Bokanmeldelse | Funksjonsvariasjoner

Opp og gå

Dette er ikke bare en kunnskapsrik og godt fortalt institusjonshistorie. Det er også en bok om det moderne Norges syn på funksjonshemmede.

I en seng, i et hus, i en etterkrigstid ligger en ett år gammel jente med hoftegips. Her skal hun ligge mer eller mindre konstant i fire og et halvt år, alene, uten familien i nærheten. Hun er bare ett av mange slike barn som på 1900-tallet tilbrakte år av oppveksten alene på sykehus.

Staten burde si unnskyld til barn som henne, skriver Thomas Vidnes Hansen Hagen i boken Oppreist. Han er historiker og leder ved Vest-Agder-museet. Nå har han skrevet historien om Sophies Minde, en institusjon med et vakkert navn, men med til tider stridige prinsipper. Dette var landets ledende ortopediske anstalt i over hundre år, og boken er skrevet på oppdrag fra institusjonen selv, som i nåtid viderefører navnet i form av en stiftelse og et senter for ortopediske hjelpemidler. Hagen skildrer kontroverser med fri penn og ser ikke ut til å ha latt seg begrense av hvem som betaler ham for å skrive. Resultatet er en murstein av en bok, en vond, men også hjertevarm og ikke minst kunnskapsrik fortelling om det framvoksende velferdssamfunnets behandling av mennesker med funksjonsvariasjoner.

Dette er en fortelling som dirrer i spennet mellom to paradigmer: reparere ufullkomne kropper, eller se mulighetene i kroppene slik de er. Overlege Paul Victor Bülow-Hansen, en pioner innen ortopedisk kirurgi, er en representant for det første paradigmet. Opprinnelig betyr ortopedi behandling av skjevheter hos barn, og det var da også barn og unge som var den viktigste pasientgruppen hos Sophies Minde. Målet var å rette ut rygg og bein og få pasientene opp og gå, koste hva det koste ville.

Men institusjonens historie begynte et annet sted enn i sykehussengene, nemlig på «Arbeidsskole for Vanføre», etablert i Kristiania i 1892 av søstrene Nanna og Agnes Fleischer. De ville gi unge mennesker med funksjonsnedsettelser en sjanse til å klare seg selv ved å lære et håndverk de kunne leve av. De to søstrene representerer i så måte det andre paradigmet, der man velger å se de mulighetene som allerede finnes i kroppene. I 1897 ble søstrenes innsats belønnet med en pengegave fra kongeparet Oscar 2. og dronning Sophie, og dermed kunne Sophies Minde etableres som institusjon med tilbud om både yrkesopplæring og medisinsk behandling. Medfødte skeivheter og skavanker var utgangspunktet for behandlingen som vokste fram, men også skader som følge av arbeidsulykker og lammelser forårsaket av polioepidemiene som herjet.

Oppreist byr på en kunnskapsrik ferd gjennom ortopediens faglige utvikling, men favner så mye mer. Dette er også historien om framveksten av trygdevesenet, barnevernet, skolenes ansvar for å gi tilpasset opplæring, kravene om universell utforming i offentlige bygg, og arbeidsmarkedstiltak, for å nevne noe.

Ikke minst er det historien om hvordan tenkningen rundt en minoritet foregår, hvordan identiteten «funksjonshemmet» sirkles inn, defineres, forhandles, utfordres og problematiseres. Forfatteren tenker høyt rundt det han ser, hører og leser, som når han beskriver parkanlegget rundt Sophies Minde, som lenge var delt opp i ulike soner og stemninger. Parken «rommet ganske forskjellige og til dels motstridende ideer om hva slags aktiviteter som skulle foregå her, og om hva man ønsket at parken skulle signalisere», skriver Hagen. Deler av den leser han som uttrykk for hvordan vi former og tukter naturen. Andre deler tolker han som uttrykk for hvordan vi ser på verdien av det «urørte», «naturlige», «frigjorte». Slik får han sagt noe om spenningen mellom undertrykking og frigjøring, en spenning som gjennomsyrer den ortopediske behandlingen i perioden fra 1930- til 1950-årene.

Så hva husker jeg best etter en faktamettet, men velskrevet ferd gjennom 700 sider? Jo, to ting: For det første lettelsen da fagfolk endelig begynte å gi slipp på overbevisningen om at det beste alltid er å skulle gå og stå på egne bein. Lenge var rullestol tabu. Men på 1970-tallet begynte denne holdningen å endre seg, og dermed begynte man omsider å videreutvikle rullestoler, gjøre dem elektriske og tilpasset den enkelte bruker.

For det andre: Ungene. Hagen har snakket med mange av dem som en gang var små og mellomstore pasienter ved Sophies Minde, og evner gjennom raske skisser av historiene deres å gi oss et flerdimensjonalt inntrykk av hvordan de opplevde institusjonen. Noen har bare gode minner om snille fagfolk, spennende storbymiljø og nye venner. Men for mange innebar sykehusoppholdet måneder og år av ensomhet, i en tid der foreldrene mest ble sett på som forstyrrende elementer i behandlingen. På 1980-tallet endret dette seg, og man skulle ønske det var av hensyn til barna – og foreldrene. Men Hagen viser hvordan endringen vel så mye handlet om budsjetter. Det lønte seg å la foreldrene igjen overta mye av omsorgen for sine pleietrengende barn. Den innsikten kommer jeg til å gnage på lenge.

Av Siri Lindstad

Publisert 12. juni 2026 kl. 10:10