Av Julia Loge
Publisert 4. desember 2024 kl. 16:26
Museumsdirektørens kontor er ingen prangende affære, men én ting skiller hennes kontor fra resten: de knirkende, buktende linoleumsgulvene går over til fiskebeinsparkett. Aud Valborg Tønnessen overtok kontoret i mars. Hun er historiker og tidligere dekan på UiO, der de er godt kjent med kampen mot midlertidige ansettelser, men ved Kulturhistorisk museum er kontraktene mye kortere enn hun er vant med.
– Det er for meg ukjent, det må jeg bare si. Men hvis det er inntrykket, må jeg i hvert fall undersøke om det stemmer. Ut fra det jeg vet, så gjør vi ikke det verken bevisst eller villet. Vi er opptatt av at vi skal følge det lovverket som gjelder. Vi er opptatt av at vi skal ta vare på våre ansatte, og kanskje særlig de som er i midlertidige stillinger.
– Det er ikke noe hyggelig å høre. Og det er ikke sånn det skal være. Både prosjektansatte og fast ansatte skal oppleve at de blir tatt på alvor som medarbeidere, og at det er tillit og trygghet i bunnen. Jeg kan ikke si noe annet enn at hvis det er slik det oppleves, så må vi se nærmere på hvordan vi ivaretar våre ansatte. Jeg vil at Kulturhistorisk museum skal oppleves som en god arbeidsgiver, som innfrir på regelverk og ansvaret som påligger oss som arbeidsgiver. Det er jo tankevekkende. Det syns jeg det er.
– Da må jeg undersøke nærmere og snakke med de som har ansvaret for de ansatte. Og høre hva vi gjør, og hva vi eventuelt ikke gjør. Er det ansvar vi ikke følger opp? Eller kan vi gjøre det på en bedre måte? Jeg må også si at mitt inntrykk er at vi oppfyller arbeidsgiveransvaret vi har. Men når det kommer sånne innmeldinger, må vi jo ta det på alvor.
– Det er ikke helt enkelt. Utdanning ligger på Det humanistiske fakultetet, det har ikke vi noen innflytelse på. Når det gjelder museumsdrift, må vi ha lønnsmidler. Utgravningsvirksomheten er ekstra sårbar fordi den er eksternt finansiert. Umiddelbart ser jeg ikke at det er en mulighet, men jeg hører innmeldingen, altså. For en god del år siden etablerte man en avdeling knyttet til utgravningsvirksomhet for å ansette folk fast.
– Ja. Og det har økt fra 5 til 20 på faste kontrakter. Hvis vi skal bygge opp nye stillinger, må universitetet kunne dekke inn kostnaden, og det er ingen tvil om at både Universitetet i Oslo og andre universiteter går tøffere tider i møte økonomisk.
– Ja, det har også en ressursside. Men vi må ha inndekning for de tilsettingene vi har. Det er jo ikke slik at vi i utgangspunktet ikke vil ha folk. Det handler om ansvarlig drift for hele virksomheten. De som er i midlertidige stillinger, oppfordres til å søke på de stillingene vi lyser ut. For vi ønsker at folk skal tilsettes gjennom utlyste stillinger, som gir en reell konkurransemulighet. Da er det noen kriterier og prosesser som skal følges, som er mer gjennomsiktige og tillitvekkende.
– Ja, det er et synspunkt som jeg i hvert fall vil ta opp, hvis det er tilfellet. Vi ønsker at folk skal få vurdere det tilbudet de får, og forhandle om det tilbudet. Hvis vi ikke har gjort det, får vi jo se på det.
– Da føler de seg veldig sårbare. Både museet og UiO generelt bør være en arbeidsplass hvor det er lov å være tydelig på sine erfaringer. Jeg skulle ønske at vi ble opplevd som en god, forutsigbar arbeidsgiver.
– Ja, det er i hvert fall en tematikk som vi må løfte, hvordan vi møter våre midlertidig ansatte, og hvordan vi avslutter kontrakter. Men som sagt, jeg sitter med inntrykk av at veldig mange av de som sitter med det direkte ansvaret, er opptatt av dette, vil gjøre det riktig og gjøre en god jobb. Mange har vært i den situasjonen selv. Det er utfordringer som vi er nødt til å jobbe videre med. For det er alltid rom for å bli bedre.
