Publisert 6. september 2023 kl. 10:30
Da Martine Eliasson var student måtte hun droppe fadderuken, si nei til sosiale aktiviteter og be moren komme utenbys fra for å vaske hybelen. Hun har en bevegelseshemming som gjør det vanskelig å gå langt eller bære tungt.
– Jeg hadde trengt noen til å bære bøkene mine, til å skrive notater og organisere lunsjen. Jeg måtte heller be venner om å gjøre det ubetalt. Det ødela en del av vennskapene mine. En venn skal være en venn, ikke en assistent, sier Eliasson, som i dag er politisk rådgiver i Uloba Independent Living, en organisasjon som jobber for likestilling og samfunnsdeltagelse for funksjonshemmede.
I dag er brukerstyrt personlig assistanse (BPA) et kommunalt ansvar og noe man kan få i hverdagen. I arbeidslivet kan man få funksjonsassistanse, i statlig regi gjennom Nav. Men man har ikke samme tilgang på BPA i skoleverket eller som student. Nå ber Eliasson Kunnskapsdepartementet ta et større ansvar.
– Det er et gap når man er på grunnskolen, videregående skole og høyere utdanning. Vi ser at det skaper barrierer for funksjonshemmede med assistansebehov, sier Eliasson.
Hun viser til at rundt 19-20 prosent av befolkningen har en funksjonsnedsettelse i Norge, og at over 100 000 funksjonshemmede står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Forskning fra 2014 viser at 64 prosent av funksjonshemmede dropper ut av videregående skole. Fåtallet tar høyere utdanning.
– Hvis flere får mulighet til å ta høyere utdanning, så hadde flere av de som står utenfor kommet seg inn i arbeidslivet. Flere produktive innbyggere, gagner oss som samfunn, sier Eliasson.
Eliasson tok opp problemstillingen på et arrangement med statssekretær i Kunnskapsdepartementet Oddmund Løkensgard Hoel (Sp) i august. Der innrømmet Hoel at Norge har vært dårlige på å inkludere særlig to grupper i arbeidslivet sammenlignet med andre land; innvandrere og folk med funksjonsnedsettelse. Han viste imidlertid til at mye av det som handler om inkludering av funksjonshemmede i studier og arbeidsliv, er Helse- og omsorgsdepartementets bord. Ansvarsfraskrivelse, mener Eliasson.
– Han er ansvarlig for at alle innbyggere i Norge har like muligheter til å ta utdanning. Det handler ikke om helse, men om å ha like muligheter som alle andre, kommenterer Eliasson.
– Men Hoel innrømmet at Norge ikke har vært gode nok på dette?
– Det er greit at han innrømmer det, men jeg hører ikke noen konkrete tiltak for å få bukt med problemstillingen. Det er tydelig for oss at BPA er nøkkelen for å flere ut i utdanning og inn i arbeidslivet. Når vi gir han denne likestillingsnøkkelen, skulle jeg ønske at han tok tak i det og løftet det opp til sine kollegaer.
Forskerforum har bedt Hoel utdype hvilket ansvar Kunnskapsdepartementet har for at folk med funksjonsnedsettelser får assistanse slik at de kan ta høyere utdanning.
«Det er viktig å si at dette feltet er stort og komplekst. Skal vi få til god tilrettelegging og universell utforming for studentene våre, så trenger vi å jobbe helhetlig og på tvers av departementer, direktorater og ulike sektorer. Dette arbeider regjeringen med. Det innebærer blant annet at vi må dele kunnskap og erfaringer» svarer Hoel på e-post.
Ida Hauge Dignes bruker rullestol og ble tildelt BPA av bydel Sagene i Oslo under deler av studiene. Hun beskriver BPA som helt essensielt for å gjennomføre studiene.
– Uten BPA kunne jeg ikke vært student i det hele tatt. Det har vært et helt avgjørende likestillingsverktøy for meg i studietiden. Det gjorde at jeg kunne levere oppgaver til riktig tid, skrive notater under forelesninger, ha overskudd til å være fadder under fadderuken og til å være sosial utenom studiene, sier Dignes, som leverte masteroppgaven i statsvitenskap i desember.
Kommunen avgjør hvor mange timer med assistent man får, men man er selv ansvarlig for å rekruttere assistenten og til å gi en stillingsbeskrivelse. Tilbudet varierer mye fra kommune til kommune og bydel til bydel, ifølge Dignes. Hun mener BPA-ordningen bør være et statlig ansvar og ikke opp til kommunene eller noe universitetene og høyskolene skal ta seg av.
– Per dags dato er det uklart hvem som har ansvaret. Man blir en kasteball mellom systemene, der universitetet sier at det er kommunen sitt ansvar og kommunen sier at det er Nav sitt ansvar. Det gjør det innmari vanskelig, sier Dignes, som i dag er leder for kommunikasjon og politikk i interesseorganisasjonen Medvind assistanse.
Også Martine Eliasson i Uloba mener ordningen bør være et statlig ansvar, som dekker alle sektorer i samfunnet. Hun ber Kunnskapsdepartementet gjøre resten av regjeringen oppmerksomme på at det er behov for en endring av BPA-ordningen.
– Vi må ta den ut av helse- og omsorgstjenesteloven og inn i et lovverk som handler om likestilling. Vi må løfte den opp til staten slik at vi får en helhetlig assistanseordning som dekker alle livsområder – i barnehage, skole høyere utdanning, arbeidsliv og på fritida. Vi lever hele liv, vi lever ikke liv delt opp i sektorer.
En assistent ville ført til mer selvbestemmelse og gjort studiene mindre tungvint, tror Eliasson.
– Det kunne ha gjort at jeg hadde fått bedre karakterer. Jeg hadde sluppet å bruke energien på unødvendige oppgaver som en assistent kunne ha avlastet for meg.
Hun forteller også at hun ikke fikk lov av universitetet til å dra på utveksling uten en assistent med seg. Siden hun ikke hadde BPA på det tidspunktet, måtte hun droppe det.
– Det har en egenverdi å være en periode i utlandet. Den muligheten ble tatt fra meg, sier Eliasson.
Les også:
