutsikter underveis i studiene, og både Væge, Gabrielsen og Pedersen har troen på at de etter hvert får fast jobb.
– Du må stå på for å få jobb, og du må tørre å stå i det, for det er ikke sikkert i de første årene, sier Pedersen.
– Det er en opparbeidingsprosess hvor det kreves en del år på bakken før tilbudet kommer, sier Gabrielsen.
Men så enkelt er det ikke.
Hvert år henter rundt 50 studenter fram fintøyet og får diplom for fullført masterutdanning i arkeologi. De søker og får ofte jobber i felt.
For Kjersti Væge var det noen sesonger med langvarige oppdrag som ga henne dyttet til å begynne på master.
– Da fikk jeg mer og mer lyst til å satse. Så bestemte jeg meg for at nå bare gjør jeg det, og sa opp den faste jobben jeg hadde, sier Væge.
Feltarkeologi er tungt fysisk arbeid.
Men det er jo gøy, det er derfor vi gjør det
Kjersti Væge
Foto: Erik Norrud
Flaskehalsen oppstår etter noen år, når livssituasjonen kanskje ikke tillater å bo borte i ukesvis for å jobbe i felt, eller når privatøkonomien krever fast inntekt. Ifølge SSB var det 985 fulltidsansatte arkeologer i 2023. Ikke på langt nær nok arbeidsplasser til å ta imot de over 400 nyutdannede arkeologene de siste ti årene. I år var det 300 søkere til sesongens 15–20 feltstillinger, forteller Ellen Friis, som er verneombud for gjengen på Vestby og resten av Kulturhistorisk museums feltarkeologer.
I en fersk bacheloroppgave om midlertidige arkeologer skriver Andreas Opstad Larsen om den harde konkurransen som betyr at «det vil alltid være mange arbeidsledige feltarkeologer i Norge».
Larsen har mastergrad i arkeologi og har båret bøttevis med stein i felt. Men nå har han omskolert seg til å jobbe med HR, for etter seks år i felt mener han at systemet må endres.
– Det er et utsatt yrke, sier Larsen.
– Mange utgravninger forutsetter at man bor hjemmefra i ukevis, tunge løft sliter på kroppen, og det er konjunkturutsatt. Det er å forvente, men det forverres av utrygghet og stress. Og i tillegg er det dårlig betalt!
Det er mørkt. Da burde det skje en forandring
Andreas Opstad Larsen
Foto: Julia Loge
«Treårskneiken» inntreffer når feltarkeologene innser at det er vanskelig å få helårsjobb. En ny kneik kommer når de innser hvor vanskelig det er å få fast stilling. Forskerforum har snakket med en rekke arkeologer som forteller om ni til ti år med stadig lengre kontrakter, inntil det en dag sier helt stopp. Ofte like før de har jobbet så lenge sammenhengende at de kunne fått stillingsvern.
– Å se folk bli luftet er noe av det som gjør vondest, sier verneombud Friis.
«Lufting» handler ikke om ventilasjonsanlegget, men er et uttrykk for at en arbeidstaker får et midlertidig opphold mellom to midlertidige kontrakter.
Ifølge statsansatteloven har midlertidig ansatte krav på fast stilling hvis de er midlertidige i mer enn tre år i samme arbeid. Det kalles stillingsvern.
Da må de ikke ha avbrekk mellom flere kontrakter i løpet av de tre årene.
I forarbeidene til loven er «lufting» omtalt: «Avbrudd i ansettelsesforholdet med sikte på å hindre at en ansatt oppnår stillingsvern, er ikke akseptabelt og skal ikke forekomme i statstjenesten.»
Hun har fått lov til å fortelle om erfaringer ansatte har delt med henne i rollen som verneombud.
– Ledelsen kaller det ikke lufting. Midlertidig ansatte har fortalt at de har fått forklaringer som at «vi har ikke oversikt over budsjettet på prosjektet», «vi må se litt på hvor mye vi kan tilby», og så forsvinner de ut. Og så får de mer eller mindre løfte om å få tilbake jobben om et par måneder. Men det er jo lufting, sier Friis.
Ifølge Larsen har alle hans kilder ved UiO enten opplevd lufting selv, eller de kjenner noen som har blitt luftet. Han omtaler det som en «institusjonalisert forventning».
– Det er veldig grovt, og det er ikke lov, sier Larsen.
Tidligere i år var det Rebekkas tur. Hun heter egentlig ikke Rebekka, men konkurransen om jobbene er så hard at hun er redd for hva framtidige arbeidsgivere vil mene hvis hun åpent kritiserer Kulturhistorisk museum.
Etter ti år på Kulturhistorisk museum hadde hun vennet seg til at kontrakter ble fornyet like før de gikk ut. Rebekka forteller at hun i flere år hadde jobbet midlertidig, med opphold mellom kontrakter. I det siste hadde hun jobbet på en annen utgravning på Ås, kommunen nord for Vestby. Prosjektet var stort og skulle pågå lenge, og selv om kontrakten snart gikk ut, så hun for seg et år til med etterarbeid.
– Da det nærmet seg påske, skjønte jeg at det var noe. De andre midlertidig ansatte begynte å få feltarbeid, men ikke jeg. Da begynte jeg å bli utrygg.
– Det er ikke mitt valg. Jeg ble tvunget til å flytte, sier Rebekka.
Foto: Erik Norrud
Rebekka og de andre på prosjektet purret, men selv om Rebekka kjente uroen, prøvde hun å slå seg til ro med at seint svar som oftest betydde forlengelse.
– Så fikk jeg beskjed på telefon: «Dessverre, du er ferdig neste uke.» Da satt jeg der og så livet mitt rase.
Da hadde hun seks dager igjen av kontrakten. Forskerforbundet forhandlet fram én måned ekstra. Økonomien var allerede stram, og dagpengene kunne ikke dekke boliglånet. Siste dag på jobb solgte hun leiligheten sin.
– Jeg har grått så mye, for jeg var veldig glad i den leiligheten.
Rebekka har kjøpt ny leilighet, og Forskerforum møter henne i et halvferdig oppussingsprosjekt. Gangmøblene står på kjøkkenet eller er fortsatt flate pakker fra IKEA i stuen. Men kontorplassen er klar, og bokhyllene er fylt med bøker om skjelettarkeologi.
Stemningen skifter fra bedrøvet til medrivende når hun snakker om å komme tett på fortidens mennesker i utgravninger, og hvor tett man kommer på hverandre som mennesker når man bor sammen under utgravninger.
En oransje katt legger seg til rette i Rebekkas fang. Den er nok godt fornøyd med at hun er mer hjemme med den og mindre på brakke i felt. Mens Rebekka er arbeidsledig og pakker ut flyttekasser i en drabantby i Oslo, lurer hun på hvorfor nyutdannede og andre med langt mindre erfaring enn henne får jobbe på utgravningene i Vestby.
Midlertidig ansatte må hele tiden holde mange muligheter åpne, hele tiden levere, for å være mest mulig attraktiv.
Ingar Mørkestøl Gundersen
Foto: Julia Loge
– Å stå med lua i hånden hver vår og spørre om jobb gjør noe med selvbildet, sier Ingar Mørkestøl Gundersen.
Han har gått gradene, fra feltslusk til utgravningsleder, stipendiat og postdoktor. Han har vært mer eller mindre midlertidig ansatt i 20 år, men det er noen år siden sist han jobbet med felt.
– Alle visste at lufting eksisterte. Når det nærmet seg fire års kontinuerlig ansettelse, så ble det en periode med lufting. Institusjonens policy var at fast stilling krevde doktorgrad. Da nådde ikke feltarkeologene opp.
Nå har man krav på fast stilling etter tre år. Rebekka forteller at hun hadde jobbet for Kulturhistorisk museum i ti år, tre år på det samme store prosjektet. Prosjektet skulle fortsette enda et år, og kollegaene ønsket henne med videre. Men ansettelsene hennes var ikke sammenhengende nok, en «ferie» på to uker mellom to kontrakter er nok opphold til at man må begynne forfra.
Med så hard konkurranse om jobbene blir Rebekka og de andre sittende og lure på om de har gjort noe galt.
Larsens informanter beskriver fryktkultur og svartelisting. Rebekka mener at både hun og Larsen havnet på en «svarteliste».
– Med en gang man sier fra, så er det rett ut, sånn som med meg. Og kollegaer ser det og vet grunnen, de vet at det ikke er faglige grunner, sier Rebekka.
Var det feil å be om lønnsøkning? Blir man straffet for sykefravær? Hva med den rapporten som ikke ble ferdig før prosjekttimene var brukt opp – hvem får skylden, og får det konsekvenser for videre ansettelse? Maste man for mye om å få svar på jobbsøknader? Maste man for lite?
Utgravningsleder er den stillingen jeg ble arkeolog for. Det er sånn jeg vil være arkeolog
Ellen Friis
Foto: Julia Loge
Også verneombud Friis har kjent på prestasjonspresset.
– Jeg kunne jo ikke være svak på jobb. For da får man plutselig ikke jobb lenger, forteller Friis.
Nå har hun fast stilling, og som verneombud har hun sett eksempler på at selv om det er andre årsaker til at rapporten blir forsinket, er det feltarkeologen som får skylden.
– Jeg er trygg nok til å kunne være syk. Trygg nok til å kunne gå på do. Men det er midlertidig ansatte kollegaer som kvier seg for de tingene, som sitter på kveldene og jobber ekstra for å dra prosjektet i havn på den tiden de har til rådighet, fordi de vil ha mer jobb, sier Friis.
Friis forteller at det ikke er enkelt for dem som må overta, heller. Kan de glede seg over en forlengelse når de vet at de overtar oppgavene til en med mer erfaring, som de nærmeste kollegaene helst ville hatt der? Og når noen får fast stilling fordi de har hatt så mange og lange kontrakter at de får stillingsvern, så oppstår ryktene om hvorfor akkurat disse personene slapp unna luftingen. Var de mer smiskete? Mer ekstroverte enn dyktige? Selv ikke de som får stillingsvern, kan glede seg over fast stilling i staten.
I etterarbeidet sorteres flintbiter etter formål:
Kompetansen sitter bokstavelig talt i fingrene
Ellen Friis
Foto: Julia Loge
Rebekkas historie er ikke unik. Forskerforum har snakket med en rekke arkeologer som har opplevd tilsvarende, men som ikke ønsker å stå fram med sine historier fordi de frykter det vil lukke enhver mulighet til å jobbe med arkeologi igjen. I likhet med Rebekka blir de glitrende engasjert når de snakker om faget sitt, arkeologi.
– Vi godtar å bli behandlet på den måten fordi vi er glade i jobben vår. Vi vil være her, det er dette vi har lyst til å drive med, sier Friis.
For ti år siden vant foreningen Midlertidig ansatte arkeologer i Forskerforbundet fram, slik at UiO skal ansette utgravningslederne i eksternfinansierte, faste stillinger. Postdoktor Ingar Mørkestøl Gundersen var med på kampen den gangen. Han har også vært avdelingsleder for feltarkeologene, og hadde 100 ansatte fordelt på 40 årsverk.
– Det var brutalt. Jeg sto som arbeidsgiver, men måtte si meg fornøyd hvis jeg fikk til én telefonsamtale med hver. I praksis ble disse 100 medarbeiderne bare navn i et skjema.
Gundersen mener flere fast ansatte vil minske den administrative byrden. En løsning kan være å kombinere feltarkeologi med samlingsforvaltning, saksbehandling, formidling eller administrasjon.
– Det er vinn-vinn, både for arbeidstakere og for resten av organisasjonen. Det sliter mindre på alle og gir kompetanseheving på arbeidsplassen.
Vi får jobb når natur skal raseres. Det høres veldig stort ut, men her skal det bygges næringspark. Da får vi arbeid
Ingeborg Pedersen
Foto: Erik Norrud
Ingeborg Pedersen, en av de nyutdannede arkeologene i Vestby, drømmer også om å kombinere feltarkeologien med annet faglig relevant arbeid.
– Drømmen min er å være feltarkeolog og så få lov å jobbe inne på museum og lage utstillinger. Det hadde vært min drømmejobb. Men en sånn stilling eksisterer ikke, sier Pedersen.
Gundersen mener systemet nå er for rigid, også for de fast ansatte utgravningslederne som må kunne skrive nesten all tid på eksterne prosjekter.
– Det låser dem i stillinger uten mulighet for personlig utvikling, sier Gundersen.
Han mener feltarkeologene, som har samlet inn og katalogisert materialet, i større grad burde delta i forskningen som bygger på dette grunnarbeidet, nettopp fordi det er de som kjenner databasene og teknologien best.
Dette er det yrket jeg har villet drive med siden jeg var bitte liten. Det er drømmen, livsstilen og identiteten min.
Joakim Gabrielsen
Foto: Erik Norrud
På Vestby er store områder ferdig finsøkt, og gravemaskinen er i gang med å gjøre det siste grovarbeidet før området overlates til utbyggerne. Arkeologene følger med for å se etter uoppdagede kokegroper og stolpehull. Pedersen har også fått med seg noen av fallgruvene i feltarkeologien: lufting, kontrakter på så kort varsel at det ikke er mulig å forhandle om lønn, usikkerhet og ventetid.
– Men vi som elsker det, vi elsker det jo, så vi gjør det. Det er bare ingen som taler vår sak, for vi er så spredt, sier Pedersen.
Andreas Opstad Larsen sier mange beskriver seg som maktesløse, men han mener feltarkeologene har større kollektiv makt enn de selv tror. Utgravningen på Vestby koster utbyggerne 5 millioner kroner, ifølge Vestby Avis. Når utgravningen er ferdig, kan reguleringsplanen vedtas og tomten overdras fra kommunen til utbyggeren, som skal betale 519 millioner kroner for den. Men først må arkeologene «frigjøre» den, så hvis ikke Pedersen, kollegaene og gravemaskinen graver, søker og sålder, må kommunen vente på pengene og kjøperne vente med utbyggingen.
– Jeg oppfordrer til streik. Hvis de ikke jobber, så bygges det ikke, sier Larsen.
