Av Julia Loge
Publisert 5. september 2023 kl. 11:37
Før jul i fjor var de fire professorer i oral kirurgi ved Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO). Så gikk én av med pensjon. Bente Brokstad Herlofson, en av de gjenværende professorene, overtok hjørnekontoret, fagansvaret og oppgaven med å erstatte ham. Det har vist seg nesten umulig. De neste fem årene pensjoneres også resten av professorene, men ingen står klare til å overta.
Én ting er at det ikke finnes så mange aktuelle kandidater, altså tannlegespesialister som i tillegg har doktorgrad. Et vel så stort problem er at universitetet tilbyr dårligere lønn enn andre spesialiststillinger i det offentlige.
Herlofson stiller på kontoret i grønn operasjonsdrakt. Rett rundt hjørnet ligger nemlig operasjonssalene på rekke og rad, og Herlofson må være klar til å tre inn hvis det blir bruk for henne.
Bak operasjonssalene har tre andre grønnkledde fått på operasjonslue og gjør seg klare til å ta imot dagens pasienter. To av disse er spesialistkandidater: Etter tannlegestudiene og et par års praksis er de nå i gang med en femårig spesialistutdanning på fulltid.
For dem venter et godt arbeidsmarked. Forhandlingssjef John Frammer i Tannlegeforeningen anslår at spesialister ved universitetene får tilbudt om lag 800 000–900 000 som årslønn. I den offentlige tannhelsetjenesten ligger tilbudene fra 900 000 til 1,2 millioner kroner i året for nyansatte spesialister. Enkelte spesialister i det private trenger bare jobbe halv stilling for å oppnå vesentlig høyere lønn enn ved full stilling ved universitetet, ifølge Frammer.
Da er det ikke lett for Herlofson å overtale dem til å satse på en stipendiatstilling.
Heller ikke med doktorgrad og stilling som førsteamanuensis kan UiO konkurrere med lønnen i den offentlige tannhelsetjenesten.
– Vi vet at vi aldri kan konkurrere med private spesialisttannleger. Men hvorfor skal vi konkurrere med andre offentlige arbeidsplasser? Vi er nesten lønnstapere i forhold til tannhelsetjenesten og tannlegekompetanse-sentrene, sier Herlofson.
– Det er store forskjeller, istemmer Frammer og fortsetter:
– Det vi reagerer sterkest på, er at universitetene betaler minst. Man har en forventning om at der skal den ypperste fagkompetansen samles for å lære opp framtidens tannleger. Men når de betaler dårligst, er vi usikre på om de klarer å rekruttere og beholde nødvendig kompetanse.
Herlofson er ikke bare bekymret for om de får den ypperste kompetansen, men også for om de får tak i kombinasjonen spesialist og doktorgrad i det hele tatt. Hun frykter selve samfunnsoppdraget står i fare hvis forskningskompetansen ikke lar seg erstatte.
Blant de grønnkledde utenfor operasjonssalen er den tredje ferdig spesialist, og kan jobbe som instruktør for både tannlege- og spesialiststudentene.
– Jeg får en del av spesialistene til å jobbe her én dag i uken. Og jeg er utrolig takknemlig for at de faktisk gir oss den muligheten. Men det driver jo ikke den forskningsbaserte utviklingen av faget.
I kantinen sitter tre fjerdeårsstudenter i hvite drakter, også de skal ta imot pasienter i dag.
De begynte på tannlegestudiet for å jobbe med helsefag uten å måtte stå i spørsmål om liv og død eller jobbe i turnusstillinger, men likevel få både de praktiske ferdighetene og den menneskelige kontakten.
Ingen av dem ser for seg en karriere på universitetet.
– Vi vet at det er dårlig lønn, så jeg tipper det ikke er mange som vil jobbe her fulltid. Men kanskje én dag i uken, for det sosiale, sier Helene Overskott.
– Og variasjon i arbeidsoppgaver, legger Tale Dahl-Audunson til.
– For å holde seg relevant og oppdatert, ikke bare sitte og pusle for seg selv, utdyper Overskott.
Caroline Markholm vet ikke helt hvor hun kunne tenke seg å jobbe, men Dahl-Audunson har erfaring fra Forsvaret og vil gjerne tilbake dit for å få stabiliteten en jobb i det offentlige tilbyr.
Hvordan har det så gått å erstatte professoren som sluttet?
– Vi har bare fått en som kan tenke seg å være her i 50 prosent som førsteamanuensis, rett og slett fordi han ikke har råd til å ha en full stilling.
Herlofson ser også pensjonsalderen nærme seg, og det er uaktuelt å jobbe som kirurg etter det.
– Jeg er veldig glad i jobben min. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Jeg ser jo at jeg må prøve å få noen til å komme etter meg. Men finnes de? Og har de råd til det?
Forskerforbundets leder, Guro Elisabeth Lind, har flere års erfaring med å forhandle med arbeidsgiver staten om lønn.
– Staten er nå lønnsledende for dem med korte utdanninger og på jumboplass for dem med lengre utdanninger. Det er resultatet vi ser her. Her må staten skjerpe seg, tordner Lind på telefon fra Unios tariffkonferanse.
Lind har tre anbefalinger: Nyansatte må organisere seg og forhandle opp lønnen. Fagforeningene kan bruke justeringsoppgjør og gruppetillegg. Arbeidsgiverne må kreve at staten tar ansvar for lønnsutviklingen til dem med høyere utdanning.
Les også:
