Av Julia Loge
Publisert 22. juni 2023 kl. 10:54
Se for deg at du lyser ut en stilling, åpen for alt mellom universitetslektor og professor. Så får du 10-20 søkere, og av dem er fire-fem kvalifisert til stillingen. Men én etter én takker de nei når de får se lønnstilbudet.
Det er situasjonen Mona Reitan Rosenlund befinner seg i.
– Når vi skal tilby jobb har ikke vi mulighet til å nå lønnskravene deres, sier Rosenlund.
Hun er assisterende faggruppeleder for pedagoger og spesialpedagogikk ved Nord universitet. Selv om søkningen til lærerutdanning har gått ned, må hun ansette nye, for krav om etter- og videreutdanning krever flere hoder, og ansatte slutter fordi kommunen tilbyr bedre lønn.
Universitetslektorer tjener mindre enn sine navnebrødre, lektorene i skoleverket. Men det samme gjelder for førsteamanuenser i flere fagretninger, de tjener dårligere enn arbeidsmarkedet de utdanner til eller har arbeidserfaring fra.
Det er ikke helt enkelt å sammenligne mellom ansatte i høyere utdanning og deres praksisfelt. For eksempel grupperer Statistisk sentralbyrå sammen alle faglige stillinger ved universiteter og høyskoler, fra vitenskapelige assistenter uten høyere utdanning til professorer. Med en gjennomsnittlig månedslønn på 55.580 kroner tjener de bedre enn enkelte yrker i offentlig forvaltning og en del treårige profesjonsutdannelser, som sykepleiere og radiografer, men dårligere enn saksbehandlere i offentlig og privat virksomhet, regnskapsførere, jordmødre, sivilingeniører og forskere/rådgivere innen ulike fagfelt.
En gjennomsnittlig førsteamanuensis tjente 703.000 kroner i 2021, ifølge Forskerforbundets lønnsstatistikk, altså omtrent på linje med garantilønnen til en lektor med 16 års ansiennitet.
Rosenlund forklarer at en lærer med mastergrad, og lønnstillegg for arbeidsoppgaver og ansiennitet, kan tjene rundt 760.000 kroner i året. Det er 30.000 mer enn det Rosenlund tjener som førstelektor, og 100.000 mer enn det hun kan tilby en universitetslektor. Det er ti år siden Rosenlund selv gikk fra pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) til universitetet.
– Da gikk jeg ned 50.000, men sparte litt utgifter til kjøring, så det gikk opp i opp. Men i dag er forskjellen mye mer, jeg har ikke hatt den samme lønnsutviklingen siden 2013 som mine tidligere kollegaer.
Rosenlund utdanner spesialpedagoger, som ifølge SSBs oversikt har lavere snittlønn enn universitetsansatte. Men likevel får hun dem ikke til å komme tilbake til universitetet etter noen år i arbeidslivet.
– Vi utdanner mange, men vi får dem jo ikke tilbake. De har mye bedre betalt i PP-tjenesten. De vi kan matche er de som nettopp er ferdig med master og ikke har arbeidserfaring, sier Rosenlund.
Men for å veilede erfarne ansatte i skoleverket til videreutdanning, ønsker Rosenlund seg ansatte med egen arbeidserfaring fra praksisfeltet.
– Nyutdannede blir ikke tatt på alvor uten kompetanse fra praksisfeltet. Da trenger vi folk med pondus. Det er krevende, sier Rosenlund.
Hun prøver å friste med autonomi, en raus faggruppe, fine folk og selvstyrt hverdag, men kan ikke love fri i verken høstferie, juleferie, påsken eller sommerferien.
– Det frister ikke for en lærer på 50 år. Jeg prøver etter beste evne å snakke om hvor fint det er, men det er ikke nok til at folk vil gå ned 100.000 i lønn.
Likevel er det noen som tar steget fra skole til universitet. Katarzyna Julia Leikvoll har jobbet på Griegakademiet ved Universitetet i Bergen siden 2010, de siste seks årene som førsteamanuensis, men samtidig jobbet som lærer i kulturskolen.
– Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk min første lønnsslipp, som viste så stor forskjell, i disfavør av universitetsstillingen.
Hadde hun gått rett fra full jobb i kulturskolen til full jobb ved universitetet, hadde forskjellen vært rundt 60.000 i årslønn. Etter hvert har hun forhandlet seg gjennom noen runder, og forskjellen er mindre nå. Fortsatt tjener hun mindre i en stilling som krever doktorgrad, enn med en master i kommunal kulturskole.
Nå går hun over i full stilling ved universitetet, og beholder bare noen få pianoelever for å ha kontakt med praksisfeltet sitt.
– Man skulle tro at det var en fantastisk mulighet, og det er det på mange måter, med frihet og forskningsmuligheter. Men et av spørsmålene er «har jeg råd til det?» Jeg har ikke en fancy jobb i industrien, men er en helt vanlig kommunal kulturskolelærer, og så må jeg gå ned i lønn. Jeg synes det mangler en logisk forklaring.
