Bokanmeldelse | Psykoanalyse

Vitenskapen om det skjulte

Siri Gullestad skriver klokt om psykoanalyse som bolverk mot lykkejag og raske løsninger. Hva psykoanalyse er, blir ikke leseren like klok på.

Som en motvekt til idealet om å løse problemer, tenke positivt og helbrede traumer står det psykoanalytiske perspektivet. «Kanskje er en av våre store utfordringer å tåle at vi er feilbarlige», skriver Siri Erika Gullestad i Vanlig ulykkelig. Gullestad er psykoanalytiker og professor emeritus i psykologi, og vil slå et slag for nettopp det å være «vanlig ulykkelig».

Kjernen i det psykoanalytiske prosjektet er, ifølge Gullestad, en «sannhetssøkende holdning». Konflikt forstås som en uunngåelig del av det å være menneske. Problemer forblir uløst. Poenget med behandling er ikke å bli lykkelig, skriver hun, men å bli bedre rustet til å håndtere de problemene man har – med et sannere selvbilde, uten bekvemme illusjoner. Når hun beskriver målsettingen med en psykoanalyse, bruker hun «Freuds formulering»: «evne til å elske og å arbeide». Freud har aldri skrevet noe slikt. Derimot skrev psykoanalytikeren Erik Erikson at Freud «skal ha svart» Lieben und Arbeiten på spørsmål om hva et normalt menneske burde være i stand til.

Psykoanalyse er mer enn en terapiform. Med Gullestads ord: «Den er en teori om den menneskelige personlighet og en teori om psykisk lidelse i tillegg til å være en kulturkritikk.» Men Gullestad formulerer ikke det teoretiske rammeverket for psykoanalysen. I en artikkel fra 1923 skrev Freud at den som ikke kan akseptere antagelsen av ubevisste sjelelige prosesser, anerkjenne læren om motstand og fortrengning eller godta seksualiteten og ødipuskomplekset, ikke bør regne seg som psykoanalytiker. Dette er grunnmuren som også vår forfatter står på.

Gullestad bruker Sofokles’ drama Kong Ødipus som et bilde på at vi alle lever med en innvendig fremmed, og at vi aldri kan bli fullt synlige for oss selv. Det er når hun skriver om menneskets vesen at hun treffer en nerve. For det oppleves intuitivt som sant. Gullestad er en klassisk, filosofisk forankret psykoanalytiker som bruker kunsten fremfor psykologien for å sette ord på indre strukturer. Hun skriver om fadermordet i Simba, livsløgnen hos Ibsen og samtlige av Vigdis Hjorts romaner. Referansene er tallrike. Den eneste åpenbare kilden som ikke nevnes, er Bibelen.

Hovedkritikken mot psykoanalysen, slik Gullestad formulerer det, har vært at det er en reduktiv måte å lytte på, som ikke tar ikke personen på ordet. I hennes terapirom skal man være trygg på at det er pasienten som avgjør om tolkningen treffer. Det er en sympatisk holdning, og det ligger i tiden å la folk få definere seg selv. Når hun så argumenterer for at vi trenger psykoanalytisk teori for å forstå ideologienes tiltrekningskraft i «nye høyreradikale konspirasjonsteorier» og for å «belyse narsissismen hos politiske lederskikkelser», er det ikke like avklart om teorien om fortrengning skal kombineres med en lyttende holdning. Psykoanalytikeren Werner Bohleber, som hun refererer til, mener at populistiske og høyreekstreme ideologier egentlig er uttrykk for en narsissistisk lengsel etter homogenitet, og at fremmedfrykt egentlig er frykten for den fremmede i oss selv. Konklusjonene som trekkes i psykoanalytisk ideologikritikk, er elegante. Men teorien fremstår ikke mindre som et slags hemmelig erkjennelsesorgan, hevet over dyrene som ikke vil bli talt.

Er psykoanalyse en vitenskap? Gullestad insisterer på det: «Teorien er empirisk basert, i motsetning til det mange kritikere hevder når de påstår at psykoanalysen ikke er en vitenskap, men ren spekulasjon.» Her skulle jeg ønske at forfatteren gikk strukturelt til verks. Hva er sjel? Hva er psyke? Har mennesket et sjelelig apparat som kan struktureres vitenskapelig?

Freud ble møtt med kompakt kritikk da han definerte psykoanalysen som en «vitenskapelig verdensanskuelse». Gullestad kaller det en spesialistvitenskap, en dybdepsykologi og en «vitenskap om det ubevisste». Om vi med en mine av selvfølgelighet skal godta at teorien er empirisk basert og vitenskapelig, støter vi raskt på Poppers spøkelse: Psykoanalysen er ikke en empirisk vitenskap, fordi den ikke er falsifiserbar. For en utenforstående fremstår det unødvendig. Det er fullt mulig å forsvare psykoanalysens akademiske eksistensberettigelse uten å kaste humanistiske og formale vitenskaper ut med badevannet.

Vanlig ulykkelig er verken et forsvarsskrift, en selvhjelpsbok eller en innføring i psykoanalyse. Gullestad har skrevet en innsidebetraktning, et godt innblikk i fagets anvendelse. I sitt otium er hun blant de få som fullt ut mestrer kunsten å identifisere psykoanalytiske strukturer i litteraturen. Det er nesten så man kan høre Paulus i bakgrunnen: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»

Av Frida Skatvik

Vi kommer dypere inn i en tenkning om dyr og oss mennesker