Bokanmeldelse | Spionasje og etterretning

Spionasje som fredsarbeid

Stig Stenslie skriver lettbent og levende om en hemmelig verden, men hemmeligheter får vi ikke.

I 2021 får en brasilianer med russisk aksent opphold som gjesteforsker i Tromsø. I mange år har han levd under dypt dekke, men i Norge skal han bli avslørt som en såkalt illegalist, en person med fiktiv identitet. Det er sjelden kost i vår teknologiske tidsalder. Men også legalister – spioner som arbeider under dekke av diplomatiske roller – er det etter sigende blitt færre av. Norge har utvist en rekke diplomater ved den russiske ambassaden i Oslo, og Russland har svart med samme mynt.

Stig Stenslie, som er professor i etterretningsstudier, mener at det ikke nødvendigvis er en «gladsak» når russiske spioner avsløres og utvises. I boka Spionasje er dette et sentralt poeng, og Stenslie reiser et betimelig spørsmål: Øker spionasje spenningen mellom stater, eller er det en myte?

Først skal han lede oss gjennom operasjoner som er blitt blåst, og spioner som er blitt avslørt, med andre ord gode historier for selskapslivet. Selv om all informasjon som kommer fram i boka, er hentet fra åpne kilder, serveres det såpass rikelig av retten at du garantert vil lese noe du aldri har hørt om før. Hva med at CIAs ekspert på fuglelyder ble tilkalt for å studere Osama bin Ladens lydopptak, i forsøk på å finne ut hvor han befant seg? Eller at CIA lanserte et falskt vaksineprogram i Pakistan for å finne ut det samme, men heller ikke denne gangen lyktes i å lokalisere ham?

Sistnevnte eksempel bruker Stenslie til å diskutere det uskarpe grenselandet mellom etisk og uetisk spionasje. At ingen land har tatt til orde for å etablere internasjonale normer for akseptable og uakseptable metoder, er forståelig, selv om det, som Stenslie skriver, framstår som et paradoks. Poenget er snarere at alt som er lov, ikke nødvendigvis er moralsk riktig. Stenslie minner om at etiske feilvurderinger kan koste dyrt – i dette tilfellet en langvarig og utbredt vaksineskepsis i Pakistan.

Lesere som har latt seg lokke av undertittelens invitasjon, kan bli skuffet. Spionasje er ingen sightseeing i hemmeligheter, og vi kommer ikke «på innsiden av etterretningens hemmelige verden». Flere av operasjonene som omtales, har vært gjenstand for en rekke akademiske studier. Det gjelder ikke minst den russiske trollfabrikken Internet Research Agency og deres påvirkningskampanje i forkant av det amerikanske presidentvalget i 2016. Ingen har funnet noen sammenheng mellom eksponering, holdningsendring og stemmeatferd. Likevel spekulerer Stenslie i at det er «mulig at denne operasjonen var avgjørende for å vippe valgseieren fra Clinton til Trump». Om cyberangrepet mot Stortinget i 2020 skriver Stenslie, som kjent er, at norsk etterretning kom fram til at det var aktører med tilknytning til den russiske staten som sto bak. Hvilke bevis som ble lagt til grunn, og hvem disse aktørene var, forblir en godt bevart statshemmelighet.

Mest underholdende er Stenslie når han skriver om hva som skal til for å rekruttere en spion. Her er det enkle psykologiske knep som gjelder, like effektive som de er tidløse. Når jeg leser at jeg befinner meg i en «sårbar alderskohort» for rekrutteringsframstøt – 40-årene, altså – kan jeg saktens tro det. Kilden er en lekket rekrutteringsmanual for Sovjetunionens hemmelige politi, som slår fast at misnøye henger sammen med alder. (I 50-årene blir man ikke mer fornøyd, men mindre risikovillig.) Offiserene som rekrutterer spioner, speider derfor etter «tapere» i 40-årene, spesielt dem som selv føler seg omgitt av idioter. Her er grunnkunnskaper om hvem som er mest utsatt for smiger og manipulasjon, satt i system.

Stenslies hovedpoeng – at etterretning gir bedre forståelse av motpartens intensjoner – står seg gjennom hele boka. Han gir konkrete eksempler på hva som kan skje om et spionasjenettverk kollapser, som da den ene CIA-informanten etter den andre ble avslørt, fengslet og henrettet i Kina, like før Xi Jinping kom til makten. Etter CIAs nederlag i Kina feilvurderte man, ifølge Stenslie, gang på gang det kinesiske lederskapets intensjoner.

Samtidig advares leseren mot å bli blendet av skandaler. God etterretningsinformasjon har beroliget paranoide politikere tidligere og kan ventelig gjøre det samme igjen. Spionasje er altså ikke bare et «maktpolitisk verktøy» for å nå utenrikspolitiske mål, men også en metode for å forhindre misforståelser og militær konfrontasjon. Det er et interessant perspektiv, og traveren fra Etterretningstjenesten har skrevet et godt forsvarsskrift for «verdens nest eldste yrke».

Av Frida Skatvik

Publisert 26. februar 2026 kl. 12:06